01/20/2006
Mye vær og "spøkelse" på høylys dag
Vi har hatt gruelig mye vær de siste dagene. Helt siden onsdag har det har vært så mye vær at mamma'n min ikke har villet trene ute med de store hundene. Hun har ikke villet kjøre til byen engang. Det var det visst ikke så mange andre som ville heller, for det var bare fire hunder som møtte opp på gårdagens trening - og av de var halvparten fra min flokk.
Men før storstormen kom, var vi og gikk tur på den lille veien - den ved siden av den store der alle bilene kjører. Og selv om det ikke var i nærheten av å være storm, blåste det ganske friskt rundt ørene våre. Vi hadde kommet ganske langt hjemmefra, i hvert fall bra langt, da jeg plutselig fikk se et stort, hvitt "spøkelse" med lange fangearmer akkurat der vi skulle gå. Og da var det bråstopp. Jeg satte meg ned på rumpa, og rett og slett nektet å flytte den vakre kroppen min en eneste liten millimeter til.
Først skjønte ikke mora mi noenting i det hele tatt, og prøvde både med den snille stemmen, og den bestemte stemmen, å få meg til å gå videre. Heldigvis så hun også at det var "fare" på ferde og jeg slapp å høre den sinte data-stemmen. I stedet gikk hun med bestemte skritt bort til "spøkelset" og sa; neimen hvordan står det til i dag, da. Med finstemmen! Og jeg må innrømme at jeg ble en smule flau, da jeg så at det bare var et hvitt tøystykke som hadde revet seg løs fra en høyballe - eller "traktor-egg" som hun kaller det. Og det var jo ikke så mye å være redd for akkurat.
Men om det har blåst vel mye, er det heldigvis noen lyspunkter i tilværelsen vår, for det er helt slutt på at dagene er nesten like mørke som nettene. Vi kan se både himmelen, fjellene og hvem som er i storskogen vår. I hvert fall i noen timer midt på dagen og det er ganske deilig. Egentlig. Sola har vi riktignok ikke sett ennå, men vi vet at den er der, for når det er klarvær, er alle fjellene våre helt rosa. Og på mandag skal jeg til byen på trening igjen. Inne!
09:45 Permalink | Comments (0) | Email this
01/17/2006
Nye treningskamerater
Nå er vi begynt på et helt nytt år. Og jeg har fått helt splitternye treningskamerater - og vi trener ikke ute, men inne i et fjell i stor-byen vår. Det var skumle greier og jeg var slett ikke sikker på om jeg egentlig hadde så lyst å være med inn. Tenk om jeg ble "bergtatt" - for det har jeg nemlig hørt mamma'n min lese om til menneske-søskenbarnet mitt. Men hun sa det var bare i eventyrene sånt kunne skje, og ikke sivilforsvarets bygg nesten midt i byens sentrum.
Er nå ikke helt sikker på om ikke hun også syntes det var litt skummelt, for hun gikk nå ganske så forsiktig de første metrene. Eller kanskje det bare var for at det var nesten helt mørkt der og hun ikke så hvor hun satte føttene. Heldigvis var det ikke så langt å gå i mørt'na, for da vi kom rundt et hjørne var det masse lys og der var også de nye trenings-kameratene mine. Det var kjekt.
Jeg måtte selvfølgelig boffe litt - men bare litt, sånn at alle skulle bli oppmerksom på min ankomst og det virket ganske bra. "Alle" ble opptatt med å hilse på meg og jeg var egentlig såre fornøyd med å få snust litt på mine sju nye treningskamerater før treninga startet. Egentlig var det bare seks som var helt nye, for storesøster Zippi var også med og hun er jo ikke ny lenger.
