Jo-Hoo's dagbok

Vi har ikke trent så veldig mye den siste uka. Det er nok litt for at det ikke er kaiatrening. Men mest for at det snart er jul. Tror jeg. Mamma'n min tror hun har så skrekkelig mye hun må gjøre. Og alt bare må være gjort til julaften, for hun driver hele tiden på og sier at nå er det bare så og så mange dager igjen. Og det enda hun godt vet at det kommer nye dager hele tiden.
Jeg har nå i hvert fall skjønt at jul må være noe helt spesielt, for først vasker de og rydder overalt i huset, Kristin-tante og mamma'n min. Og etterpå, når kvelden kommer, ja, da roter de masse. Spisebordet som før var fullt av julelageting, er nå nesten ennå fullere med papir, trådruller og pakker i alskens fine farger. Tror nesten ikke det er plass til mors kaffekopp en gang.
Cinco syntes vi også måtte hjelpe til med julestrevet, så han "lånte" litt papir og en trådrull som sto så beleilig til ytterst på bordkanten. Det var visst ikke så enkelt likevel, for det ble ingen fine pakker. Bare masse papirbiter og tråd over hele stuegulvet. Kjempegøy syntes jeg. Men ikke mamma'n min. Nei, nei og atter nei, sa hun, og bare kostet alt opp og stappet det rett i ovnen. Og så var den gleden over.
Det beste julestrevet er nå likevel alle de små kakene mamma'n min lager. De kan vi sikkert glede oss kjempelenge over, så mange som hun har laget de siste dagene!
"Surke"-Zippi
Først, da jeg kom til mamma'n min, da ville ikke Zippi hilse på meg engang. Hun bare tok halen ned og gikk sin vei. "Surkebærte", tenkte jeg. Men egentlig tror jeg nesten hun ble litt sjalu for at jeg fikk så mye oppmerksomhet. Etterhvert som hun skjønte at jeg var kommet for å bli og at alle var like glad i henne som før, ble vi litt venner. Bare jeg ikke kom så alt for nært; for da "surket" hun. Høyt. Sikkert for at mamma'n vår skulle si at jeg ikke måtte erte henne!
Men da jeg var blitt stor gutt, i hvert fall nesten like stor som henne, da ville hun plutselig leke med meg. Og da gjorde det ingenting at jeg kom for nært. Hun hoppet og danset minst like mye som meg. Og jeg surket ikke det aller minste for det. Tvert i mot. Men da var det mamma'n vår og Kristin-tante som "surket" og mumlet noe om løpetid og at de måtte passe ekstra godt på oss, selv om jeg var liten. Det syntes jeg var litt dumt. Nå som hun endelig ville leke med meg, da sa mora vår nei. Egentlig var det kanskje mest synd i Zippi-jenta; for ikke fikk hun være med storhundene på trening og ikke fikk hun lov å gå løs på tur i storskogen. Hun fikk ikke engang lov å leke alene med meg ute på verandaen.
Heldigvis - eller kanskje like greit - nå er hun i hvert fall den samme gamle "surkebærta" igjen. Hun er med storhundene på trening og får springe løs på tur i storskogen. Eller være alene med meg på verandaen. Det er kult synes jeg; for da kan jeg nappe henne litt i ørene eller halen - sånn i forbifarta - men bare litt, sånn at hun ikke "surker" så høyt at mamma'n vår hører det!
.