07/22/2006
Blått. Grønt. Og Vått
Endelig! Nå har vi også fått blå himmel. Mamma'n min ble så glad at hun viste alle tenne sine. I hvert fall nesten. Og hun har lovet Kristin-tante at i ettermiddag skal vi steke vaffler ute på verandaen. Med spltternytt, hjemmelaget rabarbrasyltetøy. Da blir nok hun også så glad at hun viser tennene sine.Det var så fint vær at da vi var ute på trene/tisserunden, gikk til og med mora mi ned fra verandaen. For vi måtte se hvordan det sto til med agurk og tomatplantene i drivhuset. 
Heldigvis; de hadde det bare godt.
Og så måtte vi sjekke at det sto bra til i grønnsakhagen, for i fjor spiste sneglene opp nesten alle blomkålhodene. De hadde til og med spist på gulrøttene mine. Men det var ingen skumlerier å oppdage der heller og godt var nå det.
Heldigvis; de hadde det bare godt. Og så måtte vi sjekke at det sto bra til i grønnsakhagen, for i fjor spiste sneglene opp nesten alle blomkålhodene. De hadde til og med spist på gulrøttene mine. Men det var ingen skumlerier å oppdage der heller og godt var nå det.Men jeg ble søkkvåt av alle duggdråpene; for selv om det var sol og blå himmel, viste gradestokken ikke mer enn fattige 8 grader. Blir det stort kaldere sommervær nå, så blir vi vel snart "skyldige" varmegrader og siden det har vært mest bare innekosevær, har det blitt ekstra mye baking. Og smaking. Som for eksempel de lefsene hun stekte etter Felix og Geir sin oppskrift, de smakte bare alldeles himmelsk godt.
Så for at jeg skulle bli tørr og mamman min få vekk litt av lefserestene som lå igjen rundt midjen, bestemte hun at nå skulle det trimmes. Og avgårde på gangveien bar det. Vi jogget så langt at jeg ble tørr og mamma'n min svett; ikke mindre enn 1725 - og en halvmeter i snuradius - ble unnagjort på 12 minutter og 25 sekunder. Slett ikke verst, vel? Mora mi er jo ikke akkurat noen ungfole og kondisen min kvalifiserer vel neppe til sprint-VM.
Men utrolig nok; før vi nådde hjem igjen, var sola borte, den blå himmelen blitt grå og regnet kom vannrett inn Ofotfjorden. Det blir nok vaffler og rabarbrasyltetøy innendørs...
16:25 Permalink | Comments (0) | Email this
07/20/2006
Værsyk mamma og "sjurunge"-Jo-Hoo
Mamma'n min er syk. Værsyk. Det var nå i hvert fall det hun sa tidlig i dag morges da vi var ute på tisse/treningsrunde. Det må nok være noe smittsomt for jeg kjentes ikke helt bra ut, jeg heller. Så ille "syk" var jeg at jeg hadde slett ikke lyst å gå ned av verandaen en gang, og det enda så glad er i å markere området mitt. Heldigvis kan det ikke være så veldig alvorlig, for etter et stort kaffekrus og ei aldri så lita lekestund innnomhus, ble vi "friskmeldte" begge to.Men dagen før i går gjorde vi noe veldig kult. Først dro vi inn til treningsplassen vår i Rombak og trente litt lydighet - mest på den samme kjedelige greia der hun bare skal stå der og stå der, for å se tomt ut i lufta mens jeg bare skal sitte og sitte. Helt inntil venstrefoten hennes og hver gang jeg ser opp på henne for å finne ut om vi ikke skal gjøre noe morsomt - ja, da får jeg en godbit. Cinco-gutten og mamma'n hans gjør også sånn - han sitter og hun står - og når han har "kjedet" seg lenge nok, får han også godbit, så jammen er mammaer litt snodige innimellom. Etterpå øvde vi litt på dekk, og jeg tror nok mora mi var ganske stolt over at jeg lå så fint i det ekle, søkkvåte gresset. Heldigvis fikk vi nå lekt litt etterpå og det var ganske deilig å rase rundt på plassen helt uten å måtte gjøre noe.
Det aller kuleste den dagen var likevel at Kristin-tante tok oss med til Fremmedskogen, og der var det mye spennende lukter. Kanskje ikke så merkelig siden Redningshund-folkene bruker den skogen når de øver på å finne hverandre. Vi skulle ikke finne noen akkurat den dagen, så vi fikk springe fritt innimellom alle de kjempestore juletrærne. Jeg klarte til og med å "klatre" opp i ett - ikke så høyt som Gråpus og Svartpus - men høyt nok til at mamm'n min måtte hjelpe meg ned på fast grunn igjen.
