11/10/2005
Pysemamma og musejegerne
Mamma'n min er ikke så tøff som jeg trodde. Egentlig er Kristin-tante mye tøffere. For hver gang jeg må gjøre noe mor vet jeg ikke kommer til å like, så er det hun som er den tøffeste. Som for eksempel når jeg trenger litt "negle-manikyr". Da tar mor fram finstemmen som ellers stort sett er forbeholdt mine ører, og sier med bedende "pipestemme"; gidder du å hjelpe meg? Jeg kunne ikke gjort det bedre sjøl.
Jeg kan simpelthen ikke fordra at noen plukker på tærne mine og av en eller annen merkverdig grunn er det bestandig når jeg er som trettest at sånne ukoselige gjøremål skal foregå. Det er nesten så jeg mistenker dem for at valg av tidspunkt ikke er så helt tilfeldig. Og i går etter middagen var det akkurat et sånt tidspunkt igjen.
Der lå jeg og koste meg ved siden av mamma'n min i sofaen, mett og trett etter alle dagens opplevelser, og akkurat klar til et aldri så lite møte med Jon Blund, da hun plutselig "pep" med finstemmen sin; gidder du å ta de klørne nå? Dermed var det slutt på den ettermiddagskosen. For Kristin-tantes faste armgrep er ikke bare noe man snor seg unna. Og ikke kan jeg hoppe ned fra sofaen heller enda.
Men i går bestemte jeg meg for ikke å være like pysete som mamma'n min. Så jeg satt helt i ro til alle fire labbene var ferdig klippet. I hvert fall nesten. Både Kristin-tante og mora mi var helt overgitt over hvor tøff og flink jeg hadde vært. Og for å være helt ærlig; det var nå ikke så ille som jeg vil ha det til.
Mest lek og moro
Tror nesten det var litt lurt av meg å være så egenrådig på treninga sist helg, for denne uken har mamma'n min vært mye morsommere å være sammen med. Ikke har hun satt med nesa nesten fastlimt i datamaskinen og ikke har hun stått "på hodet" i vaskebøtta. Hun har nesten ikke holdt på med alle jule-lage-tingene sine engang. Og alt bare fordi jeg tok meg en runde eller to på egen labb. Tror jeg.
Vi har i hvert fall vært tur i storskogen hver dag. Det liker jeg kjempegodt, særlig når det bare er oss to. Mor har fortalt at det bor mange slags dyr i vår skog; både elg, hare, rev og gaupe. Kanskje de er litt farlige, for hun ser seg masse rundt hele tiden og snakker litt ekstra høyt sånn at de ville dyrene skal få tid å springe sin vei. Tror nesten hun er litt reddskremt av seg, mamma'n min, men jeg bruker bare nesa mi kjempemasse så vet jeg om vi må passe oss. Og jeg følger godt med hvor hun går for at vi ikke skal komme bort fra hverandre. For hvem skal da forsvare henne?
Vi har nå ikke truffet noen av alle de ville dyrene. Og det enda så mange ganger vi har gått rundt omkring innimellom både busker og kratt. Det nærmeste jeg har vært, er kulene de har sluppet fra seg når maten er fordøyd og jammen har ikke mor også fått sansen for dem. Hun spiser de ikke, det er det bare meg som gjør, men samler alle hun finner i en stor plastpose og tar de med seg hjem. Sikkert skal hun lage et eller annet fint til jul.
Musejegerne
Vi har vært i skogen i dag og. Det er fordi vi har så godt av litt frisk luft, sier mor. Men jeg vet det nok; at hun har en aldri så liten baktanke med turen. For bukselommen hennes er stappfull av godbiter som er nesten uimotståelig. Og det har jeg skjønt - hvis jeg ikke kommer helt bort til henne når hun sitter på huk, ja, så blir det ingen godbit. Men noen ganger er det andre ting som frister mer. Sånn er det bare.
Da vi kom tilbake fra tur, kom både Gråpus og Svartpus i møte med oss. Og tenk det, Gråpus hadde fanget en av skogens "ville" dyr og han var stolt som en hane der han kom med halen rett til værs. Ikke rart jeg overså mor et lite øyeblikk eller to. Måtte jo undersøke pusens bytte nærmere.
