07/18/2006
INNEKOSEVÆR
Vet dere; nå begynner til og med jeg å bli litt lei av at det bare er innekosevær! For det er det mamma'n min min kaller det når regnet enten siler ned eller kommer vannrett fykende inn fra storhavet med nordvestkulingen. Eller sørvesten. Begge "vestene" er egentlig nesten like ille; for våte blir vi uansett, men når det blåser fra nord blir det i tillegg kaldt også. Iskaldt. Selv for en vanntett, liten pelsdott som meg!
Men selv om det har blitt mye kos innendørs de siste dagene, har vi nå hatt våre våte, små skogsturer stort sett hver eneste dag. Litt trening innimellom må jo til selv om det er sommerferie, og vi øver litt kontakt hver dag og på at jeg skal sitte helt bent og helt inntil hennes venstrefot. Det er jo litt kjedelig å bare sitte der og sitte der, når jeg egentlig har mer lyst til å jakte på sommerfugler eller leke med kattene, men må man, så må man. Sier mora mi. Og da blir det sånn. Det er nå ikke så helt ille egentlig, for Cinco-gutten må også øve og øve på å sitte helt bent og helt inntil sin mamma sin fot. Så da så.
Vi har hatt masse besøk også. En formiddag kom Felix sin Geir innom. Han trente meg litt på valpekurset i vår og er så innmari koselig at jeg kunne satt hele formiddagen på fanget hans. Dessuten hadde han med ei ny oppskrift på lefser til mamma'n min, og kjenner jeg henne rett, blir det nok lefsebaking. Kanskje allerede i dag, for jeg vet det nok - at hun har kjøpt alle ingrediensene hun trenger til det. Og det er fortsatt innekosevær... Det blir kule greier. I hvert fall når de er ferdigstekte, for da vanker det gjerne en liten smakebit på lille meg og.
Naboen har også vært her. Nå kjenner vi heldigvis hverandre og jeg vet godt at hun bare er snill, men jeg må likevel boffe litt på henne sånn med det samme. Det må jeg også når alle menneskesøskenbarna mine og eierne deres kommer. Enda jeg kjenner alle dem også og mamma'n min sier at jeg får ikke lov til all den boffingen - hun sier det er en "uting". Hva nå det måtte være. Og jeg klarer ikke helt å la være, men da går jeg bare under sofaen og lager sånne småboffer, så kan de store heller boffe høyt .De får heller ikke lov, men det er litt kult når jeg får dem til å sette i gang "sirenene"!
Og sånn går nå dagene. Været er fortsatt bare innekosevær! Bilen vår står fortsatt på verksted i Sverige! Men dataen virker.
I hvert fall innimellom. Heldigvis!!!
08:54 Permalink | Comments (1) | Email this
07/04/2006
ALDRI mer på utstilling!
Det var i hvert fall det mamma'n min sa lørdag morgen kl 07.30 da bilen vår streiket. Midt i et lyskryss et par kilometer fra utstillingsplassen i Gällivare - og med 200 illsinte bilister bak oss som også skulle på utstilling. Ingen kom ut for å høre om vi trengte hjelp enda vi hadde på nødblinken. Heldigvis var det en jogger som forbarmet seg over oss og hjalp til å trille bilen til nærmeste bensinstasjon. Da var mora mi svett da - og det var garantert ikke på grunn av steiksol og 26 varmegrader. I hvert fall ikke bare det.
Stakkars mamma'n min. Hun trodde hun hadde alt under kontroll og gledet seg til en koselig tur. Bilen hadde nettopp vært på verksted, hun hadde fått bekreftet at campinghytta var klar og vi var hjärtligen velkommen. Eneste usikkerhetsmoment var at vi ikke hadde fått papirene fra den svenske kennelklubben, men de sa vi var registrert og hjärtligen velkommen der også.
Men det hjalp lite at vi var velkomne, så lenge vi sto to kilometer fra utstillinga og uten papirer som kunne fortelle oss når vi skulle i ringen. Kristin-tante ringte og ringte og fikk omsider tak i utstillingslederen som sa at Cinco skulle vært på plass kl 09 og vi to småttinger kl 10. Nå var gode råd dyre. Først hørte vi på bensinstasjonen om de kunne skaffe leiebil. De kunne ikke, men de fikk tak i en drosje som kjørte mamma'n min til en annen stasjon som sa de hadde bil. Kristin-tante fikk tak i Viggo og Monica som igjen fikk tak i en bergingsbil.
Det hjalp bare så lite. De som hadde bil å leie ut, ville ikke la oss få låne den. Og det enda vi bestandig sitter i bur når vi kjører. Da var mamma'n min både sint og lei seg. Hun var så sinna at hun gikk tilbake; for ikke ville hun betale 200 kroner på nytt igjen for ingenting. Så var det bare å vente og vente og vente. Helt til klokka var nesten 10, da kom Viggo og Monica. Zippi, Cinco, Kristin-tante og jeg ble stappet i bilen deres og avgårde bar det. Mamma'n min måtte stå igjen å vente på bergingsbilen.
Og det tok lang tid det. Så lang tid tok det at både Cinco, Zippi og jeg var ferdigbedømte før mora mi kom.Etter 6 timer og uten bilen vår. Den måtte bli igjen hos bergingsmannen. Og ingen kunne si hvor lenge. Da sa mora mi smerte og så noen andre ord som slett ikke egner seg på trykk.
