04/28/2006
Borte bra - men hjemme best
Det er litt rart; men jammen var det innmari godt å være tilbake i hverdags-rutinene igjen. For ikke å snakke om hvor deilig det var å få sove i sin egen seng. Og det enda det var ganske kult å være både på hotell og utstilling - og hotellsenga var mye større enn den jeg er vant til.
Denne uka har jeg vært på kurs i byen to ganger, og det var skikkelig gøy å treffe de nye treningskameratene mine igjen. Og så er det litt spennende - i hvert fall for mamma'n min - om jeg viser frem at jeg har øvd på det lederdamene sa. Vi pleier å øve litt hver dag, men noen ganger "glemmer" jeg å følge med og noen ganger glemmer hun det, og da går det ikke helt som det skal. Men tirsdagen var jeg kjempeflink, for det sa til og med Kristin-tante. Hun hadde sittet i bilen og sett på oss.
Vi har forresten strevd masse hjemme med at jeg skulle reise meg fra dekk og bare bli stående. Til sist bare lå jeg der og så på mamma'n min - uten å skjønne hva det var hun ville. Det sa hun til lederdamene, og så skulle hun vise hvor vanskelig det var. Og hva gjorde jeg; jo jeg reiste meg rett opp og sto så fint som bare det. Da ble hun litt paff, da. Men i morres, da vi trente hjemme igjen, bare lå jeg der igjen, så hun må nok finne på noe kjempelurt så jeg skjønner hva hun vil.
Sitt og bli er jeg blitt veldig flink til nå - jeg bryr meg nesten ikke om at hun går langt i fra meg - for jeg vet godt at hun kommer tilbake og da blir det en liten godtbit på meg. Innkalling har og gått veldig greit. Helt til gårdagens trening. Da bare sprang jeg rett forbi mamma'n min, og der satt hun på huk og skjønte ingenting. Men så sprang hun sin vei, og da sprang jeg etter det forteste jeg kunne. Så var vi begge fornøyde. Kanskje jeg bare ville vise henne at jeg er blitt litt mere selvstendig og trygg?
Nå er det nesten helg, og jeg skal på kurs både lørdag og søndag. Det gleder vi oss til. Kristin-tante gleder seg nok også til helga; for hun skal på kurs hos en "VERDENSBERØMT" hundepsykolog - i hvert fall er hun en velkjent og velbrukt kursleder i den euroepiske hundeverdenen - Eva Bodfält. Så da blir sikkert Kristin-tante å lære mange nye fremmedord - kanskje til og med på svensk. Det blir kult det - for meg og mamma'n min!
12:55 Permalink | Comments (0) | Email this
04/25/2006
Både-og-helg
Nå er vi endelig hjemme igjen, og livet begynner å bli litt mer som jeg er vant til. Og det var jammen godt, for det var ganske så slitsomt å være både på hotell og utstilling. Det var slett ikke som jeg trodde i hvert fall. Tror ikke mamma'n min heller syntes det, for hun var helt utslått i går og ville ikke engang dra på selskapshundtreninga.
Først måtte vi kjøre bil lenge. Ikke så lenge som Kristin-tante og Cincogutten bruker, men ganske lenge - minst to timer tror jeg. Før vi kom inn til Harstad, hadde vi en tissestopp og da skjedde det første uhellet. Cinco sprang rett i ei jernstang og fikk et stygt sår ved siden av øyet. Mamma'n min og Kristin-tante ble ganske redde - de trodde først at den traff i selve øyet så de ringte til dyrlegen. Men hun var langt avgårde og sa bare at vi skulle dra hjem og rense såret og se først. Det var litt lurt av henne, for da kunne vi se at det var ikke så galt som vi trodde. Heldigvis. Men det gjorde helt sikkert innmari vondt.
Hotellet var et kjempestort hus med mange små rom, og for å komme dit vi skulle sove, måtte vi stå i et bittelite "rom" som flyttet seg helt av seg selv bare mamma'n min trykket på en knapp. Sånn helt ærlig - så liker nå jeg best at rommene står i ro, jeg. Det var visst et skikkelig hundehotell vi bodde på forresten, for det "krydde" av hunder overalt. Det var litt kult. Bortsett fra når det ble natt og vi skulle sove, for det var skrekkelig vanskelig å la være å svare nabohundene. Jeg liker nemlig å ha siste ordet og siden det var flere som ville det, ble det ganske sent før det ble ro i leira.
Lørdag var det bare Cinco som skulle i ringen. Det hadde han ikke lyst til i det hele tatt og det ble ikke noe bedre da den fisefine dommerdama kløp han over snuten. For hun så litt "blæret" ut og brydde seg ikke om at han hadde vondt i såret rett ved siden av snuten. Ikke tror jeg at hun viste noe særlig om hollandske gjetergutter heller, for da hadde nok hun ikke vært så brå og krass i bevegelsene.
Cinco syntes hun var så vemmelig at da de skulle springe i ringen, ristet han på seg hele veien og så ville han ha kos hos mamman sin. Så da sto de bare der og koste seg litt, for Kristin-tante vil aller helst ha en glad og lykkelig hund, og da brydde hun seg ikke om at dommerdamen snurpet munnen til en strek og sa at han ikke kunne bedømmes. Det syntes nå jeg var litt rart, for etterpå sprang han så fint som bare det, men det orket hun visst ikke å se på og så fikk han ei blå sløyfe i stedet for ei rød.
