11/20/2005
Hurra for Tara
Noen ganger er livet urettferdig. I hvert fall når storebror Cinco får dra på utstilling og ikke jeg. Det var ikke til hvilken som helst utstilling må vite - for de dro til Vikingeskipet og den største hundesamlinga av alle - og dit er det så langt at det hadde vært både dag og natt før de kom fram - enda de hadde kjørt styggfort og nesten ikke sovet.
Det er forresten bare de voksne og nesten-voksne hundene som får vise seg fram der, og det kan jeg egentlig godt forstå når "nesten" alle på fire poter vil være med - sikkert mange tusen. Stakkars dommere, de har det nok litt vanskelig når de skal finne ut hvem som fortjener tittelen Best in Show. Ikke til å undres over at samlinga varte fra morra til kveld i tre hele dager til ende, når det også skulle tevles om hvem som var lydigst eller flinkest i hinderløp.
Dalmatiner-frøken Tara som av og til trener sammen med oss, var også der, og det var nok ekstra spennende for henne siden hun ikke er helt voksen og det var kjempemange av samme rasen. Heldigvis var dommeren enig med "myrsnipe"-pappa Jørn om at hun var den flotteste av ungdommene og ga henne både førsteplass og hederspremie. Ikke nok med det, hun ble nummer to i vinnerklassen og fikk CK også. Gjett om de var stolte, både pappa Jørn og Maria som viste henne fram. Vi var nå rett stolte vi som hjemme var og.
Egentlig skulle jeg ønske at noen ville lage ei sånn storsamling for oss valper også - for da skulle jeg jammen vist dem hvem som er vakrest i landet her!
I snøskogen
Tenk, ennå har jeg ikke vært på Snøfjellet. Men det gjør ikke så veldig mye, for har vi fått snø i storskogen vår og det er nesten like kult. Tror jeg.
Det er i hvert fall spennende; for skogen vår er liksom blitt helt annerledes og den lukter ikke sånn som før heller. Når jeg skal sjekke om Mikkel-fanten eller noen andre fremmede har gått på "min" sti, må jeg stikke nesa mi langt ned i alt det hvite. Og det gjør jeg gang på gang - ikke for at jeg må - det er bare så kult.
Tror ikke mamma'n min synes det er like kult. Hun prøvde "gang på gang" å fotografere meg, men det ble mest bare en "hodeløs" Jo-Hoo eller den bakerste delen av min vakre kropp. Til sist satte hun meg opp på en pidestall og der sto jeg som en annen blomsterdekorasjon til hun hadde fått et bilde av hele meg.
Noen ganger har vi det gruelig spennende i lag, mor og meg; som da vi skulle gå mørketur i snøskogen. Helt nattemørkt var det nå ikke, for "månefar" var stått opp og mor hadde gardert seg med et ekstralys på hodet. Hun hadde til og med tatt med en kjepp som var veldig spiss i den ene enden. Det var nok i tilfelle vi trengte å forsvare oss mot noen av skogens ville nattedyr - eller kanskje hun bare var redd for å ramle på "rattata".
Enda vi bare gikk på den samme stien vi bruker nesten hver dag, var jeg nok ikke så modig som jeg hadde trodd. For selv om det var månelyst, var det vanskelig å se hva som gjemte seg mellom trærne og jeg syntes stadig vekk at jeg hørte eller så "noen" skumlerier. Men vi kom oss nå velberget både fram og tilbake. Ikke måtte mor forsvare oss - og ikke ramlet hun på rattata heller. Men det var nå kjekt å være to på mørketur.
23:15 Permalink | Comments (0) | Email this
11/15/2005
Egenrådig. Eller selvstendig
Hørte nok at mamma'n min klaget litt til trener Ronny om at jeg var blitt så egenrådig. -Neida, han er bare begynt å bli litt mer selvstendig og det er kjempeflott, fikk hun til svar. Vet ikke helt om hun var fornøyd med det svaret, for jeg syntes hun virket litt mismodig. Ikke trente vi like mye heller. Det vil si; vi trente jo - bare ikke helt likedan som resten av treningskameratene.
Når de gikk fram og tilbake med stopp og sånn underveis, så sto vi mest i ro. Tror nok vi øvde oss på kontakt. Akkurat da syntes jeg det var litt kjedelig at vi bare sto der og skulle "snakke" sammen, særlig siden jeg hadde mer lyst å snakke med mine kompiser. Men jeg var nå litt flink innimellom - for jeg ble ikke helt uten godbiter - og det får jeg jo bare når mamma'n min er fornøyd.
Da vi hadde pause, kom det to storhunder fra by-klubben på besøk til oss. Neeco og Yatzy må ha øvd kjempemye på kontakt med damelederen sin så flinke som de var. Enda de kom rett ut av bilen, estimerte de ikke noen av oss som sto "ringside" og så beundrende på dem. De konsentrerte seg bare om sin leder og gjorde alt hun sa. Med en gang. Sånn skal nok jeg også gjøre - når jeg er blitt stor!
Forresten; jeg så nok at de sto ganske mye i ro, Kristin-tante og Cinco-gutten. Kanskje de også øvde på kontakt?
Uronatt
I morres, da vi skulle stå opp, var vi kjempetrøtte alle sammen. Ikke så rart egentlig, for ingen av oss hadde sovet noe særlig godt. Ikke før var vi sovnet, så våknet vi av at det var "noen" utenfor huset vårt. Alle vaktinstinktene ble sattt i høygir, for dette var skumle greier.