Tror ikke det passer seg å gjengi kommentarene hennes til dommerdamens beskrivelse av min lille kropp heller. For etter hva hun sa, så hadde jeg kanskje passet bedre i chihuahua-ringen eller sammen med dachsene. Det meste var visst galt med meg; hodet var for likt en chihuahua, ørene mine for små, halsen for kort, kroppen litt for rund (enda jeg ikke veier mer enn godt og vel en tokilos melpakke) og halen for flat, og jeg likte meg så dårlig uten mamma'n min at jeg nesten slepte magen min bortover gressmatta. Men merkelig nok var det ikke noe galt med pelsen min denne gangen. Zippi stakkar, gjorde ikke noe særlig bedre figur, så vi ble sendt ut av ringen med blåsløyfe begge to. Og da mamma'n min endelig fikk lest kritikkene, så sa hun: ALDRI MER! Og da snakket hun med store bokstaver.
Men Cinco gjorde det heldigvis godt. Han fikk både det svenske stor-certet og ble best i rasen. Det sto til og med trevlig temprament. Ikke verst for en ellers litt oppkjeftig jypling fra "norra Nordland". Og det enda han egentlig møtte fram en time for sent, men den dommeren skjønte nok at vi hadde hatt en ualminnelig dårlig start på dagen.
Resten av helga hadde vi det heldigvis kjempekoselig: Ei flott campinghytte, trivelige folk og dyr rundt oss og mange fine turer sammen med Hero og Shakira. Hjemturen i Viggo og Monica sin bil gikk bare godt til tross for fem hunder, fire mennesker og x antall plastposer og bager.
Men vår bil står fortsatt i Sverige - en eller annen plass!
19:25 Permalink | Comments (0) | Email this
06/28/2006
SOMMERFERIE!
Før - for lenge siden mens det var snø og kaldt - da hadde vi juleferie og treningsfri. Nå er hele storskogen vår grønn, det er plussgrader og nesten varmt, og da skal vi ha sommerferie. Og jeg vet nok hva det betyr; vi blir ikke å trene i Rombak før løvet blåser av trærne og det nesten ikke er noen plussgrader igjen. Helt sikker ble jeg i hvert fall da alle sa god sommer og sånn til hverandre etter at mandagstreninga var over.
Men vi hadde nå en kjempekoselig treningskveld først og jeg var jätteflink (må jo øve meg litt på å snakke svensk, jeg som skal til Sverige til helga). Først hadde jeg egentlig mest lyst til å rase rundt med Shakira og Mia, men jeg skjønte fort på mamma'n min at det var slett ikke det hun hadde lyst til. Bare gjett hvem som fikk viljen sin; ikke meg i hvert fall. Men sånn er det bare med mammaer.
Vi øver jo litt hver dag hjemme, vi to og det var litt kult å vise de andre hvor flink jeg er blitt. Lineføringa er bra - vi holder kontakten enten vi går til høyre, venstre eller snur tvert om. Men en gang gikk hun så sakte at jeg trodde hun skulle stoppe, så jeg satt meg like godt et par ganger før jeg fikk med meg at det var noe som het "sakte marsj" vi øvde på. Det var litt kjedelig.
Sitt, bli og innkalling er jeg blitt kjempeflink til for jeg vet godt nå at selv om hun går fra meg, så går hun ikke så veldig langt før hun snur seg og roper på meg med finstemmen. Og det vanker gjerne en aldri så liten godbit også - særlig hvis jeg går helt inntil den store kroppen hennes. Dekk og bli går også fint nå. Det samme gjør dekk fra holdt - hvis hun ikke står for lenge bak meg, for da lurer jeg jo på hva hun holder på med bak ryggen min. Men mora mi må også øve litt på seg selv; for hun er litt vel snar å bruke dobbelkommando og det er jo ikke nødvendig. I hvert fall ikke hver gang.
Hopp har jeg ikke prøvd meg på når vi har vært på fellestreninga, men vi har hoppestativ hjemme og det hopper jeg over så lett som bare det. Vi trener litt slalåm også hjemme; for mamma'n min har "ofret" noen av de store blomsterpinnene sine og satt opp slalåmbane midt på jordet. Og så spanderte Kristin-tante en slags sekk som de egentlig skulle samle løv og gress i, på meg. Hun bare skar ut bunnen - og vips; så hadde jeg en flott, liten tunnell å øve meg på. Kult - spør dere meg!
Vi blir nå garantert å trene både hjemme og i Rombak selv om det er ferie - for vi må øve masse på at jeg skal stoppe og bli stående. Det, og at hun går bak meg og bare står der og står der, for det har jeg ikke skjønt helt ennå. Men det kommer nok i løpet av sommeren, og da er jeg klar for både appellmerke og lydighetskonkurranse. Og spor blir vi i hvert fall å gå. Helt sikkert mange ganger før høsten kommer og det blir sporkurs. Mamma'n min og Kristin-tante har allerede bestemt seg for å gå ut et spor i ettermiddag - før vi drar og ser på agilitykonkurransen, og så kan Cinco og jeg bruke spornesene våre etter konkurransen. Det kan vi godt like, Cinco-gutten og jeg!
09:26 Permalink | Comments (0) | Email this