02/14/2006
Posthilsen til Kaptein Jo-Hoo
Vet dere, på lørdag da vi var på postkassetur, sa mamma'n min; næmmen det er jo Brev til deg Jo-Hoo-gutten! Da ble jeg skikkelig spent; for jeg har aldri fått Brev før. Lurte først litt på om det var noe spiselig, men så sa mora mi at det var noen som hadde sendt en hilsen til meg i posten og da ble jeg skrekkelig nysgjerrig på hvem som hadde "skrivd" til lille meg. Og så jeg som ikke kan lese engang.
Heldigvis kan mora mi alle bokstavene; så hun satte bare brillene på nesen og leste hele hilsen høyt. Og der sto det med store, pene bokstaver:
Kjære lillebroren min!
Nå som du har blitt så stor, og kan være like ulydig som meg, har jeg bestemt at du også er verdig til å bruke Pirat-skjerf.
Husk å gjøre masse ugagn når du bruker det!
Hilsen fra Linus Pirat
Og inni konvolutten lå det jammen et pent sammenbrettet halstørkle. Med masse dødningehoder på. Et skikkelig,ornt'li sjørøvertørkle. Det var kult det! Stakkars mamma'n min når jeg får det på - da nytter det ikke å rope Jo-Hoo med snill-stemmen engang. Men det er nok best å ikke være så alt for ulydig - for da blir det jo dårlig med godbiter. Blir nok helst
å gjøre litt rampestreker; kanskje erte kattene eller stikke av med strikketøyet - eller enda bedre - snappe en sokk rett foran nesa hennes.
Det vanskelige blir jo å få fortalt Linus-bror hva jeg har gjort, men kjenner jeg mora mi rett, så skriver hun vel noen ord til mamma'n hans og sladrer. Og så har jeg tenkt på noe mer. Nå som jeg også er begynt å få Brev, er det vel best jeg får min egen postkasse. Som kan henge på stativet ved siden av mammas kasse. Der skal det stå med store bokstaver: Kaptein Jo_Hoo.com. Ai-ai - det blir stilige greier det. Da blir i hvert fall Kristin-tante å ta bilde. Helt sikkert!
18:35 Permalink | Comments (0) | Email this
02/13/2006
Endelig
Endelig har vi fått tid å skrive litt om hvordan vi har hatt det de siste dagene - mamma'n min og meg. For - etter en kjempelang ventedag og langt over leggetid for små hunder og "gamle" mammaer - kom Cinco og Kristin-tante hjem. Det hadde vært en laaaang tur og de var ganske slitne begge to. Så slitne var de at det var såvidt de orket å smake på kotelettene før de sa god natt. Og neste dag sto de så sent opp at mamma'n min og jeg hadde både spist frokost og trent litt lydighet før de våknet.
Og dere kan ikke tro så mange fine gaver vi fikk, Zippi og jeg. Masse forskjellige godterier, gensere som mamma'n til Tiili hadde strikket, halstørklær som bestemora til Mister Miko hadde sydd, blått band og mykt, deilig svart skinnband, halsband og blå sele med små glitrende stener, masse lekesaker og en liten kong. Den skulle mor og jeg trene med - for sånn har de lært det på sitt bykurs med storhundene - men jeg syntes ikke den var gøy å leke med engang. Heldigvis har mamma'n min råd for det mest - så hun tok og laget en kong selv - og den er jeg ikke redd, for den er laget av ullgarn.
Det var skikkelig koselig å høre om alle de trivelige menneskene de hadde hilst på og alt de hadde opplevd. Cinco påsto at det var kult å være på utstilling - og det tror jeg så gjerne når jeg ser alle de flotte premiene han fikk. Mora mi syntes visst pokalen var finest, men jeg likte nå den lille elefanten best; så den låntok jeg. Men bare ei bittelita stund.
Ellers har vi ikke gjort så veldig mye denne uka. Det har ikke vært vær til tur hverken i storskogen eller på den lille veien.Enten har det regnet og vært såpeglatt eller så har det blåst og snødd så vi nesten ikke så hvor vi var, men en dag var vi på kaia så jeg fikk vist Shakira - det nye hundesøskenbarnet mitt - Løveskogen. Og hun er tøff som bare det; var slett ikke redd for løver i det hele tatt. Men det tror nå jeg bare hun later som; hun har jo ikke sett dem på bilder engang. Så det så.
Selv om vi ikke har vært på tur, så trener vi fast; litt hver dag. Noen ganger litt mye og andre ganger litt lite. Tror jeg liker best å trene litt lite for da blir det ikke kjedelig. Er forresten blitt ganske flink til både sitt og dekk, men noen ganger når mamma'n min sier sitt og bli; så har jeg slett ikke lyst til det. Det nytter ikke med håndbevegelsene hennes heller; da bare prøver jeg meg på både sitt-en og dekk-en for å se om det er det hun vil. Og så må vi gjøre alt på nytt igjen. Men min hjemmelagede kong fungerer kjempefint og i ettermiddag skal jeg på trening i fjellet. Det gleder jeg meg til!
