07/04/2006
ALDRI mer på utstilling!
Det var i hvert fall det mamma'n min sa lørdag morgen kl 07.30 da bilen vår streiket. Midt i et lyskryss et par kilometer fra utstillingsplassen i Gällivare - og med 200 illsinte bilister bak oss som også skulle på utstilling. Ingen kom ut for å høre om vi trengte hjelp enda vi hadde på nødblinken. Heldigvis var det en jogger som forbarmet seg over oss og hjalp til å trille bilen til nærmeste bensinstasjon. Da var mora mi svett da - og det var garantert ikke på grunn av steiksol og 26 varmegrader. I hvert fall ikke bare det.
Stakkars mamma'n min. Hun trodde hun hadde alt under kontroll og gledet seg til en koselig tur. Bilen hadde nettopp vært på verksted, hun hadde fått bekreftet at campinghytta var klar og vi var hjärtligen velkommen. Eneste usikkerhetsmoment var at vi ikke hadde fått papirene fra den svenske kennelklubben, men de sa vi var registrert og hjärtligen velkommen der også.
Men det hjalp lite at vi var velkomne, så lenge vi sto to kilometer fra utstillinga og uten papirer som kunne fortelle oss når vi skulle i ringen. Kristin-tante ringte og ringte og fikk omsider tak i utstillingslederen som sa at Cinco skulle vært på plass kl 09 og vi to småttinger kl 10. Nå var gode råd dyre. Først hørte vi på bensinstasjonen om de kunne skaffe leiebil. De kunne ikke, men de fikk tak i en drosje som kjørte mamma'n min til en annen stasjon som sa de hadde bil. Kristin-tante fikk tak i Viggo og Monica som igjen fikk tak i en bergingsbil.
Det hjalp bare så lite. De som hadde bil å leie ut, ville ikke la oss få låne den. Og det enda vi bestandig sitter i bur når vi kjører. Da var mamma'n min både sint og lei seg. Hun var så sinna at hun gikk tilbake; for ikke ville hun betale 200 kroner på nytt igjen for ingenting. Så var det bare å vente og vente og vente. Helt til klokka var nesten 10, da kom Viggo og Monica. Zippi, Cinco, Kristin-tante og jeg ble stappet i bilen deres og avgårde bar det. Mamma'n min måtte stå igjen å vente på bergingsbilen.
Og det tok lang tid det. Så lang tid tok det at både Cinco, Zippi og jeg var ferdigbedømte før mora mi kom.Etter 6 timer og uten bilen vår. Den måtte bli igjen hos bergingsmannen. Og ingen kunne si hvor lenge. Da sa mora mi smerte og så noen andre ord som slett ikke egner seg på trykk.
Tror ikke det passer seg å gjengi kommentarene hennes til dommerdamens beskrivelse av min lille kropp heller. For etter hva hun sa, så hadde jeg kanskje passet bedre i chihuahua-ringen eller sammen med dachsene. Det meste var visst galt med meg; hodet var for likt en chihuahua, ørene mine for små, halsen for kort, kroppen litt for rund (enda jeg ikke veier mer enn godt og vel en tokilos melpakke) og halen for flat, og jeg likte meg så dårlig uten mamma'n min at jeg nesten slepte magen min bortover gressmatta. Men merkelig nok var det ikke noe galt med pelsen min denne gangen. Zippi stakkar, gjorde ikke noe særlig bedre figur, så vi ble sendt ut av ringen med blåsløyfe begge to. Og da mamma'n min endelig fikk lest kritikkene, så sa hun: ALDRI MER! Og da snakket hun med store bokstaver.
Men Cinco gjorde det heldigvis godt. Han fikk både det svenske stor-certet og ble best i rasen. Det sto til og med trevlig temprament. Ikke verst for en ellers litt oppkjeftig jypling fra "norra Nordland". Og det enda han egentlig møtte fram en time for sent, men den dommeren skjønte nok at vi hadde hatt en ualminnelig dårlig start på dagen.
Resten av helga hadde vi det heldigvis kjempekoselig: Ei flott campinghytte, trivelige folk og dyr rundt oss og mange fine turer sammen med Hero og Shakira. Hjemturen i Viggo og Monica sin bil gikk bare godt til tross for fem hunder, fire mennesker og x antall plastposer og bager.
Men vår bil står fortsatt i Sverige - en eller annen plass!
19:25 Permalink | Comments (0) | Email this
The comments are closed.