03/12/2006
Knallbra lørdagslydighet
Mora mi og meg er ikke helt enige bestandig - i hvert fall ikke når hun vil at jeg skal komme inn - og jeg ikke vil. Og det er jeg som "vinner". Nesten hver gang. Tror nok ikke hun liker det noe særlig, for i går dro vi til en helt splitterny plass for å trene.
Jeg likte meg kjempegodt på den nye plassen. Nysnø, nydelig vær og ikke minst; det var bare meg som fikk være ute. Helt alene ei lang, lang stund. Jaja, ikke helt alene da; Kristin-tante var jo også ute, men hun sto bare helt i ro ved siden av bilen og så på at mora mi og jeg strevde oss rundt på plassen i all djupsnøen.
Først hadde jeg båndet på, men så begynte jeg å tulle så fælt at vi måtte stå og stå og stå, og jammen tror jeg ikke mora mi også syntes det ble litt kjedelig, for hun tok av båndet og sa "fot". Det vet jeg godt hva er; så da vandret vi trøstig i vei, og laget både sirkler og firkanter i nysnøen. Det var kult. Og jeg var flink.
Kristin-tante kommanderte; høyre - høyre - gjør holdt - fremmad marsj og jeg vet ikke hva, men jeg fulgte med på alt. Kanskje ikke like kjapt hele tiden (måtte jo snuse pittelitt i all den deilige snøen), men jeg gikk som en "prest" - hvordan nå det måtte være, men det var nå det hun sa etterpå, mora mi.
Vi hadde forresten noen knallbrae innkallinger også. Ikke den aller første, for da holdt Kristin-tante fast i båndet og jeg trodde ikke det var lov å gå. Heldigvis husket de på hva vi fant ut på bytreninga og jeg slapp å bli holdt fast. Mora mi gikk kjempelangt bortover veien og straks hun ropte på meg, fòr jeg avgårde som en liten rakett. Rett bort til henne. Gjett om hun ble glad da?
Vi skulle ha en liten Test også, sa Kristin-tante og det syntes jeg hørtes litt "skummelt" ut. Det var ikke fritt for at jeg angret på at jeg ikke tok på meg Sjørøverskjerfet likevel. Tenk om jeg ikke fikk til Testen. Men jeg hadde jo ikke behøvd å grue meg i det hele tatt. For de hadde bare lyst å se hvem jeg fulgte etter hvis Kristin-tante og Zippi gikk en annen vei enn mora mi og meg. Akkurat som det var noen sak; hvem skulle jeg ellers fulgt etter - om ikke mamma'n min!
13:09 Permalink | Comments (0) | Email this
03/08/2006
Trekkhund
I dag har det vært et alldeles nydelig vintervær. Nysnø, sol og rundt seks minusgrader. Det kjentes i hvert fall brukbart godt ut for en liten hundekropp ute på sin morgentisserunde. Men sånn oss i mellom; jeg ble litt skeptisk da mamma'n min tok på meg den nye selen etter frokost og fornøyd forkynte: Nå skal du får prøve deg som Trekkhund, Jo-Hoo.
Og ettersom 8. mars er den internasjonale kvinnedagen, var det nok lurest å la henne bestemme. I hvert fall litt, tenkte jeg i mitt stille sinn, mens mora mi hyrte på oss klær nok til ei overvintring på Svalbard. Heldigvis var hun fornuftig nok til å ta på meg Sjørøverskjerfet også; bare sånn at resten av verden skulle forstå at kaptein Jo-Hoo.Com ikke var noen spøk å komme ut for.
Så bar det ut i vinterverden med oss; mora mi balanserte på to tynne stålpinner og klamret seg fast til en kjøredoning av tre, mens jeg løp det forteste jeg kunne - og så langt vekk lina mi rakk. Bak henne. Men tror dere hun var fornøyd med innsatsen min? Nei, langt i fra. Hun hoppet av "pinnene" sine og kommanderte meg til å gå foran doningen; eller sparken som hun kalte det, og så gjorde vi et nytt forsøk.
Det gikk mye bedre - særlig når mamma'n min ikke sto på pinnene, men kjørte sparken og ellers gikk som hun pleier; på egne ben. Da vi kom på den lille veien - ved siden av den store - sto hun på den ene pinnen og sparket fra med den andre. Det var kult. Vi suste bortover gangveien så fort som bare det. Og nå var jeg først. Hele tida.
Etterpå, da vi var hos Naboen og jeg lå i godstolen hennes og koste meg med nystekt formkake; sa mora mi fornøyd; du er jo rene naturtalentet, Jo-Hoo, tror nesten vi må hive oss i hardtrening, så kan vi være med på det store Finnmarksløpet til neste år!
20:06 Permalink | Comments (0) | Email this
03/05/2006
"Morgenfugler"
Mora mi og meg liker å stå opp tidlig. Nesten før fuglene og i hvert fall lenge før resten av huset våkner. Bortsett fra "kattekrekene" da, de er våkne og sultne så snart de bare de hører stemmen til mamma'n min. Jeg er også sulten når jeg står opp, men jeg må bestandig ta tisserunden min først, før jeg får noe å spise.
Det er forresten ikke bestandig jeg får frokosten min sånn med en gang heller, for mora mi synes nemlig det er litt greit å trene når det bare er oss to og jeg er sulten. Da blir jeg ekstra lydhør, sier hun og det kan vel være noe i det. I hvert fall smaker godbitene ekstra godt sånn på tidligmorran.
Tenk, nå er klokka ikke sju enda, og vi har allerede hatt vår første treningsøkt. Det vil si; først var jeg på litt røyskattjakt, men det var så mye snø at jeg greide ikke springe like fort som den. Og da ble mamma'n min litt sur på meg. Det er visst ikke lov å jakte på hverken skogens dyr eller fugler. Men hun ble fort blid igjen. Sikkert fordi jeg gjorde alt helt rett - og nesten med en gang. Det var bare dekken som var "litt" treg. Men det kommer seg. Det gjør sitt og bli også. Tenker nok hun er spent på om det blir å virke på mandagens trening!
22:11 Permalink | Comments (0) | Email this