15:46 Permalink | Comments (0) | Email this
02/07/2006
Hurra for Cinco
Nå har vi vært alene hjemme. Igjen. I mange dager er det bare Zippi og meg som har bestemt. Jaja, også mamma'n vår da. Men hun bestemmer mest selv om alle er hjemme. Sånn er det jo bare med den eldste i flokken. Men det skal ikke "stikkes unden en stol" at det har blitt ekstra mange godbiter de siste dagene. Så egentlig er det kanskje bare bra jeg ikke er enebarn - da hadde jeg sikkert sett ut som ei lita rullepølse.
Denne gangen skulle Cinco på ornt'lig utstilling for første gang i sitt 7 mnd lange liv. Det skulle dalmatiner-Tara også, men hun har jo gjort det før. Mange ganger. I hvert fall fire. Og så skulle de hente en ny, liten dalmatiner-bror til henne. Derfor skulle Kristin-tante være med som sjåfør og valpe-passer når det trengtes.
Cinco var forresten ekstra heldig, for han skulle få hilse på noen av søstrene sine også. Foxy heter ei av dem. Hun bor i Mosjøen og dit er det nesten en hel dag å sitte i bilen. Vedder på at Cinco syntes det var gøy å hilse på henne. Ser i hvert fall sånn ut når vi ser på bildene de sendte oss.
På utstilling
Egentlig skulle de helt til Oslo for det var der utstillingen skulle være. På en plass som heter Hellerudsletta. Og ikke så veldig langt derfra bor mamma'n til Taras nye lillebror. Han skal forresten hete Mozart. Men det er gruelig langt å kjøre dit. Minst to netter å sove og to dager i bilen. Det er lenge det, selv med mange pauser underveis. Men nå har de nesten sett hele landet vårt, Cinco-gutten og frøken Tara.
Vi som var hjemme, syntes det var veldig spennende og heldigvis er Kristin-tante flink til å sende rapport hjem om alt som skjer når de er ute i den store verden. Og jeg var nå ekstra spent på om de ble å treffe noen av papillon-vennene mine. Og tenk, det gjorde de. Kristin-tante ringte hjem og sa hun hadde truffet kjempemange hygggelige papillon-mennesker og noen alldeles nydelige "pappilotter". Ble nesten litt misunnelig på henne - kunne jo hatt lyst og vært der og hilst ornt'lig - sånn snute til snute altså.
Men tror dere ikke snille Elin - mamma'n til Mister Miko - tok noen bilder og sendte til bare meg og de har min mamma lovet å legge ut på hjemmesida mi seinere i dag. Hun er visst ikke så veldig god på data, tror hun er litt redd bildene skal bli borte hvis hun ikke gjør det helt rett, så derfor venter hun til Maria kommer innom og hjelper henne. Og mamma'n min har fortalt at jeg blei å få halstørkle og fra penne-vennen min. Gjett om jeg gleder meg til de kommer hjem.
Upps - jeg må jo ikke glemme å gratulere han med de kjempefine titlene han fikk; tenk å bli BIM to dager på rad. GRATULERE til Elin og deg!!! Det var jammen ikke verst. Men jeg skulle likt å vite hva den dommer'n het, for han har sikkert jeg og slått kul på ryggen til. Jeg er nemlig ikke så veldig tøff. Egentlig.
Flere "kjenninger"
Og de traff flere kjente, Cinco-gutten og mora hans; Bella og mamma'n hans var der også og Kristin-tante sa hun skjønte godt at jeg var ganske betatt. Det er mamma'n hennes som har strikket genser til Zippi og meg, så vi har mye å glede oss til. Det skal bli deilig med noe varmt på kroppen så kaldt som vi har det. De siste dagene har det vært nesten 12 minusgrader og masse vind. Tror ikke Tiili og Heidi var med for jeg hørte ikke noe om dem, men når jeg ser på bildene deres, er jeg jammen litt forelska i dem og.
Bedre ble det ikke da de traff Ronja og Mia, da forsto hun godt at jeg var litt småforelsket i dem alle sammen. Kristin-tante syntes Ronja lignet litt på gamle Luckas, han har jo ikke jeg sett da for han ble syk og døde nesten før jeg ble født, og da mora mi hørte det, ble hun litt våt i øyekroken, det så jeg nok. Men så fikk hun trøst hos Zippi og meg og da var hun ikke så lei seg lenger.
Cinco traff også "kjentfolk"; eldste-søstra og mamma'n hans - det var hun som passet på han mens han var bitteliten - før han kom til Kristin-tante og oss altså. De hadde det visst kjempekult og Cinco syntes hun var blitt en vakker, ung dame. Det syntes dommer'n og, for lørdag ble hun BIR og slo broren sin på målstreken. Men pytt, pytt hva gjør vel det - bare titlene blir i familien! Og dessuten ble jo han BIR neste dag! De var også og hilste på ei tredje søster, tror det var Fanny hun het, men det skal Cinco fortelle mere om når de kommer hjem.
Heldigvis blir det ikke så lenge til nå, for i dag er det en sånn vente-dag igjen. Mamma'n min har sagt at det blir nok en gang i løpet av kveldinga og da blir vi helt sikkert å få noe godt å spise, kjenner jeg mora mi rett. De ble litt forsinket på hjemturen, for på Dombås var det ei dame som kjørte rett i bilen demses - enda de var midt i ei rundkjøring. Bilen ble så ødelagt at de kunne ikke bruke den mer, men det gikk nå heldigvis bra med både dyr og mennesker. Og det er nå vi her hjemme aller mest glad for!
09:01 Permalink | Comments (0) | Email this