02/05/2006
Utfordringen
Det tok sin tid før jeg somlet meg til å svare på utfordringen jeg fikk fra http://www.aussien.com. Faktisk er det gått mange dager, men her kommer noen av mine uvaner/særegenheter som Maria ville ha:
Stadig nye strikkeprosjekter. Har ikke tall på hvor mange strikketøy som er stuet bort i skuffer og skap. Men en vakker dag blir de sikkert ferdige.
Negativ til å bevege meg ut når gradestokken kryper ned mot 10 minus. Det blir særdeles korte turer på sånne dager, men heldigvis er Jo-Hoo så liten i år at han er fornøyd med mange små turer. Til neste vinter skal vi nok gå mye lengre. Helt sikkert.
Impulsiv på innkjøpsfronten. Ser stadig ting vi bare må ha - særlig hvis det er salg. Og det kan jo være vi får bruk for det. En eller annen gang.
Liker å bestemme sjøl! Selv om det noen ganger hadde vært lurere å lytte til andres råd.
Lei uvane; Nysgjerrig og elsker å lytte til andre folks samtaler på busser, tog, kafeer og lignende. Og det har jeg slett ikke tenkt å gjøre noe med!
Nå har jeg omsider fått ned noen av mine uvaner/særegenheter og herved sender jeg stafettpinnen videre til:
Linus og Linda, Tander og Mariell, Tiko og Hilde-Gunn, Aidis og Ann Helen, Timon og Anette.
Tvi -Tvi...
18:10 Permalink | Comments (1) | Email this
02/01/2006
På nabobesøk
I går var vi på besøk hos Naboen. Det er hun som sa Cinco-bror var "stugg" da hun så han for første gang. Nå sier hun ikke det lenger; nå synes hun bare vi er noen vakre skapninger alle tre. Og det er bra for da behøver ikke Kristin-tante å si at hun heller er stugg. Hun, Naboen altså, synes forresten at jeg ser ut som et lite ekorn når jeg "spisser" ører for å høre om det er noen godbiter i vente. Det er nå helt greit; for jeg liker godt ekorn jeg.
Men hun er snill. Veldig snill. Når mamma'n min får kaffe og kake, så får jeg sitte på egen stol ved siden av bordet og så stikker hun til meg bittesmåe kakebiter. Tror mora mi syns det ble litt vel mye av det gode, for hun fortalte hvor flink jeg var å spise gulerøtter. Det syntes Naboen hørtes morsomt ut, og vips; så hadde hun skrellet en gulerot til meg. Den fikk jeg ligge på gulvteppet hennes og kose meg med, og det gjorde ingenting at jeg griset litt.
Da vi gikk hjem, gikk vi bare gjennom gjerdet og over jordet vårt. Nesten all snøen er borte igjen, så vi tok like godt en liten runde i skogen vår sånn at vi fikk litt luft - det har vi godt av, sa mamma'n min. Og jeg protesterer aldri når det er snakk om tur i skogen. Er vel egentlig helst når hun vil gå inn at jeg ikke "hører" hva hun sier. Da sier hun at jeg er langøret - men siden jeg er blitt stor gutt nå og kan løfte foten min nesten høyere enn ryggen, så må jeg jo tisse på alt av småbusker og gresstuer. Og det tar sin tid, for noen ganger klarer jeg ikke å holde balansen og så må jeg gå tilbake og gjøre det på nytt. Det kan av og til være litt strevsomt å være "stor"!
Senere den dagen fikk vi besøk av pappa'n til Tara. Han skal hente en bitteliten dalmatinervalp nesten i Oslo og samtidig stille ut Tara til helga. Dit er det fryktelig langt å kjøre og derfor skal Kristin-tante og Cinco være med for å være sjåfør og koselig turkamerat. Og så skal Cinco også stilles ut, og det er første gang for han. Gleder meg til å høre hva han synes om det. Og så er det litt kult at han blir å treffe noen av mine "pennevenner" og jeg har sendt med en liten hilsen til Miko. Håper han liker den. Skulle forresten ønske det var flere sånne fine små-hunder litt nærmere meg så kunne vi leke i lag og ha det litt gøy.
Kaiatur
I morges ble Zippi og jeg med mamma'n vår på bytur. Heldigvis tok det ikke så lang tid, og etterpå kjørte vi til det gamle fergeleiet, dere vet; der vi brukte å trene før. Først gikk vi en liten tur i Løveskogen - men det var nå ingen løver der i dag heller - ikke en eneste liten elg engang - bare noen små fugler og ganske mange store. De bryr jeg meg ikke om for jeg vet godt at jeg ikke når dem.
Zippi raste rundt og rundt og rundt - og jeg etter så godt jeg kunne. Jeg er blitt ganske kjapp og som regel når jeg i hvert fall tak i halen hennes. Hun er ikke så veldig glad i det, bare rister meg vekk og løper videre. Det var litt gøy å være der igjen selv om det var bare oss. Masse spennende lukter som måtte undersøkes og mange tuer å markere.