Mor sa ikke iiiik, men hun ble litt rett i ryggen da pusen slapp ei sprell, levende mus rett foran føttene hennes. Jeg syntes bare det var kjempespennende for endelig fikk jeg også sjansen til å jakte. Og jeg gjorde presis sånn som jeg har sett kattene gjør; kastet den opp i lufta, lot den springe litt for så å fange den igjen.
Mor prøvde seg også på jaktleken enda hun ikke er det minste glad i mus. Men selv om jeg er mye kjappere, er hun fortsatt litt smartere og det endte selvfølgelig med at hun vant. Men bare vent til neste gang....
20:10 Permalink | Comments (0) | Email this
11/08/2005
"Blåhelga"
Det er ikke bare mine dager som ikke går som de skal. Bare spør mamma'n min hvis dere ikke tror meg, for hun hadde ikke bare "blåmandag" - hele helga hennes var visst blå. Det var i hvert fall det hun sa til Kristin-tante da de trodde jeg sov. Men jeg får stort sett med meg det meste som foregår selv om jeg har øynene igjen, for begge ørene er åpne.
Egentlig synes jeg mor har vært litt kjedelig de siste dagene. Ikke har vi vært i verken storskogen eller nyskogen og det har vært dårlig med både fjæratur og bytur. Og så jeg som er full av oppdagelseslyst og virketrang. Er jo ikke så rart da at jeg kjeder meg en smule, når mor mest er opptatt med andre gjøremål og bare såvidt har hatt litt tid til å leke med meg.
Sitt og dekk og sånn har hun heldigvis hatt tid til å gjøre sammen med meg, og vi har også prøvd Ronnys kule pølse -på-tråd-rådet. Det likte jeg så godt at hun egentlig ikke behøvde tråd i pølsa til slutt. Det holdt lenge bare med pølsa. For ikke å snakke om hvis hun spanderer en kyllingbit eller tre. Da sitter jeg nesten limt inntil henne. Men det er helst når vi er inne eller på verandaen. Så snart jeg får gress under føttene, tar oppdagelsestrangen overhånd og "glemt" er både mor og pølsebiten. I hvert fall for ei stund.
Lite godbiter
Lørdag og søndag er det helg; det betyr at vi skal på trening og det er kult. Ganske ofte får vi besøk også - og det er veldig kult, for da vanker det gjerne noen ekstra godbiter. Men denne lørdagen var det ikke noe spennende som skjedde; mor og Kristin-tante bare vasket og ryddet kjøkkenskap hele formiddagen, og Cinco og jeg fikk ikke lov å hjelpe til engang. Vi måtte bare underholde oss selv som best vi kunne.
Ikke så rart da at jeg nesten snurret rundt meg selv, da vi endelig kom ut på treningsplassen vår. Jeg hadde i hvert fall ikke lyst til å gå pent i bånd. Men jammen ble vi ikke bare stående der, mor og jeg. Og vi sto - og sto - og sto. Helt til alle de andre hadde gått minst tre ganger fram og tilbake. Det var kjedelig det. Ikke ble det noen kyllingbiter av det heller.
Forresten var det to nye treningskamerater der også. Det nye "søskenbarnet" mitt, en søt, liten schæfergutt som heter Hero og en kjempestor afrikansk løvehund som mamma'n hans sa het Bjørnson. Jeg syntes det var veldig greit med en sånn stor løvehund - for tenk om det kanskje var løver i vår treningsskog. Og nå var det blitt så mørkt at vi ville ikke se dem engang. Da var det kjekt at Bjørnson var der.
Er ikke helt sikker på om trener Ronny så at jeg "jukset" litt når mor sa dekk, han sa i hvert fall ikke noe. Men mamma'n min så det, og da ble det ikke noen godbit da heller. Mor syntes visst ikke hun heller hadde vært flink nok, for hun pakket ned både kaffen og kaka - uten å ha smakt engang - og sa; nå skulle vi bare ta kveld. Og det enda jeg ikke var det minste trøtt.