Foruten Zippi var det to ornt'li voksne hunder, tre "ungdommer" og to valper. Meg og Mia var yngst og Mia aller yngst. Hun var bare fire måneder, men kjempeflink og en skikkelig "søtnos" - hva nå det måtte bety, men det er det mamma'n min kaller meg av og til. De tre unghundene var trivelige og det var de voksne også, selv om den ene hørtes litt sinna ut - omtrent som Zippi når hun "gneldrer" som verst, men hun kjenner jeg jo og vet at hun ikke er sinna sånn egentlig. Det er sikkert likedan med henne når vi bare blir ornt'li kjent.
Først trente vi på å gå rundt og rundt, pent i bånd - og det er jeg blitt en skikkelig kløpper til - syns jeg nå sjøl - og så snudde vi og gikk andre veien. Det gikk også bra. Så skulle vi gå slalåm mellom alle hundene og det gikk ikke fullt så bra. Jeg var litt skeptisk til den som hørtes så sint ut, men vi kom nå trygt gjennom "løypa" - uten å bli disket.
Etterpå skulle vi ha innkalling og da ble det kjempeskummelt. Jeg ville slett ikke sitte pent sammen med den fremmede damen og se at mamma'n min gikk sin vei - selv om det bare var noen få meter. Fremmen-dama holdt meg først i båndet og da trodde jeg at jeg satt fast. Så da mora mi ropte på meg, ja, så sto jeg bare der. Med halen ned og kul på ryggen. Men så prøvde jeg først noen forsiktige skritt fremover og lykke på jord; jeg satt jo ikke fast og kunne springe til mamma'n min i full fart.
Før vi skulle avslutte, trente vi oss på å stå på bordet. Da var jeg flink gutt - fremmen-dama fikk til og med se de flotte, nye tennene mine.
19:10 Permalink | Comments (0) | Email this
01/13/2006
"Varetelling" og Kristin-tantes stolthet
"Alle" holder visst på med varetelling nå som det er blitt et nytt år. Kristin-tante og Maria har nettopp vært sammen med mange andre fra by-hundeklubben og tellet masse varer. De tellet og tellet helt til det var blitt langt over leggetid før de var ferdige. Og nå skal de jammen til byen på nytt igjen for å telle.
Jeg skal heller være hjemme og ha min egen "vare"-telling - sånn at jeg vet helt sikkert hvor mange vi egentlig er i flokken vår. For vi er blitt ganske mange i året som har vært - så mange at jeg tror jeg må få hjelp av mamma'n min til å telle alle. Først er det meg og mora mi; hun har vært her hele tiden og er litt gammel (kan jo ikke si at hun er kjempegammel; da blir hun ikke blid på meg).
Så er det Zippi; hun er datter til gamle Luckas som var mammas hund i mange år før han ble syk og døde sist sommer. Zippi-lita har bodd her lengst av oss firbente - nesten like mange år som meg - i måneder - og jeg flyttet nordover sist i august. Hennes mamma, Queen Pia, bor i Stavanger og det er ikke så langt fra der jeg ble født - i Egersund. Egentlig skulle hun bodd sammen med en annen hundefamilie, men så hadde hun mere lyst til å bo på Skjomnes og da ble det bare sånn.
Kristin-"tantes" stolthet
Kristin-tante er ikke sånn ornt'li tante egentlig. Men hun bor også sammen med oss og er "nestleder" for flokken for hun er eldste datter til mamma'n min - og akkurat passe gammel - eller ung som hun selv sier. Cinco som er en langhåret, hollandsk gjeterhund er "gullgutten" hennes og hun er bare helt utrolig stolt av han. Tror nesten hun har brukt opp flesteparten av de positive superlativene hun vet om. Og det mest bare på den langbente, ertelystne pelsdotten.
Hver dag - av og til mange ganger hver dag - sitter hun og ser beundrende på dyret sitt. Så sier hun fornøyd; se på den kroppen; har du sett noe så vakkert? Eller; sjekk den halen! Forresten, har du lagt merke til hvor flott pelsen er blitt, legger hun gjerne til og ser spørrende på mamma'n min.
