12/05/2005
Myrsnipemammaer
Nå er mamma'n til Cinco skikkelig fornærmet. Både på Naboen og broren sin. Her har hun gått rundt og vært kjempestolt over det lille gullet sitt - både kropp, pels og sjel er jo bortimot perfekt i hennes øyne. Så kom Naboen på besøk og det første hun sier er at han er stygg. Egentlig sa hun ikke stygg, men stugg og det var nå bare fargen på pelsen hun mente. Og den som er Kristin-tantes stolthet. Ikke rart hun freste at naboen var mye stuggere - men det var heldigvis ikke før etterpå, da Naboen var gått hjem.
Som om ikke det var nok, så hadde lillebroren hennes lagt ut bilder av gullgutten på hjemmesida si, og i billedteksten sto det ; "takraset" fra Skjomnes. Det var frekt det. Heldigvis var det bare på ert - for neste gang hun gikk inn på sida sto det; en vakker, hollandsk gjetergutt, og det likte myrsnipe-mamma'n mye bedre.
Men mamma'n min er nå også litt myrsnipete. Hvis noen bare så mye som ymter om at jeg har sånne store ører og spør om jeg skal ut å fly, freser hun tilbake at ørene skal være store. Jeg bryr meg ikke det minste om det, for jeg vet godt at det er sånne ører jeg skal ha. De er jo liksom kjennetegnet på papillon som oversatt fra fransk betyr sommerfugl. Er ikke det kult?
Ulykkesdager
Stakkars mamma'n min. Hun har vært litt lei seg den siste uka og det skjønner jeg godt. Først ville bilen nesten ikke starte. Så startet den, men da ville den ikke at hun hverken skulle bremse eller svinge. Og det er jo litt dumt når man er på bytur for eksempel. For de andre bilene liker ikke at vi bare står der og står der, når trafikklyset skifter fra rødt til grønt og tilbake til rødt uten av vi kjører. Da tuter de fælt og mamma'n min får hektiske, røde flekker i kinnene. Det var nok lurt av henne å sette bilen på verksted selv om hun bekymret seg litt for regninga.
Det neste som skjedde var at vannkrana på kjøkkenet plutselig knakk og mamma'n min sto med en del i handa mens vannet sprutet i alle himmelretninger. Da ble hun også ganske rød i kinnene og måtte springe i kjelleren for å få stengt av vannet. Og så var vi helt fri for vann. Kjempelenge. Helt til rørleggeren kom. Han ordnet både kran og vann til oss. Mamma'n min fikk regninga, men den var visst ikke så helt ille for kinnene ble ikke lyserøde en gang.
Så skulle bilen hentes. Den kostet "flesk", sa mamma'n min, men hun var nå likevel glad for å ha den tilbake. Fullt så glad var hun ikke da det ene dekket eksploderte på hjemturen og hun attpåtil måtte kjøpe to nye dekk.
- Nå spøker det for julefeiringa, Jo-Hoo, sa hun. Men det tror jeg ikke noe på. For vi har masse god mat i kjeller'n, et koselig julehus og jeg bryr meg ikke så veldig om alt julegavestyret. Jeg trenger i hvert fall ikke mer enn en gave!
Juleferie
Nå blir det ikke mere kaiatrening før etter jul, eller egentlig ikke før vi har kommet noen dager inn i det nye året. Jeg "tjuvstartet" litt på juleferien selv om jeg hadde veldig lyst å være med på juleavslutninga sammen med de andre, men mamma'n min var ikke helt frisk. Da var det nå egentlig greit at det ble som det ble, selv om jeg gjerne skulle gitt alle treningskameratene mine en god juleklem. Men bare vent til januar, da er vi på plass igjen, og da kan de få en skikkelig nyttårsklem i stedet.
At vi har juleferie fra kaiatreninga, betyr slett ikke at det er helt slutt med trening. Vi har masse ting vi må øve på og det gjør vi jo også. Litt hver dag. Noe får vi til - og noe får vi ikke til. Men mamma'n min gir ikke opp så lett - hun sier det er bare å stå på, så blir det bra til slutt. Det tror nå jeg og - særlig når jeg tenker på hvor mye jeg har lært på de vel tre månedene vi har vært i lag.
I morres var det skikkelig skummelt ute. Ikke sånn helt med det samme. Jeg tuslet litt rundt og gjorde mine sedvanlige små "ærender" og alt virker helt som vanlig. Men så kjente jeg et fremmed luktdrag i lufta. Det kom fra storskogen - og luktet farlig. Og så fikk jeg se to skarpt gule øyne mellom trærne. Da fikk jeg fart på småpotene mine. Stakk halen godt mellom bena, la ørene flatt bakover og sprang det forteste jeg klarte tilbake til verandatrappa og mamma'n min.
Det var så mørkt ute at selv mamma'n min klarte ikke å se hvem som var ute og vandret i skogen vår, men hun så godt hvor redd jeg var. Og akkurat da var jeg veldig glad for at hun var ute sammen med meg, og hun ble like glad for at jeg kom rett til henne.