Vi har forresten nesten ikke gått noen spor etter at vi var i Sverige, derfor dro vi til Rombak dagen etterpå også. Ikke for å trene på å finne hverandre - for det gjør vi rett som det er når vi er i Storskogen vår - nei, nå skulle vi lukte oss frem til hvor mammaene våre hadde gått. Det syns vi er gøy - både Cinco og jeg. Ikke Zippi, hun har ikke forstått hvor spennende det er, stakkars og det er synd for henne, for det er bare den som finner fram til "sluttpinnen" som får en ekstra godbit eller to. Men det er kanskje ikke så veldig synd i henne, for hun får jo ekstra godbit hun også, bare at hun får det for å gjøre litt andre ting!
Jeg hadde ikke glemt mine "gamle" kunster. Tror nok mamma'n min hadde bekymret seg litt for det, for ikke var sporet særlig langt og ikke var det noe særlig vanskelig heller. Bare vel 60 meter og en vinkel. Akkurat som om det skulle være noen sak for en god sporhund som meg! Jeg skuffet ikke - og fulgte sporet som en skikkelig veltrent, gammel redningshund. Tror jeg. Men det hadde ikke "heftet en kalori" å gå dobbelt så langt!
Fortsatt står bilen vår i Sverige! Og fortsatt pøser regnet ned! Men det skal visst bli bedre. I hvert fall sier de det i værmeldinga. Jeg syns nå likevel at mora mi var litt uforskammet etter siste treningsøkta; da hun sammenlignet meg med en våt sjurunge!
09:00 Permalink | Comments (0) | Email this
07/18/2006
INNEKOSEVÆR
Vet dere; nå begynner til og med jeg å bli litt lei av at det bare er innekosevær! For det er det mamma'n min min kaller det når regnet enten siler ned eller kommer vannrett fykende inn fra storhavet med nordvestkulingen. Eller sørvesten. Begge "vestene" er egentlig nesten like ille; for våte blir vi uansett, men når det blåser fra nord blir det i tillegg kaldt også. Iskaldt. Selv for en vanntett, liten pelsdott som meg!
Men selv om det har blitt mye kos innendørs de siste dagene, har vi nå hatt våre våte, små skogsturer stort sett hver eneste dag. Litt trening innimellom må jo til selv om det er sommerferie, og vi øver litt kontakt hver dag og på at jeg skal sitte helt bent og helt inntil hennes venstrefot. Det er jo litt kjedelig å bare sitte der og sitte der, når jeg egentlig har mer lyst til å jakte på sommerfugler eller leke med kattene, men må man, så må man. Sier mora mi. Og da blir det sånn. Det er nå ikke så helt ille egentlig, for Cinco-gutten må også øve og øve på å sitte helt bent og helt inntil sin mamma sin fot. Så da så.
Vi har hatt masse besøk også. En formiddag kom Felix sin Geir innom. Han trente meg litt på valpekurset i vår og er så innmari koselig at jeg kunne satt hele formiddagen på fanget hans. Dessuten hadde han med ei ny oppskrift på lefser til mamma'n min, og kjenner jeg henne rett, blir det nok lefsebaking. Kanskje allerede i dag, for jeg vet det nok - at hun har kjøpt alle ingrediensene hun trenger til det. Og det er fortsatt innekosevær... Det blir kule greier. I hvert fall når de er ferdigstekte, for da vanker det gjerne en liten smakebit på lille meg og.
Naboen har også vært her. Nå kjenner vi heldigvis hverandre og jeg vet godt at hun bare er snill, men jeg må likevel boffe litt på henne sånn med det samme. Det må jeg også når alle menneskesøskenbarna mine og eierne deres kommer. Enda jeg kjenner alle dem også og mamma'n min sier at jeg får ikke lov til all den boffingen - hun sier det er en "uting". Hva nå det måtte være. Og jeg klarer ikke helt å la være, men da går jeg bare under sofaen og lager sånne småboffer, så kan de store heller boffe høyt .De får heller ikke lov, men det er litt kult når jeg får dem til å sette i gang "sirenene"!
Og sånn går nå dagene. Været er fortsatt bare innekosevær! Bilen vår står fortsatt på verksted i Sverige! Men dataen virker.
I hvert fall innimellom. Heldigvis!!!
