02/22/2006
Mandagstrening
Nå har vi vært på bytrening igjen. Først var vi bare fire hunder, så ble vi fem og da vi hadde vært der ei lita stund til, var vi blitt seks. Vet ikke helt om de andre treningskameratene hadde funnet på noe annet gøy å gjøre, men det var litt greit også å ikke være så mange. I hvert fall en gang eller to.
Vi har øvd litt hver dag hjemme - på sitt og bli, dekk og sitt opp. Da har det gått "rimelig" greit. Det er vi enige om, mora mi og jeg. At vi begynner å få orden på sitt og bli, kan vi takke Shabby-mamma'n for. Hun bruker å være hjelpeinstruktør for byklubben, og det var hun som sa til mora mi at hun ikke skulle gå for langt vekk - og heller ikke stå for lenge - før hun gikk tilbake til meg. Det var et godt råd, og jeg tror nok mamman min var bra spent på hva jeg ville gjøre på treninga.
Først gikk vi i ring. Sånn for meg personlig; ble det litt for lenge. Jeg syntes det ble litt kjedelig og begynte å leke med bandet mitt. Men da ble det enda kjedeligere, for da sto vi bare i ro. Helt til jeg sluttet å tulle - for det var det hun sa jeg gjorde, mamma'n min. Vi gikk slalåm også og det gikk bare lekkert. Har litt lyst å snuse på forbipasserende treningskamerater, men det er ikke lov. Da skal jeg allerhelst sitte og se opp, bare på mora mi, og det er jo ikke så spennende akkurat; henner ser jeg jo hver dag. Men med godbit-hjelp gikk nå det også høvelig greit.
Og så skulle vi ta innkalling; men det ble for skummelt å bli sittende alene midt på gulvet. Jeg ville aldeles ikke bli sittende og det endte med at lederdama holdt meg i halsbåndet. Heldigvis bare til mamma'n min ropte på meg, og da for jeg som en liten rakett bort til henne. Ikke med kul på ryggen og halen ned i gulvet sånn som forrige gang, for det likte hun ikke; det så jo ut som jeg var redd henne. Men det er jeg altså ikke! Neida, jeg sprang rett til henne det forteste jeg kunne. Og neste gang blir jeg sikkert å sitte pent - helt alene - helt til hun kaller på meg.
Vi avslutter hver trening med å stå oppå et bord sånn at lederdamen skal få kjenne litt på oss og se at alle tennene er på plass. Tror ikke hun teller dem, for det er ganske fort gjort og da syns jeg det er helt greit. Nå kan jeg stå ganske bra også - uten å se så alt for redd ut, og da var mora mi ganske så fornøyd. Det var jeg og, for jeg fikk en ekstra godbit; selv om mamma'n min "klaget" over at bytreninga gikk hardt ut over hamburgerbeholdninga.
19:17 Permalink | Comments (0) | Email this
02/21/2006
"Rampestreker" og Årsmøte
Skulle nesten tro det var Kristin-tante og ikke lille meg som hadde fått sjørøver-skjerf, for så masse "ugagn" har hun gjort de siste dagene. Jaja, det var nå ikke så masse da. Egentlig bare litt og det var nå ikke så ille galt heller. Mora mi ble litt surken, men hun måtte bare gi seg over og le av det hele, hun og.
Må vel først fortelle at vi firbente lager ganske mye støy innimellom. Særlig hvis vi tror det er fare på ferde, og for ikke å snakke om hvis det kommer fremmenfolk på besøk. Og det liker ikke hverken mamma'n min eller Kristin-tante. Derfor har de ei gul, lita flaske med vann på og når vi setter i gang sirene. ja, da får vi en skikkelig vannsprut. Og det virker. Vi blir stort sett så forskrekket at vi tier stille. I hvert fall et lite øyeblikk eller to.
Så var det den "ulykksalige" hendelsen da; først hadde vi en koselig lørsdagsmorgen-frokost med leverpostei-biter. Til og med i akkurat min størrelse. Etterpå satte mamma'n min seg til for å skrive litt i dagboka og Kristin-tante ryddet vekk frokosten. Jeg lå, som vanlig pent i kurven, ved føttene til mora mi og slappet av, da hun plutselig hylte og spratt opp av stolen. Og da spratt selvfølgelig alle oss andre opp også.
Og så var det bare Kristin-tante som hadde latt seg friste til å sprute en aldri så liten dusj på ryggen til mora mi.Først surket mora mi fælt for at hun var blitt våt og så "truet" hun Kristin-tante med at hun ble å skrive om henne i dagboka mi. Men det trodde ikke Kristin-tante hun turte for da ble hun å få sin egen blogg og da altså... Det bare lo mamma'n min av og sa at da måtte hun først finne alle bokstavene på tastaturet. Heldigvis lo de begge to da, men jeg vet nå ikke helt...