Etterpå måtte Zippi sitte i bilen for da skulle mamma'n min og meg trene. Og vi trente ganske masse. Først på innkalling og det gikk ganske greit for det var jo ikke så morro å springe rundt der helt alene. Og dessuten tenkte jeg at mora mi har sikkert noe på lur i godbitlomma si. Så trente vi på sitt, og det er jeg en kløpper til nå. Setter meg (nesten hver gang) bare hun sier sitt - selv med helt lav stemme. Sitt og bli øvde vi også på, men jeg liker ikke at hun går så langt fra meg. Ikke enda.
Og så har vi hatt verdens beste middag; nygrillet kylling! Nam, nam...
20:48 Permalink | Comments (0) | Email this
01/31/2006
Ukenytt
Det har skjedd ganske mye den siste uka. Egentlig har det skjedd veldig mye. Først forrige mandag; da var vi på bytrening i fjellet. Og dere kan ikke tro hvor flink jeg da var. Jeg loset mamma'n min så fort gjennom den mørke gangen at det var nesten bare såvidt hun klarte å holde følge med meg. Det var kult.
Nesten alle de nye vennene mine - pluss noen som var ennå nyere - var kommet. Treningen gikk nå helt greit. Tror jeg. I hvert fall var jeg mye flinkere enn første gangen da jeg gikk slalåm. Denne gangen gikk jeg nesten uten stopp, så hvis jeg trener masse, kan jeg sikkert være med neste gang det er OL - ble litt for kort tid til oppladning denne gangen.
Å stå på bordet var nesten ikke skummelt - er nok ikke helt glad i den øvelsen,nei. Men lederdamen syntes jeg var en staut kar og ga meg godbit og da kunne jeg jo ikke annet enn å vise meg og tennene mine fra min beste side.
Tirsdagen var jeg med mora mi på handletur og det er jammen litt koselig når det bare oss to. Mens hun var inne i butikken, ventet jeg pent i i bilhuset mitt og så fikk jeg en liten godbit da hun kom ut med varene.Vi hilste på mange hyggelige mennesker også - både store og små, og så var det en liten hund der også. Den sto i band og virket ikke hyggelig i det hele tatt, så den hilste vi ikke på.
Influensa, datakrøll og fjelltur
Egentlig skulle vi vært på lydighetstrening sammen med storhundene denne uka, men så fikk mamma'n min influensa og så ble ikke det noe av den uka. Lurer på om kanskje datamaskinen også fikk influensa - for den virket ikke heller. Og da ble det kjedelig både for meg og mora mi.
Lørdag var hun heldigvis på bena og vi to dro på tur sammen med Viggo-onkel og Hero til en helt fremmed skog. Der var det store juletrær der - mye, mye større enn vårt og det fine med alle de trærne var at under dem var det nesten ikke snø og slett ikke glatt, så vi hadde en flott dag. Hero og jeg kunne løpe så mye vi bare orket og etterpå koset de på to seg med kaffe og sukkerboller og vi fikk en aldri så liten sjokoladebit.
Kristin-tante og pappa'n til Tara hadde bestemt seg for å dra opp på Snøfjellet. Det skulle de ikke gjort, for der var det ingen andre som hadde kjørt - ikke engang brøytebilen - og dermed ble de sittende fast i ei stor snøskavle. Og det er så masse fjell der at mobiltelefonen virker ikke heller så de kunne ikke ringe etter hjelp.
Men da det hadde vært mørkt ganske lenge og de ikke var kommet hjem, ble mamma'n min redd for dem. Og hun ble enda reddere da hun fikk ei melding hvor det sto; ring - hjelp. Da ble jammen meg jeg også litt redd. Politiet ville ikke starte noen leteaksjon sånn med en gang, så Viggo og Monica kjørte så langt de kunne og begynte å gå oppover mot fjellet. Heldigvis; før de var kommet så veldig langt avgårde, kom først Jørn med Tara og laaaangt bakom dem kom Cinco-gutten, Zippi og Kristin-tante. Tror nok de angret litt på at de ikke heller hadde gått på skogstur sammen med oss!
Men mamma'er er nå litt rare av og til; først var mora mi veldig redd, så ble hun veldig glad - og da de endelig kom hjem - da ble hun veldig sint! Men det varte ikke så lenge, og jeg er helt sikker på at hun også syntes synd i Kristin-tante som hadde så kjempevondt i gangsperra.
I går var hun mye bedre og det var bra, for hun skulle feire 40-årsdag og mamma'n min hadde bakt bursdagskaker til henne. Tenk hvis det fortsatt hadde vært så vondt at hun ikke hadde klart å spise kake engang. Det hadde vært leit det! I hvert fall for henne. Men siden alt gikk bra til sist, måtte hun tåle til ert fra gjestene og på et av bursdagskortene sto det med store bokstaver: GRATULERE MED DAGEN TIL FJELLET DATTER!
20:08 Permalink | Comments (0) | Email this