Jo-Hoo's dagbok

« INNEKOSEVÆR | HomePage | Blått. Grønt. Og Vått »

07/20/2006

Værsyk mamma og "sjurunge"-Jo-Hoo

Mamma'n min er syk. Værsyk. Det var nå i hvert fall det hun sa tidlig i dag morges da vi var ute på tisse/treningsrunde. Det må nok være noe smittsomt for jeg kjentes ikke helt bra ut, jeg heller. Så ille "syk" var jeg at jeg hadde slett ikke lyst å gå ned av verandaen en gang, og det enda så glad  er i å markere området mitt. Heldigvis kan det ikke være så veldig alvorlig, for etter et stort kaffekrus og ei aldri så lita lekestund innnomhus, ble vi "friskmeldte" begge to.

Men dagen før i går gjorde vi noe veldig kult. Først dro vi inn til treningsplassen vår i Rombak og trente litt lydighet - mest på den samme kjedelige greia der hun bare skal stå der og stå der, for å se tomt ut i lufta mens jeg bare skal sitte og sitte. Helt inntil venstrefoten hennes og hver gang jeg ser opp på henne for å finne ut om vi ikke skal gjøre noe morsomt - ja, da får jeg en godbit. Cinco-gutten og mamma'n hans gjør også sånn - han sitter og hun står - og når han har "kjedet" seg lenge nok, får han også godbit, så jammen er mammaer litt snodige innimellom. Etterpå øvde vi litt på dekk, og jeg tror nok mora mi var ganske stolt over at jeg lå så fint i det ekle, søkkvåte gresset. Heldigvis fikk vi nå lekt litt etterpå og det var ganske deilig å rase rundt på plassen helt uten å måtte gjøre noe.

Det aller kuleste den dagen var likevel at Kristin-tante tok oss med til Fremmedskogen, og der var det mye spennende lukter. Kanskje ikke så merkelig siden Redningshund-folkene bruker den skogen når de øver på å finne hverandre. Vi skulle ikke finne noen akkurat den dagen, så vi fikk springe fritt innimellom alle de kjempestore juletrærne. Jeg klarte til og med å "klatre" opp i ett - ikke så høyt som Gråpus og Svartpus - men høyt nok til at mamm'n min måtte hjelpe meg ned på fast grunn igjen.

Vi har forresten nesten ikke gått noen spor etter at vi var i Sverige, derfor dro vi til Rombak dagen etterpå også. Ikke for å trene på å finne hverandre - for det gjør vi rett som det er når vi er i Storskogen vår - nei, nå skulle vi lukte oss frem til hvor mammaene våre hadde gått. Det syns vi er gøy - både Cinco og jeg. Ikke Zippi, hun har ikke forstått hvor spennende det er, stakkars og det er synd for henne, for det er bare den som finner fram til "sluttpinnen" som får en ekstra godbit eller to. Men det er kanskje ikke så veldig synd i henne, for hun får jo ekstra godbit hun også, bare at hun får det for å gjøre litt andre ting!

Jeg hadde ikke glemt mine "gamle" kunster. Tror nok mamma'n min hadde bekymret seg litt for det, for ikke var sporet særlig langt og ikke var det noe særlig vanskelig heller. Bare vel 60 meter og en vinkel. Akkurat som om det skulle være noen sak for en god sporhund som meg! Jeg skuffet ikke - og fulgte sporet som en skikkelig veltrent, gammel redningshund. Tror jeg. Men det hadde ikke "heftet en kalori" å gå dobbelt så langt!

Fortsatt står bilen vår i Sverige! Og fortsatt pøser regnet ned! Men det skal visst bli bedre. I hvert fall sier de det i værmeldinga. Jeg syns nå likevel at mora mi var litt uforskammet etter siste treningsøkta; da hun sammenlignet  meg med en våt sjurunge!