Plutselig bjeffet "noen", og da kan jeg love at alarmen gikk. Til og med jeg som ellers ikke sier så mye, måtte gi fra meg noen varselbjeff. På en-to-tre var hele huset på bena. Kristin-tante var som vanlig den tøffeste. Cinco og Zippi var nesten like tøffe og jeg var nå ganske modig jeg og. Til og med mamma'n min karret seg ut av dyna for å sjekke hva som foregikk.
Og hvem andre kunne det være som var så uforskammet frekk å luske rundt huset vårt natterstider enn Mikkel-fanten. For han var det. Eller henne. For det var så mørkt at det gikk slett ikke an å se den. Sikkert ikke så gammel og helt sikkert veldig sulten siden han våger seg så nært, mente Kristin-tante.
Henne om det, tenkte nå jeg. Etter min mening var han både frekk og oppkjeftig, og jeg kunne godt tenkt meg å kjeppjage han vekk fra vårres gård. I hvert fall tenkte jeg det mens jeg enda var trygt innom døra sammen med mor og Kristin-tante.Det ble straks litt skumlere da vi kom ut på tisserunden og det enda var helt bekmørkt. Da var jeg ikke så tøff lenger. Syntes faktisk det var så skummelt at jeg hadde ikke lyst å gå noen lukterunde på egne labber. Det kunne jo tenkes at mor hadde rett når hun sa jeg måtte passe meg for reven.
14:50 Permalink | Comments (0) | Email this
11/14/2005
Nye utfordringer - for mamma'n min
Fredagen var nå en helt grei dag. I hvert fall for meg. Vi hadde oss en fin tur i storskogen, mamma'n min og meg, men da vi kom ned til huset vårt, var det bare hun som ville inn. Ikke jeg. Og jeg brydde meg slett ikke om at hun bare gikk sin vei heller. Ikke før hun tok bena fatt og forsvant rundt hushjørnet.Da sprang jeg etter. Svartepus kom også, men han ville ikke være ute og da ble det så kjedelig at jeg bare måtte gå inn jeg og.
Om ettermiddagen øvde vi litt. Noen ganger skal jeg sitte helt i ro, noen ganger stå og andre ganger skal jeg ligge, men det er bestandig mor som bestemmer. Gjør jeg ikke som hun vil, blir det ingen godbiter. Stå er jeg ikke helt sikker på om jeg skjønner vitsen med, men jeg er egentlig blitt ganske flink når hun sier sitt og bliiii. Faktisk kan hun gå helt rundt hjørnet på kjøkkenet uten at jeg går etter.
Riktig så flink er jeg ikke når hun sier dekk og bliii. Å ligge pent i ro er ingen sak for meg - det gjør jeg så lett som bare det. Og hun kan gå minst like langt bort som når jeg sitter. Det er når hun kommer tilbake og skal gå helt inntil meg at det går galt. Da spretter jeg opp like fort som ugresset om våren, i følge mors hjertesukk. Hun må nok være tålmodig ei god stund til - mens jeg vokser og blir stor og trygg. Sånn er det bare med den saken.
Jammen ble det tid til bytur og et lite kveldsbesøk hos mors turvenninne også. Hun bor i et kjempestort hus og vi måtte gå opp mange trapper; det vil si mor gikk og jeg satt trygt og godt på armen hennes. Det var en annen turkamerat også på besøk der. Hun hadde ikke hund, men var veldig koselig og snakket masse med meg. Broren til mors turvenninne var også der og han var stor. Mye større enn mamma'n min. Selv om han var veldig koselig han og, ble jeg ganske så forskrekket da han plutselig løftet meg høyt til værs for å hilse på meg. Ja, jeg ble så forskrekket at jeg rett og slett glemte å være sjenert.
"Mørketrening" i pøsregn
Så var det helg igjen og trening. Storhundene skulle trene med redningshundene på formiddagen og så skulle vi alle dra til fellestreninga på kaia etterpå. Greit nok. Det var bare det at det tok visst skrekkelig lang tid å skulle lære seg å bli redningshund for Kristin-tante ringte og sa at de nådde ikke hjem til treninga vår. Det var dumt for da ble det jo ikke trening på meg og mamma'n min.
Men så fikk vi være med i bilen til Max og Hero i stedet og da ble jeg glad, for jeg synes det er kjempegøy å være på trening. Og jammen var det ikke kommet flere nye treningskamerater. To til av Heros sine søsken og en stor pyrineer-valp ville også være sammen med oss så nå er vi minst 10 som øver oss i lag. Det er kult det.
Nå er det mørkt nesten hele dagen her oppe hos oss. I byen har de kjempehøye trær uten greiner og løv, men med et stort lys i toppen. Vi har også en sånn stolpe på treningsplassen vår, men der er det ikke noe lys. Mor sier det er vegvesenet som sparer siden det ikke går noen ferge der lenger. Vet ikke helt hva vesenet er for noe, men at det er dumt uten lys, det vet jeg for jeg ser jo nesten ikke godbitene engang.
Treninga ble forresten både våt og kald for det pøsregnet hele tida. Stort, vått og iskaldt.Det stoppet ikke oss selv om vi kanskje ikke var like ivrige som vi ellers har vært. Lineføring gikk helt greit. Sitt gikk litt tregere og dekk-kommandoen gjorde jeg ikke antydning til å lystre. Ikke så rart egentlig; for hele treningsplassen var som en stor innsjø så det ville nok ikke mor heller likt å legge seg i, og jeg var jammen våt nok.
Vi lærte noen kule triks også - men de blir jeg ikke å fortelle Kristin-tante siden hun heller ville være sammen med redningshundene. Vi blir bare å trene på dem i all smugelighet, mamma'n min og meg.
20:10 Permalink | Comments (0) | Email this