11:14 Permalink | Comments (0) | Email this
11/28/2005
Snart jul
Nå er det snart jul. Akkurat nå er det bare advent, men mamma'n min sier at når den er slutt - da er det jul. Tro hva vi da skal gjøre? Sikkert noe koselig så mye mor og Kristin-tante pynter og lager i stand. Alle utenissene våre er kommet på plass og de ser riktig gøyale ut. Men jeg liker nå de små kakene hun har bakt ennå bedre - det lover godt hvis det blir flere av den sorten.
Forresten hadde mamma'n min hengt opp to kjempefine pepperkakegutter med røde sløyfer og hva tror dere skjedde da? Jo, Cinco-gutten, den frekkasen, spratt opp i sofaen og tok seg en stor smakebit. Han rakk heldigvis ikke å spise hele, men nå henger det og dingler en en-bent pepperkakegutt i stuevinduet vårt. Tenk om jeg også hadde nådd opp, da hadde det nok ikke vært mye igjen av den pepperkakegutten...
Men om jeg ikke er like langbent som storebror Cinco, så begynner jeg å bli stor gutt og har vokst masse etter at jeg kom til Skjomnes. Og nå har jeg snart skiftet ut alle valpe-tennene mine også. Mamm'n min er til stadighet og løfter på leppene mine. Det er noe jeg må venne meg til, sier hun, for sånn gjør dommerne også når man er på utstilling. Vet ikke helt om jeg liker det, men blir det ikke verre enn det mor gjør, får vel kanskje dommeren og se.
Det er nå ikke bare for at jeg skal venne meg til å bli sett i munnen av fremmede; hun passer også på at tannfellingen går som den skal. For noen ganger hender det at ikke valpetennene ramler ut av seg selv og det er jo slett ikke nødvendig å ha dobbelt sett tenner. Sikkert er det ikke noe godt å spise med heller. En dag mistet jeg ei tann i kurven min, og da var mor så raskt ute med "labbene" sine at jeg rakk ikke å ta den sjøl. Hun var kjempeglad for at hun var først og nå ligger den trygt og godt i et fint, lite skrin. Noen ganger er hun nå litt merkelig, den mamma'n min.
Kaiatrening - bra og ikkebra
Lørdag var det Kristin-tante som skulle være trener, for Ronny var kjørt langt avgårde for å se etter nytt hus med så stor tomt at det ble plass til både hunder og hester, ja også store og små mennesker selvfølgelig. Det var visst flere som hadde ting de måtte gjøre den dagen, for de var ikke så mange som det bruker å være. Jeg var heller ikke der for mamma'n min hadde noe hun bare måtte gjøre, så hun og jeg trente litt hjemme i stedet. Så egentlig var de bare tre, men de var flinke og trente likevel, Max og Hero og Cinco!
Søndag var heldigvis mamma'n min ferdig med det hun måtte gjøre og da ble det kaiatrening på meg og. Først var jeg veldig glad og så ble det litt "skummelt" - i hvert fall syntes nok mora mi det - for Ronny sa at nå skulle han bare gi kommando og så skulle vi vise etter tur hva vi hadde lært. Mamma'n min prøvde seg på litt "bestikkelse" og sa hun hadde noe til han i bilen. Det nyttet lite; ikke noe "kjære mor" her på plassen.
Men jammen var det kult; alle gikk - i tur og orden. Først Bjørnson, så Max og en puddelgutt som jeg ikke husker navnet på, Hero, Cinco og meg. Vi gikk pent - alle uten bånd - unntatt meg - for mamma'n min vil ikke at jeg skal gå tur på egen labb når vi trener. Når Ronny sa stå, ja så sto vi. Og vi satt og lå alt etter kommando. Og selv om ikke alle gjorde alt helt etter boka, var vi kjempeflinke. For det sa treneren etterpå. Jeg var til og med så flink at jeg kom rett til mamma'n min på innkallinga. Men å stoppe og bli stående når hun gikk videre, det var jeg ikke med på. Ikke så rart egentlig, for vi har jo ikke øvd på det på ornt'li. Vi blir nok å øve masse på det også ellers kan vi jo ikke reise til den store vinnerutstillinga. For det sier mamma'n min.
Etter pausen skulle vi alle stå i en bitteliten ring og så måtte vi gå en og en midt i ringen og legge oss. Det var ikke kult; for jeg følte meg ikke helt trygg med så mange så tett innpå den lille kroppen min. Jeg var nå likevel flink og la meg ned, men det var slett ikke trygt; en av storhundene var uheldig og trødde på meg. Det var ikke bra; for nå har jeg ikke lyst å ligge i en så liten ring med de store flere ganger.
Og mamma'n min har heller ikke så veldig lyst å gå på kaiatrening neste gang - for etter at treninga var ferdig, fikk noen av storhundene springe fritt så de kunne leke sammen. Det var slett ikke bra. For de ville at jeg og skulle være med på leken, men jeg var i band og da sprang de meg bare ned. Da ble mamma'n min sint, da. Først sa hun et styggeord og så sa hun; Jo-Hoo, nå skal vi hjem - før det bare blir næ-hææ igjen. Og sånn ble det den dagen. Men vi blir nok å dra på trening neste helg også, kjenner jeg mamma'n min rett.
