06/28/2006
SOMMERFERIE!
Før - for lenge siden mens det var snø og kaldt - da hadde vi juleferie og treningsfri. Nå er hele storskogen vår grønn, det er plussgrader og nesten varmt, og da skal vi ha sommerferie. Og jeg vet nok hva det betyr; vi blir ikke å trene i Rombak før løvet blåser av trærne og det nesten ikke er noen plussgrader igjen. Helt sikker ble jeg i hvert fall da alle sa god sommer og sånn til hverandre etter at mandagstreninga var over.
Men vi hadde nå en kjempekoselig treningskveld først og jeg var jätteflink (må jo øve meg litt på å snakke svensk, jeg som skal til Sverige til helga). Først hadde jeg egentlig mest lyst til å rase rundt med Shakira og Mia, men jeg skjønte fort på mamma'n min at det var slett ikke det hun hadde lyst til. Bare gjett hvem som fikk viljen sin; ikke meg i hvert fall. Men sånn er det bare med mammaer.
Vi øver jo litt hver dag hjemme, vi to og det var litt kult å vise de andre hvor flink jeg er blitt. Lineføringa er bra - vi holder kontakten enten vi går til høyre, venstre eller snur tvert om. Men en gang gikk hun så sakte at jeg trodde hun skulle stoppe, så jeg satt meg like godt et par ganger før jeg fikk med meg at det var noe som het "sakte marsj" vi øvde på. Det var litt kjedelig.
Sitt, bli og innkalling er jeg blitt kjempeflink til for jeg vet godt nå at selv om hun går fra meg, så går hun ikke så veldig langt før hun snur seg og roper på meg med finstemmen. Og det vanker gjerne en aldri så liten godbit også - særlig hvis jeg går helt inntil den store kroppen hennes. Dekk og bli går også fint nå. Det samme gjør dekk fra holdt - hvis hun ikke står for lenge bak meg, for da lurer jeg jo på hva hun holder på med bak ryggen min. Men mora mi må også øve litt på seg selv; for hun er litt vel snar å bruke dobbelkommando og det er jo ikke nødvendig. I hvert fall ikke hver gang.
Hopp har jeg ikke prøvd meg på når vi har vært på fellestreninga, men vi har hoppestativ hjemme og det hopper jeg over så lett som bare det. Vi trener litt slalåm også hjemme; for mamma'n min har "ofret" noen av de store blomsterpinnene sine og satt opp slalåmbane midt på jordet. Og så spanderte Kristin-tante en slags sekk som de egentlig skulle samle løv og gress i, på meg. Hun bare skar ut bunnen - og vips; så hadde jeg en flott, liten tunnell å øve meg på. Kult - spør dere meg!
Vi blir nå garantert å trene både hjemme og i Rombak selv om det er ferie - for vi må øve masse på at jeg skal stoppe og bli stående. Det, og at hun går bak meg og bare står der og står der, for det har jeg ikke skjønt helt ennå. Men det kommer nok i løpet av sommeren, og da er jeg klar for både appellmerke og lydighetskonkurranse. Og spor blir vi i hvert fall å gå. Helt sikkert mange ganger før høsten kommer og det blir sporkurs. Mamma'n min og Kristin-tante har allerede bestemt seg for å gå ut et spor i ettermiddag - før vi drar og ser på agilitykonkurransen, og så kan Cinco og jeg bruke spornesene våre etter konkurransen. Det kan vi godt like, Cinco-gutten og jeg!
09:26 Permalink | Comments (0) | Email this
06/17/2006
Endelig på nett!!
Nå er det jammen lenge siden vi har vært på nett. Ikke har vi fått lagt ut bilder og ikke har mamma'n min kunnet skrive om alt vi har gjort og alt vi har opplevd på alle disse ukene. Stakkars henne! Men nå er vi omsider på plass i dataverd'nen igjen. Og om ikke jeg bryr meg så alvorlig, er i hvert fall mora mi glad; for hun simpelthen bare må fortelle alt jeg - eller "noen" vi kjenner - gjør eller ikke gjør. I hvert fall nesten alt.
Vi har trent jevnt og trutt; litt på hjemmebane hver dag, en ukedag sammen med selskapshundene og minst ei lydighetsøkt i uka sammen med de "store" brukshundene. De har jo trent masse og lært mye mer enn meg, men jeg kommer etter og lærer litt hver gang. På siste treninga satt jeg helt fint enda mora mi snudde ryggen til meg og gikk kjempelangt - nesten helt på den andre siden av plassen. Og der satt jeg helt til hun ropte på meg. Da var hun mektig stolt.
Jeg har lært dekk under marsj også. Da lå jeg også helt fint i ro - selv om det var litt merkelig at hun gikk bak meg og sto ei bittelita stund før hun kom på plass og ga meg godbit. Det var vanskelig, det. Men stå under marsj har jeg ikke lært, og det skal vi øve litt ekstra på nå. Må jo kunne det også hvis jeg skal være med på konkurranser, og mamma'n min har sagt at for å få være med på sporkonkurranser, ja, da må jeg kunne lydighetsøvelsen også.