Og da svarer mamma'n min; selvfølgelig. Det svaret er ikke "myrsnipe"-mamma'n helt fornøyd med, for da sier hun - litt snurt; du kan jo si det med følelse! Men hun må jo forstå at mamma'n min synes jeg er den som er vakrest i verden her.
Storfamilie
Både Gråpus, Svartpus og alle fiskene hører med til flokken min. Fiskene har jeg aldri lekt med - de er nå bare der i glassburet sitt, men kattene synes visst de er svært så "interessante" for de kan sitte å stirre på dem i timesvis. Det gidder nå ikke jeg. Før - i gamle dager - kunne ikke hunder og katter leke i lag. Heldigvis er det ikke sånn nå lenger og jeg leker masse med våre katter. Særlig Svartpus. Gråpus er mest glad i å leke med Zippi og det er jo greit å ha hver vår pus, så slipper vi å krangle.
Egentlig er vi tre generasjoner som bor på Skjomnes; for Kristin-tante har sin egen datter. Hun har også hund og er akkurat passe gammel - sånn sier de det, de to-bente, når de ikke vil fortelle hvor mange år de er. Hennes hund er en australian shepard og han er flink, han; trener masse lydighet og er av og til med på konkurranser. Noen ganger kommer han hjem med fine premier og det vil jeg også ha en gang. Men jeg vet ikke noen andre som kan hoppe så høyt som han og selv om jeg er veldig spretten, blir jeg nok aldri å hoppe høyere enn han. Ikke når jeg er blitt stor og voksen engang.
I storfamilien min er også Hero og Max. Pappa'n og mamma'n deres heter Viggo og Monica. Pappa Viggo er mamma's yngste sønn og de bor ikke sammen med oss, men i Håkvikskogen. Det er så nært at det går godt an å gå dit på fotene. Hvis man har lyst - og "ork" da.
Hero er den yngste i flokken. Han var så liten da han ble født at ingen trodde han ble å overleve, men det gjorde han og nå er han blitt "kjempestor" og en veldig snill og vakker schäfergutt. Max er stor og helt svart. Han ser akkurat ut som en flat coat, men det er han visst ikke. Ikke helt i hvert fall. Det bryr nå ikke hverken jeg eller noen andre oss om, for han er et nydelig hundedyr og kjempesnill. Men Hero og Max er minst like heldige som oss på Skjomnes, for de har også hver sin kattepus til lekekamerat. Nala og Simba heter de og av og til leker vi i lag alle sammen - og da blir det så mange føtter rundt mamma'n min at hun må bare sitte helt i ro. Det er kult det - ja, at vi kan leke i lag alle sammen altså!
Men det er enda flere med i mamma's storfamilie. I Håkvikskogen bor også eldstesønn Torgeir sammen med Monica, Magnus og Agnethe. De har ikke hund. Bare når vi er på besøk. Derfor er de sikkert ekstra glad når vi kommer - i hvert fall er nok Magnus det, for han leker masse med oss. Og så får vi ekstra mange godbiter. Agnethe er så lita enda at hun kan ikke leke. Hun er så lita at hun kan ikke snakke engang - men hun kan smile. Og så vokser hun jo kjempefort og kan snart springe rundt med oss, hun og. Det blir kult.
Kristoffer og Joakim er mye større enn Magnus og Agnethe. De bor i Beisfjord sammen med mamma'n sin, Carina, og dit er det så langt at det går ikke an å bruke fotene. Men vi kjører dit med bil for mamma'n min er farmora deres. De har heller ikke hund, men det gjør ikke noe for da får vi ekstra mye oppmerksomhet når vi kommer. Og det har i hvert fall ikke jeg det aller minste i mot.
Nå har jeg hatt "varetelling" på hele storfamilien min og det var så mange at jeg kom viss helt ut av tellinga, men med god hjelp fra mamma'n min, er jeg kommet til at tallet er: 22. Det er mange det. Og fiskene er ikke med engang. Men det blir gøy til sommeren, når vi alle skal samles til grillfest på verandaen!
12:23 Permalink | Comments (0) | Email this