04/04/2006
Koselig turhelg
Lørdagstur uten sekk...
Egentlig hadde vi ikke tenkt oss på skogstur sist lørdag, men været var så knallbra at det ble en liten tur likevel. Og vi var ikke i vår egen skog engang, men i en helt splitterny en - helt på den andre siden av storhavet. Det var nok mest for at Kristin-tante og mamma'n min skulle til en pitteliten "by" å handle og spise middag. Tror nå jeg da.
Ikke at det gjorde noe, for vi hadde det kjempekoselig og gikk langt, langt oppover i Nyskogen. Heldigvis var det ikke så mye snø, så det var ganske lett å gå og utsikten høyt der oppe, var det i hvert fall ikke noe å si på - vi så nesten alle de vakre fjellene som omkranser fjorden vår. Til og med hytta vår kunne vi skimte i det fjerne.
Det gjorde heller ikke noe at ikke mamma'n min hadde full tursekk. For hun hadde lommene fulle av godbiter som hun strødde rundt omkring og så måtte vi leke finne-leken. Da var det om å gjøre å være kjapp; Cinco-bror er nemlig en kløpper med nesa sådet var nok han som fant flest godbiter. Men om jeg ikke var kjappest, så var jeg sikkert smartest; for jeg fikk meg bare noen ekstra rett fra lomma. Sånn er det bare når man er en liten luring.
Den bittelitte "byen" så vi nå ikke noe særlig til, da lå vi bare i bilhusene våre og det var egentlig helt greit så slitne som vi var.
Og søndagstur med full sekk
Om det ikke var full sekk med lørdag, var den dessto fullere den mamma'n min bar på ryggen søndag. Da var til gjengjeld ikke været fullt så fint. Men hvem bryr seg med litt sur vind og noen snøkorn i lufta. Ikke vi firbente i hvert fall. Ikke de tobente heller forresten; mora mi tok bare på seg en varmekjeldress og sa at det gjorde ikke noe at hun så ut som hun skulle til Antarktis, så lenge hun holdt seg varm.
Likevel - hun peste nå ganske mye i de bratteste kneikene og var mistenkelig rød i kinnene innen vi nådde toppen og landskapet flatet ut litt.Vi gikk jo egentlig ganske langt; mye lengre enn gårdagen faktisk og til slutt var mamma'n min så sliten at hun bare hveste fram; at nå går jeg ikke et skritt lenger.Men så kjente vi bållukt og da gikk munnvikene hennes oppover igjen. Heldigvis.
Forresten var det ikke rart hun var sliten så mye hun hadde stappet i sekken. Jeg telte nå minst ni pølser, sennep, et par kjekspakker, kvikklunch og godbiter til oss. Til og med ei flaske med krem til kakaoen hadde hun dratt med seg. Men så koste de seg nå skikkelig da - med svartbrente pølser, kakao med krem og kjeks og kaffe til dessert. Av oss firbente var det bare Hero som "fikk" pølse. Det var nok for at pølsene var ubevoktet ei aldri så lite øyeblikk. Sånn er det bare når man er ekstremt kjapp.
Flinkegutten Jo-Hoo
I går fortjente jeg bare skryt på bytreninga. Om jeg så må si det sjøl. Var litt spent på hva som ville "friste" meg mest - mamma'n min og godbitene - eller tispene og løpetiden deres. Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Rett nok hadde jeg aldri så lite lyst å snuse på de mest fristende bakpartene, men godbitene og det-er-jeg-som-betemmer-stemmen vant. Denne gangen.
Siden det var siste trening før påske og utstilling første helga etter, ble det mest bare øvd på hvordan vi skal vise oss best når vi er i ringen og det er ei dommerdame eller mann som skal bestemme hvem som er penest. Akkurat som om det er noe å lure på. Mamma'n min og meg vet jo svaret allerede. Får bare håpe hun ikke gjør som "noen jeg kjenner" første gang hun var på utstilling med sin alt for store afghansk mynde: Dommeren sa nemlig at han var stygg - og da svarte hun: Du er nå ikke så pen du heller! Og det må ikke mamma'n min si i hvert fall.
Men jeg var nå kjempeflink. Sto på bordet som en "prest" og viste tenner uten problem. Så trippet jeg som den ekte papillon jeg er, rundt i ring, rett fram og i en trekant. Til sist stilte mamma'n min meg pent opp - i passe bordavstand - så "dommerdama" fikk god anledning til å beundret verdens vakreste kropp.
12:08 Permalink | Comments (0) | Email this
03/28/2006
Stygg lukt
Tørrfisk er noe av det beste jeg vet. Men mora mi har sagt at det er ikke lov å spise den inne. Det er nå helt greit; det viktigste er jo å få en bit å gnage på og jeg gnager akkurat like godt ute som inne. Egentlig.
Men en dag i forrige uke, da mamma'n min satt med malesakene, begynte nesevingene hennes å vibrere. Hun snuste og snuste, og til sist begynte hun å gå rundt i stua og hele tida gikk neseborene som på en veltrent sporhund. Men hun er nok ikke noen god sporhund, for hun klarte ikke å finne ut hva og hvor lukta kom fra samme hvor mye hun snuste.
-Er det du som har sluppet en lydløs en, spurte hun Kristin-tante. Da ble hun litt fornærmet - i hvert fall hørtes hun en smule snurt ut da hun svarte at det hadde hun alldeles ikke. Og dessuten luktet de ikke så ille heller...