Men selv om jeg godt både liker lydighetstrening og agilityapparatene - i hvert fall de jeg har øvd meg på til nå - så er det morsomste jeg vet å gå spor. Og jeg er råflink å bruke nesa mi - for det sier mamma'n min. Jeg går så det "suser" - og det selv om sporet svinger. Kanskje det har en aldri så liten sammenheng med at jeg av og til finner en ekstra god godbit innimellom gresstråene. Egentlig er jeg nok en liten heldiggris; for siden jeg liker spor så godt, har mamma'n min lovet at så snart det blir nybegynnerkurs i spor, ja da melder hun oss på. Det er sikkert fordi hun også liker å gå spor - selv om hun ikke er like flink som meg til å bruke nesa.
UTSTILLINGSLIV
Det har ikke bare vært lydighet og sportrening - vi har vært på utstilling også. Denne gangen måtte vi kjøre nordover - til Tromsø - og det var utstilling både lørdag og søndag. Heldigvis gikk det mye bedre enn i Harstad. Ikke skadet Cinco seg og ikke skjedde det noen unevnelige "uhell" i buret mitt. Jeg tisset ikke engang på dommerbordet.
Dommerne var mye hyggeligere og det enda det blåste så mye at det regnet på tvers og utstillingsteltene holdt på å fyke på havet. Denne gangen skulle vi ikke overnatte på hotell. Heldigvis ikke i telt heller. Vi bodde på en stor, åpen plass med masse småhus og et flott turområde. Der kunne vi springe så mye vi orket helt nede med storhavet. Bare synd det ikke var badetemperatur...
Men de er nå litt rare, de dommerne. I Harstad var hodet mitt for lite og rundt. I Tromsø lørdag var hodet mitt blitt passelig, men da var ikke dommerdamen helt fornøyd med pelsen min - og den som mamma'n min har vært så stolt av. Nå var det plutselig for mye underull og så var den for vaggig - hva nå det måtte bety. Jeg har jo ikke vært så mye i Sverige at jeg skjønner alt de sier, men jeg skjønte i hvert fall at sånn skulle den ikke være. Og mora mi gikk sporenstreks til anskaffelse av en underullskam til over 300 kroner!
Det kunne hun sikkert ha spart seg, for neste dag var pelsen min fin. Og den dommeren var også svensk, men det var en hann. Ikke var det noe galt med hodet eller kroppen min heller. Derimot var han ikke helt fornøyd med halen min. Jeg kunne båret den litt bedre, sa han. Likevel likte han nok lille meg, for jeg fikk bare røde sløyfer og hederspremie, men ikke cert for jeg måtte utvikle meg litt mer. Og det var nå helt greit. Men jeg bærer min hale som jeg vil!
BIR - BLÅTT _ OG RØDT
Cinco hadde også forandret seg masse siden Harstad. Da fikk han blått og den dommerdamen sa at han kunne ikke bedømmes. Hørt sånn tull. Dommerdamen i Tromsø hadde ikke noe problem med å bedømme han, for han fikk både røde sløyfer, cert og ble BIR. Det var på lørdag, og Kristin-tante formelig svevde resten av den dagen. Godt hun har litt tyngde ellers hadde hun vel blåst avgårde med vestavinden. Søndag var det ei norsk dommerdame og hun syns og at han skulle ha både røde sløyfer og hederspremie. Men hun ville ikke gi han cert for han måtte også utvikle seg litt mer.
"Søskenbarnet" vårt, Shakira, var også med. I mine hundeøyne er hun ei alldeles bedårende, lita frøken og det var den svenske dommerdamen helt enig med meg i, så hun fikk også røde sløyfer og ble BIR. Det var litt gøy siden det var første gang hun var med på utstilling. Derfor var det veldig synd at den svenske dommermannen neste dag var en skikkelig surpomp som ikke skjønte at hun ble redd når han prøvde å bryte opp munnen hennes. Det likte hun selvfølgelig ikke - og det ville nok ikke han heller ha likt. Skulle likt å bedømt han, jeg. Da hadde han ikke fått blå sløyfe engang. Derimot hadde jeg skrevet KID og det betyr; kan ikke bedømmes for det har mamma'n min sagt.
Zippi-jenta, stakkar, hun burde hatt mer mobile ører på lørdag. Og så hadde hun også fått for mye underull. Noe pels må hun jo ha, hun bor jo i Nord-Norge og dessuten var hun så avrøytet etter løpetida at det var nesten ikke pels igjen på henne. Og det som var igjen var alt for vaggig. Ikke var forbena helt rett heller i den dommerdamens øyne. Og så fikk hun ei blåsløyfe. Neste dag var både pels og forben som de skulle, men da var halen for glatt og ørene for lavt ansatte. Men hun fikk nå røde sløyfer likevel!
Denne helga har Cinco vært på utstilling i Drammen. Og jammen ble det ei blåsløyfe både på han og de andre juniorene. Dommerdamen var fra Belgia og vet dere hva; jeg tror rett og slett ikke at de belgiske dommerne liker juniorer. Enten det eller så var hun nesten blind. På begge øynene. Nå blir det i hvert fall spennende å høre hva dommerne har å si i Sverige om 14 dager. Håper det ikke dukker opp flere "feil" på kroppen min - da blir nok mamma'n min surkat. Og da kan hun godt finne på å skrive ei hundeutstillings-bok. Om dommere!
21:05 Permalink | Comments (1) | Email this