08:54 Permalink | Comments (1) | Email this
07/04/2006
ALDRI mer på utstilling!
Det var i hvert fall det mamma'n min sa lørdag morgen kl 07.30 da bilen vår streiket. Midt i et lyskryss et par kilometer fra utstillingsplassen i Gällivare - og med 200 illsinte bilister bak oss som også skulle på utstilling. Ingen kom ut for å høre om vi trengte hjelp enda vi hadde på nødblinken. Heldigvis var det en jogger som forbarmet seg over oss og hjalp til å trille bilen til nærmeste bensinstasjon. Da var mora mi svett da - og det var garantert ikke på grunn av steiksol og 26 varmegrader. I hvert fall ikke bare det.
Stakkars mamma'n min. Hun trodde hun hadde alt under kontroll og gledet seg til en koselig tur. Bilen hadde nettopp vært på verksted, hun hadde fått bekreftet at campinghytta var klar og vi var hjärtligen velkommen. Eneste usikkerhetsmoment var at vi ikke hadde fått papirene fra den svenske kennelklubben, men de sa vi var registrert og hjärtligen velkommen der også.
Men det hjalp lite at vi var velkomne, så lenge vi sto to kilometer fra utstillinga og uten papirer som kunne fortelle oss når vi skulle i ringen. Kristin-tante ringte og ringte og fikk omsider tak i utstillingslederen som sa at Cinco skulle vært på plass kl 09 og vi to småttinger kl 10. Nå var gode råd dyre. Først hørte vi på bensinstasjonen om de kunne skaffe leiebil. De kunne ikke, men de fikk tak i en drosje som kjørte mamma'n min til en annen stasjon som sa de hadde bil. Kristin-tante fikk tak i Viggo og Monica som igjen fikk tak i en bergingsbil.
Det hjalp bare så lite. De som hadde bil å leie ut, ville ikke la oss få låne den. Og det enda vi bestandig sitter i bur når vi kjører. Da var mamma'n min både sint og lei seg. Hun var så sinna at hun gikk tilbake; for ikke ville hun betale 200 kroner på nytt igjen for ingenting. Så var det bare å vente og vente og vente. Helt til klokka var nesten 10, da kom Viggo og Monica. Zippi, Cinco, Kristin-tante og jeg ble stappet i bilen deres og avgårde bar det. Mamma'n min måtte stå igjen å vente på bergingsbilen.
Og det tok lang tid det. Så lang tid tok det at både Cinco, Zippi og jeg var ferdigbedømte før mora mi kom.Etter 6 timer og uten bilen vår. Den måtte bli igjen hos bergingsmannen. Og ingen kunne si hvor lenge. Da sa mora mi smerte og så noen andre ord som slett ikke egner seg på trykk.
Tror ikke det passer seg å gjengi kommentarene hennes til dommerdamens beskrivelse av min lille kropp heller. For etter hva hun sa, så hadde jeg kanskje passet bedre i chihuahua-ringen eller sammen med dachsene. Det meste var visst galt med meg; hodet var for likt en chihuahua, ørene mine for små, halsen for kort, kroppen litt for rund (enda jeg ikke veier mer enn godt og vel en tokilos melpakke) og halen for flat, og jeg likte meg så dårlig uten mamma'n min at jeg nesten slepte magen min bortover gressmatta. Men merkelig nok var det ikke noe galt med pelsen min denne gangen. Zippi stakkar, gjorde ikke noe særlig bedre figur, så vi ble sendt ut av ringen med blåsløyfe begge to. Og da mamma'n min endelig fikk lest kritikkene, så sa hun: ALDRI MER! Og da snakket hun med store bokstaver.
Men Cinco gjorde det heldigvis godt. Han fikk både det svenske stor-certet og ble best i rasen. Det sto til og med trevlig temprament. Ikke verst for en ellers litt oppkjeftig jypling fra "norra Nordland". Og det enda han egentlig møtte fram en time for sent, men den dommeren skjønte nok at vi hadde hatt en ualminnelig dårlig start på dagen.
Resten av helga hadde vi det heldigvis kjempekoselig: Ei flott campinghytte, trivelige folk og dyr rundt oss og mange fine turer sammen med Hero og Shakira. Hjemturen i Viggo og Monica sin bil gikk bare godt til tross for fem hunder, fire mennesker og x antall plastposer og bager.
Men vår bil står fortsatt i Sverige - en eller annen plass!
19:25 Permalink | Comments (0) | Email this