Heldigvis tenkte ingen av dem på at det kunne være meg som var synderen - og jeg lå trygt og godt under sofaen og koset meg med tørrfisk. Men kanskje mamma'n min hadde en liten anelse; for etterpå har hun passet på som bare fy når jeg vil inn fra verandaen og prøver å lure med meg en aldri så liten tørrfiskbit.
Kul søndagstur
Vi har hatt rene drømmeværet i ganske mange dager nå. Sol, masse nysnø og nesten ikke vind. Men mamma'n min har vært veldig travel med å få ferdig påsketingene, derfor ble hun litt glad for at Kristin-tante ville ta meg med på søndagstur. Så kunne hun male og lage middag uten å ha dårlig samvittighet.
Jeg ble og så litt glad; for det hørtes spennende ut å skulle dra på tur med storhundene; det har jeg ikke gjort før. Og slett ikke uten mamma'n min. Dessuten skulle vi gå i Hytteskogen og der har jeg ikke vært i det hele tatt. Men jeg var ikke noe redd for at vi skulle gå oss bort, for Zippi har vært på hytta mange ganger og det har Kristin-tante og de andre også. Bare ikke Cinco og meg.
Først gikk vi opp til hytta vår. Det var ganske langt og ganske bratt. Og sånn fortsatte det videre. Oppover og oppover - helt til vi var kommet på toppen - men da var det jammen flott. Vi hadde utsikt langt, langt utover fjorden og storhavet vårt. Tror nesten vi så helt til stortorskens fødeplass uti Lofoten.
Men selv om det var helt flatt, var det alvorlig tungt å gå, for jeg fikk så store snøballer under magen og mellom bakbena at jeg klarte til slutt nesten ikke å flytte bena. Kristin-tante plukket vekk det verste, men det hjalp bare litt og jeg hadde ikke gått langt før det var like ille igjen. Bare se på bildene mine, så skjønner dere nok hvor ille det var. Tenk hvis mamma'n min hadde husket å ta på meg genseren!
Likevel; etterpå var alle enige om at det hadde vært en kul tur. Og jeg går veldig gjerne flere ganger i Hytteskogen - men da vil jeg ha genseren på. I hvert fall hvis det er snø.
Ok trening
Vi har vært på to treninger siden forrige gang jeg skrev i dagboka. Den første mandagen var det ikke noe særlig. Jeg var ikke flink i det hele tatt. Tøvet, snurret rundt og til sist satte jeg meg ned og nektet plent å gå et skritt til. Men det var fordi det var to nye hunder der og jeg syntes de var skikkelig skumle. Store og svarte med så masse pels at jeg så nesten ikke øynene deres. Egentlig brydde de seg ikke noe om meg, men man kan jo aldri vite...
Og jammen var de ikke der i går også. Men da gjorde mamma'n min noe lurt - hun tok meg med bort til de to "skumlingene" så jeg fikk hilst orn'tlig på dem - så nå er vi nesten venner. De var ikke skumle i det hele tatt, til og med yngre enn meg, og minst like usikre på om jeg kanskje var "angreps"-papillon.
Sikkert derfor treninga gikk så knallbra etterpå. Denne gangen satte jeg meg ikke ned på rumpa, men gikk pent både i ring og i innimellom alle hundene. Innkallinga gikk ikke så aller verst den heller. Ville riktignok ikke bli sittende; så lederdama måtte holde meg i halsbåndet, men jeg for som ei kule rett til mamma'n min. Og det likte hun. Bordtreninga gikk også kjempebra, nå kan nesten alle se hvor fin jeg er når jeg står på bordet. Vet ikke helt om dommeren ville vært enig med mamma'n min der akkurat - men det er jo heldigvis lenge til 23.april og utstilling!
08:31 Permalink | Comments (0) | Email this
03/17/2006
Slapp treningsuke
Og så var nok ei uke gått. Det har vært ei litt slapp uke med bare litt trening. Og den har for det meste foregått på "hjemmebane". Det er nok fordi mamma'n min har vært så travel med å male. Ikke vegger og tak og sånn, men en kjempediger hane - nesten like stor som hun selv - med masse flotte farger og noen nesten like store harer som er mest bare gule. Og innimellom maler hun små hundebilder eller syltetøyglass.
Noe skal vi ha til pynt selv og noe er det noen andre som vil pynte med. Det er fordi det er Påske om ikke så alt for lenge. Og hvis Påske er bare halvparten så gøy som Jul - ja, da blir det kjekt å være lille meg. Syns nesten det kan ligne litt, for nå er spisebordet fullt av maletuber og lage-ting-og-tang. Og jeg hørte nok Kristin-tante sukke; jaja, nå blir det vel noen måneder til vi ser det spisebordet igjen...
Forresten så påstår mora mi at jeg må være kommet i "spøkelsesalderen", for jeg bjeffer mot alt og ingenting og er nesten redd min egen Skygge. Det tror ikke jeg noe på, for jeg har ikke sett Skyggen engang. Men hun hørtes litt oppgitt ut her om dagen da jeg sto og ulebjeffet oppå bakken - og oppdaget at det var en bitteliten kjøttmeis som satt og kvirrevittet på ei gren. Og det var vel kanskje ikke nødvendig av meg å bjeffe fullt så høyt - og lenge. Ikke egentlig.
Jeg har heller ikke fått øvd meg som trekkhund de siste dagene, for all den fine snøen vi hadde, er regnet bort. Heldigvis er alle som deltok i Finnmarksløpet kommet i mål og det var nå kjempebra for dem, for tenk hvor tungt det ville vært og dratt den sparketingen uten snø!
19:44 Permalink | Comments (0) | Email this