På tur i "løveskogen"
Søndagen begynte ikke så særlig lovende. Det første jeg gjør når vi kommer ut på tisserunden, er å sjekke om det har vært "noen" der i løpet av nattetimene. Og det må nødvendigvis ta litt tid så stor tomt som vi har. Men jeg vet godt at mor helst vil se hvor jeg er - og det er vanskelig når himmel og skog er helt mørkesvart. Hun skjønner visst ikke at jeg begynner å bli stor gutt og godt vet å passe meg sjøl, for hun så litt snurt ut da jeg endelig var ferdig med mine gjøremål.
Egentlig tror jeg bare hun var litt "misunnelig" fordi storhundene skulle avslutte bykurset med tur til snøfjellet og stekte pølser på bål, og mor er mye mere glad i svartbrente pølser enn kake. Akkurat som om det var noe problem. Vi kunne jo bare ta med pølser og lage vårt eget bål. Dessuten synes nå jeg at kalde pølsebiter smaker mye bedre.
På vårres trening var vi så mange at jeg nesten ikke kunne telle så langt; den store afrikanske løvehunden, to små pudler, to hundesøskenbarn, søstra til det nye hundesøskenbarnet, minst tre menneskevalper pluss alle flokklederne og øversteleder Ronny. Ja, og så meg da. Stakkars mamma'n min, det kom ikke til å bli helt enkelt for henne å holde på min oppmerksomhet.
Det ble det ikke, selv om det nå ikke gikk helt galt heller. Til å begynne med - mens godbitene enda fristet - var jeg ganske lydhør. Gikk pent, nesten uten å leke med båndet, satt meg når hun stoppet og la meg helt "paddeflat" når det var det hun ville. Men så skulle vi prøve å gå uten bånd og da var ikke verken mor eller godbitene like fristende som en hilserunde på alle de nye treningskameratene.
Det var gøy. Jeg føk som en liten tornado rundt og inviterte alle til lek, men det var visst bare meg som hadde lyst å leke, Jaja, tenkte jeg, hvis det er sånn det skal være, tar jeg meg heller en runde på egen labb. Da ville plutselig mor også gå tur. Det var nå helt greit for meg. Jeg viste vei, og mamma'n min og meg vandret rundt både på treningsplassen og gikk opp-og-ned-bakken vår et par ganger, før vi luktet oss inn i den skogen jeg trodde det kanskje var løver. Men det var i går - og da var det jo helt mørkt.
Vi var så lenge på tur i "løveskogen" at mor fikk ikke verken kaffe eller kake. Og det var nok ikke helt bra, for trener Ronny prøvde å trøste henne så godt han kunne med å si at jeg var den som hadde hatt mest fremgang av alle og at mor egentlig skulle være glad for at jeg var blitt så selvstendig. Jeg kunne ikke sagt det bedre sjøl. Nemlig.
Ronnys trøstende ord og kaffetåren hjalp på. Humøret steg betraktelig, munnvikene gikk oppover og faren for at hun skulle snuble i underleppa var over. Vi trente litt innkalling etterpå. Med båndet på, og det gikk bare godt. Heldigvis for oss!
10:20 Permalink | Comments (0) | Email this
11/03/2005
Ikke dyre - men gode
Det er nå ikke helt sant at alle gode råd er dyre, sa mamma'n min fornøyd etter søndagens trening. Kanskje det var fordi hun hadde helt nyfersk kake med til kaffepausen at treneren vår ga alle menneskelederne sånne ekstra gode råd. De fikk nå i hvert fall minst to..., men jeg tror nok de hadde fått dem uten kake også. For sånn er han bare, treneren vår.
Kontakt må være noe veldig viktig noe, for det har mor og jeg øvd på helt siden første gang vi møttes. Vi har øvd så mye at vi har nesten fått vårt eget "hemmelig" språk, hun og jeg. Det er nemlig blitt sånn at hvis jeg bare ser lenge nok på henne, så forstår hun at jeg vil noe. Og det kan jo være kjekt - både når jeg har lyst på noe godt eller hvis jeg skulle ha trang for å gå ut i et "nødvendig" ærend.