Årsmøte, fest og hundepass
Stakkars Cinco-bror; lørdag ble en veldig kjedelig dag for han selv om han både fikk leverpostein-frokost og formiddagstur. For den dagen skulle det først være Årsmøte i klubben og etterpå var det årsmøtefest. Og ingen hunder fikk være med. Hverken på møte eller fest. Det syns nå jeg var litt merkelig; trodde jo at en hundeklubb var for hunder. Men de tobente er nå litt rare innimellom da.
Mora mi var den som skulle være hjemme og passe hele hurven, og det var nå helt greit for Zippi-lita og meg. Da var det straks litt verre for Cinco-gutten; for han er slett ikke vant til at mora hans går fra han. Også så lenge hun skulle være borte. Først gråt han litt, så fikk han et ekstra godt tyggebein og da "glemte" han å gråte, men da det var oppspist, ja, da måtte han gråte på nytt igjen. Og så måtte mamma'n min ta han på fanget og trøste han. Da først ble det litt bedre.Og så kom mamma'n hans hjem og da ble det aller best!
Om kvelden skulle hun på årsmøtefesten, men da ble han ikke så lei seg. Sikkert fordi han hadde Zippi og mamma'n min og meg sammen med seg da også. Eller kanskje det var fordi han viste at mora hans ble å komme tilbake. Helt sikkert og i hvert fall før det var blitt neste dag!
Men til neste år, da skal jeg jammen meg "lure" meg med på Årsmøtet, og da skal jeg stemme for at Cinco-bror blir klubbleder. Da tenker jeg vi andre firbente også får være med både på møte og fest. Kanskje...
12:15 Permalink | Comments (0) | Email this
02/17/2006
Bytantebesøk...
I forrige uke var jeg med mamma'n min på bytur. Vi skulle på tante-besøk til Anne Margrethe. Hun er ikke sånn helt ornt'lig tante, men veldig snill og derfor har jeg bestemt at hun godt kan få være tanta mi. Det er nemlig kjekt med tanter - for de sier bestandig; å så søt du er Jo-Hoo, og så vanker det en ekstra godbit eller to. Og jeg har slett ikke noe i mot komplimenter.
Bytante Anne Margrethe bor i huset ved siden av Unni-tante som også er ei ikkeornt'ligtante og veldig snill. Henne har jeg vært på besøk hos mange ganger. Det var der jeg var litt glad ikke eieren av den kjempestore vannskåla var hjemme. Men det var før jeg hadde hilst på Heros. Han er rett nok den største hunden jeg har møtt, men bare snill og koselig.
Det var ei stor vannskål hos Anne Margrethe-tante også, men ikke kjempestor. Den vannskål-eier'n var da heller ikke så kjempestor, og hun heter Nutti og er like mørk som jeg er lys. Nutti tilhører fuglehund-familien og var skikkelig slank og lekker. Rene "godbiten! i mine øyne, og jeg tror ganske bestemt at hun likte meg selv om jeg nok er litt i minste laget etter hennes smak.
Vi hadde i hvert fall en trivelig formiddag sammen, Nutti og jeg!
... og bytrening
Mandag var det bytrening sammen med selskapshundene. Da møtes vi i bomberommet inni fjellet og det er mest små hunder som trener der. Alle er litt større enn meg da - bortsett fra Shakira - men hun er ikke blitt så stor enda at hun trener ornt'lig, hun var bare med for å sosialisere seg. Denne gangen var det to nye hunder der, ganske lave og med kort stri pels. Tenkte først jeg skulle hilse på dem, men de virket så sinte at jeg fant det best å la være.
Og da gikk jeg hele tida og grudde meg til vi skulle gå slalåm - for tenk om en av dem tok en liten smakebit av meg. Heldigvis passet mamma'n min godt på, men det var ikke så veldig koselig og jeg må ærlig talt innrømme at jeg var en smule glad da de bestemte seg for å gå hjem. Lure virkelig på hvorfor de var så sinna...
Etterpå var det meste greit. Jeg går jo fint i bånd - litt treg kanskje - men det er mest fordi jeg er litt nysgjerrig på hvem som kommer bak meg. På bordtreninga var det to som "plukket" på meg denne gangen - og det hadde jeg ikke noe i mot i det hele tatt, for de var bare koselige og begge snakket til meg med finstemmen.
Innkallinga i bomberommet derimot, er langt fra noen suksess. Lederdamen bruker å holde meg når mora mi går fra meg. Hun går ikke så veldig langt engang, før hun snur seg og roper på meg. Men jeg rører meg ikke av flekken og jeg tror nok alle lurer fælt på hvorfor. Mora mi også. Det er bare det at jeg blir så innmari usikker når det er noen fremmede som holder meg - vet jo ikke helt om jeg får lov å springe avgårde - derfor syns jeg at mora mi heller bare skal ta av båndet og kommandere sitt og bli. Da kommer det helt sikkert til å gå mye bedre!
10:55 Permalink | Comments (0) | Email this