12:30 Permalink | Comments (0) | Email this
11/23/2005
Ikke treningshelg
Denne helga ble det ikke noe trening på kaia. Først kunne ikke trener Ronny komme på lørdag - og så kunne ikke vi komme på søndag. Mamma'n min hadde så vondt i en fot at hun nesten ikke kunne kjøre bil engang. Og da er det ille da.
Det var litt kjedelig for jeg synes det er kjempegøy med trening - særlig når jeg kan bestemme sjøl! Både Max og Hero trøstet meg etterpå og sa at de hadde ikke trent så særlig lenge og ikke hadde de lært noen nye triks heller. Det var jo litt bra for meg. Og for mamma'n min
Men om vi ikke var på kaia og trente, så har vi nå øvd oss hjemme på forskjellige ting. Hver morgen har vi et fast "program" - og det er bare hvis vi forsover oss at vi ikke følger det. Til å begynne med øvde vi mest bare på øyekontakt, men nå må jeg både sitte pent og ligge pent før vi spiser frokost. Det er egentlig helt greit, for jeg får jo godbiter til belønning - enn så lenge. Har nok hørt hun har mumlet noe om å ikke være så slepphendt med godbitene, men akkurat det er jeg ikke helt sikker på at vi er enige om.
Vi øver litt ute på verandaen også. Da sier hun dekk og bliiii - og så rygger hun. Til og begynne med rygget hun helt til kanten av verandaen og da trodde jeg det var en ny lek hun hadde funnet på. Det var gøy, så jeg labbet etter henne i full fart. Men da det aldri ble noe godbit av det, skjønte jeg jo etterhvert at det var ikke sånn det skulle være. Det skjønte mamma'n min og for hun sluttet å rygge så langt - tok bare noen få skritt bakover - og når jeg da lå pent i ro, da ble det godbit igjen. En vakker dag blir jeg nok å ligge helt stille selv om hun rygger utfor verandakanten.
Jeg er forresten blitt ganske flink å komme når hun roper på meg. Kanskje ikke like flink hver gang - men mye bedre enn før. Og når vi er i storskogen vår, da følger jeg veldig godt med hvor det blir av henne. Det nytter ikke å gjemme seg for meg, for jeg finner henne hver gang, og det ganske så fort. Hvis Gråpus og Svartpus er med, er det i hvert fall ingen sak å finne henne. De følger jo henne som to skygger og da følger bare jeg etter dem. Det er litt kult.
Noen ganger går hun ut og "leker" uten meg. Da sier hun at storesøster Zippi og jeg må passe huset, men jeg bryr meg ikke så mye om huset når ikke mamma'n min er der. Da bare sitter jeg med ytterdøra og er veldig lei meg i det lille hjertet mitt - helt til hun kommer tilbake. Selv om det bare er en postkassetur, kjennes det ut som hun har vært vekk i en hel "evighet", og jeg blir så kjempeglad når mor kommer inn igjen at jeg nesten må gråte en liten skvett. I hvert fall må hun løfte meg opp og kose lengelengelenge!
Borte vekk
En morra da vi skulle stå opp, fant ikke mamma'n min meg. Jeg var helt borte vekk. Da ble hun bra forskrekket kan dere tro. Det hjalp ikke engang at hun slo på alt lyset. Ikke før jeg ga lyd fra meg, skjønte hun hvor det var blitt av lille meg. For i nattens mulm og mørke hadde jeg krøpet inn i teppeposen. Det eneste som var litt dumt med det, var at jeg fant ikke utgangen igjen. Kan ikke si annet enn at jeg ble litt glad da mamma'n min fant både den og meg!
Men hun ble nesten enda mer forskrekket da vi hadde spist frokost og skulle gå postkassetur. For vi hadde bare litt igjen av veien vår. Tror nesten mora mi brukte et fy-ord; for hun sa det måtte jo ha vært j...mye regn i løpet av natta. I stedet for vei, rant det ei hel lita elv nedover bakken og ut porten, før den flommet utover hovedveien. Akkurat det var vel ikke vårt problem,men den hadde dratt med seg nesten all grusen Kristin-tante og hun hadde strevd og trillet ut. Og det problemet ble jo vårt; det vil si mamma'n min sitt.
Hun satt ganske lenge med kjøkkenvinduet og bare stirret og stirret på det som hadde vært vei. Storesøster Zippi og jeg kunne godt tenkt oss å hjelpe henne, for selv om vi er små, er vi noen kløppere til å grave. Men tenk, så fikk vi ikke lov å være med ut engang. Hun bare marsjet nedover bakken med hakke, spade og et innbitt uttrykk.
Det hjalp visst litt, for veien ble ganske bra - i hvert fall ble den helt grei å gå på - og det innbitte uttrykket var borte. Dessuten fikk vi en ekstrarunde i storskogen vår - siden vi hadde vært så flinke å passe huset for henne, Zippi-søster og jeg!
13:51 Permalink | Comments (0) | Email this