Men på treningen i dag var det mest hun som skulle lære de gode rådene. Jeg skulle bare være "hjelpelærer" og nyte godt av dem, bokstavelig talt. Først sto vi to på den ene enden av treningsplassen med trener Ronny så langt borte som han bare kunne. Mor fikk beskjed om ikke gå og titte ned på meg med hodet på skakke - hun skulle bare gå og se rett fram.
Det var litt snodig til å begynne med; for når jeg "glemte" å konsentrere meg om mor, ropte Ronny; jobb- jobb-jobb. Da kom både finstemmen og godbiten. Enda snodigere ble det når jeg "passet på" å følge med henne. Da ropte han; ros-ros-ros. Og jammen tok hun ikke fram finstemmen og godbiten da også. Det var jättekult!
Pølse-på-tråd
Men det beste var nå likevel pølse-på-tråd-rådet. Mor vil så gjerne at jeg skal komme helt inntil henne når hun roper på meg. Og selv om jeg kommer mye nærmere nå enn før vi ble ordentlig kjent med hverandre, synes jeg fortsatt det er tryggest å stoppe en halvmeter unna. Bare tenk hvis hun planter en av de store "juletreføttene" sine på en av mine smekre, små undersåtter. Skrekk og gru.
Men trener Ronny visste på råd for det og, han. Hver gang du vil han skal komme til deg, setter du deg ned på huk. Da virker du ikke så stor og "farlig", sa han. Vi prøvde det noen ganger, og det så veldig morsomt ut når mamma'n min drev og spratt opp og ned som en gummiball. Men nærmere enn halvmeteren gikk jeg likevel ikke.
Da har du bare en ting å gjøre; du må bruke pølse-på-tråd-knepet,sa Ronny. Du drar en passe lang tråd gjennom en pølsebit og fester den godt. Med en annen pølsebit klar, setter du deg på huk og drar pølsa på tråden i en ring rundt deg, litt nærmere for hver runde helt til du har fått Jo-Hoo så nært du vil. Da skynder du deg å gi han pølsebiten. Uten tråd, selvfølgelig.
Det blir garantert en øvelse etter min smak.
Den store fotodagen
Dagene blir ikke bestandig som jeg forventer. I dag, for eksempel, var jeg helt sikker på at vi skulle øve på pølse-rådet. Men tror dere vi gjorde det? Neida, hele dagen gikk uten at jeg så snurten av så mye som et pølseskinn engang. I stedet tok hun og Kristin-tante med seg hele flokken - og fotoapparatet.
Rett skal nå være rett; de hadde lommene fulle av godbiter begge to, men hvordan skulle de ellers fått oss til å stå i ro på alle de forunderlige plassene vi var? Sånn som på den store steinen like ved det store havet. Det var litt skummelt selv med godbiter. Jeg hadde heldigvis bandet på. Det hadde ikke Cinco og da han holdt på å få seg et ufrivillig bad, dro vi heldigvis derifra til en "ny" skog.
Der var det mye koseligere. Og ikke noe hav. Trærne var fortsatt grønne og mor plukket masse kongler som hun skal lage ting og tang til jul med. Kongler vet jeg godt hva er, for vi har nesten likedanne utenfor huset vårt, bare mye større. Det beste var nå alle de spennende luktene. Og at vi slapp å ha band på. Men hele tiden fotograferte enten Kristin-tante eller mamma'n min. Tante tok flest bilder. Mor klaget mest. Enten fikk hun bare "halve" hunder og mye mose. Eller lyng og tomme bergnabber... og ingen hunder.
Vi var en snartur innom kaia der vi trener også, men da var jeg egentlig lei av å være fotomodell. Tror mor også var litt lei, for hun knipset bare noen få bilder før vi kjørte hjem til en velfortjent formiddagslur. Men kanskje vi blir å prøve pølse-på-tråden-øvelsen i ettermiddag, når stor-hundene er på by-trening.
08:21 Permalink | Comments (0) | Email this