Søndag var det Zippi og min sin tur. Da skjedde det andre "uhellet". Vi to småttinger var i samme bur, nybadet og nybørstet for at vi skulle være finest mulig. Men skrekk og gru; 20 minutter før jeg skulle vise meg frem, ble jeg så innmari mavesyk at mamma'n rakk ikke å få meg ut hverken av buret eller utstillingshallen. Da var hun fortvilt. Og det var jeg og. Kristin-tante sprang til toalettet med meg og fikk skyllet av meg det verste og mamman min fikk ordnet Zippi og buret. Gjett om det var panikk!
Heldigvis var det en koselig dommermann som skulle se på oss - og han snurpet ikke munnen i det hele tatt. Det var litt vanskelig å forstå hva han sa - for han var fra Belgia, men mamman min sa at han syntes jeg skulle hatt litt større hode og sett mer ut som en gutt. Det hørtes litt dumt ut i mine vakre ører, for jeg må jo ha hode som passer til kroppen - og hvis han lurte på om jeg var en gutt, skulle han bare sett hvor elegant jeg løftet på foten der jeg sto og ventet ved siden av dommerbordet. Da tenker jeg han hadde blitt fornøyd.
Jeg var forresten skikkelig flink - både da vi gikk i ringen og da dommeren ville se på tennene mine. Men mamma'n min var ikke flink. Sikkert fordi hun var så stresset og forkavet; hun rett og slett "glemte" å passe på at jeg sto så dommermannen fikk sett meg ornt'lig, for jeg sto bak bordet i stedet! Og så fikk jeg og ei blå sløyfe og mamma'n min skjenn av Kristin-tante etterpå.
Det hjalp; Zippi gikk som hun skulle og mamma'n min passet på at hun sto som hun skulle. Og da fikk hun - Zippi altså - ei rød sløyfe. Dommermannen sa at hun var litt for tykk og at det nok var for mye god mat på kjøkkenet, men det likte ikke mamma'n min, så hun mumlet noe om at han var nå i godt hold han og. På norsk. Men da han spurte hva hun sa; svarte hun med et smil at det hadde han helt rett i. Og så lo de begge to!
Heldigvis skal vi på bytrening i dag, og det gleder jeg meg til for det er nå mye morsommere enn at noen sier at hodet mitt er for rundt eller lite; det viktigste er at jeg er godt utstyrt under topplokket - og det vet i hvert fall mamma'n min at jeg er!
14:15 Permalink | Comments (0) | Email this
04/21/2006
Påskeslutt og hverdag igjen
Nå har jeg feiret både jul og påske. Ikke på en gang da - for først var det jo jul og kaldt og mørkt i mange dager før det ble lysere og lysere, og nå, når sola er oppe like lenge som meg, da først ble det påske. Vet ikke helt hva jeg liker best jeg. Tror jeg sier som Ole Brumm; ja, takk - begge deler.
Kanskje likte jeg påsken best, for her nede med sjøen og i Storskogen vår var det nesten helt fritt for snø. Ikke var det så kaldt heller. Og god mat hadde vi hver dag - både på tur i skogen og hjemme.Men jeg tror nesten det var litt bra at det ble "vanlig" hverdag igjen ellers hadde jeg nok blitt utseende som en godt stappet kjøttrull.
Den siste dagen det var påske fikk vi besøk av mamma'n til Linus. Det var kult, men det hadde nå vært morsommere om Linus hadde vært med. I hvert fall for meg. Men mamman hans har lovet at de kommer hit til høsten og da skal vi kappes om hvem som er vakreste gutten. Det blir nok ikke enkelt for den dommeren, nei.
Og rett etter at de deilige påskedagene var over, begynte jeg på bykurs sammen med mange andre småttinger. Minst 12 stykker tror jeg, men det var bare seks i min ring. Det var skikkelig spennende. Da jeg kom ut av bilen, var nesten alle de andre hundene kommet, så det første jeg gjorde, var å ulebjeffe og det så høyt at ingen kunne unngå å høre at her kom jeg.
Det var bare det at ingen brydde seg - ikke mamma'n min engang, og da var det jo ikke så morsomt.
På bykurset denne gangen var det to dameledere - Sissel og Ruth - og jeg kjente begge. Ruth fordi hun er leder for selskapshundgruppa og har trent oss i bomberommet i vinter. Sissel har jeg bare hilst på noen få ganger, men jeg tror helt sikkert at vi to også blir å like hverandre når vi blir ornt'lig kjent. Vi trente litt på å gå i bånd - og da ble jeg avslørt; for mamma'n min hadde sagt til lederdamene at jeg var blitt så "tøvete" at jeg ville bare bite i båndet i stedet for å gå pent.
Men jeg bet ikke i båndet i det hele tatt. Skulle bare mangle; når det var så mange som så på oss, ja, da måtte jeg jo bare vise meg fra min beste side. Jeg var flink til de andre øvelsene vi gjorde også - for det sa begge lederdamene. Og mamma'n min spankulerte som en "krønsk hane" over treningsplassen - så stolt var hun.
I helga skal vi til Harstad på utstilling og da blir hun helt sikkert enda stoltere!
13:15 Permalink | Comments (1) | Email this
04/04/2006
Koselig turhelg
Lørdagstur uten sekk...
Egentlig hadde vi ikke tenkt oss på skogstur sist lørdag, men været var så knallbra at det ble en liten tur likevel. Og vi var ikke i vår egen skog engang, men i en helt splitterny en - helt på den andre siden av storhavet. Det var nok mest for at Kristin-tante og mamma'n min skulle til en pitteliten "by" å handle og spise middag. Tror nå jeg da.
Ikke at det gjorde noe, for vi hadde det kjempekoselig og gikk langt, langt oppover i Nyskogen. Heldigvis var det ikke så mye snø, så det var ganske lett å gå og utsikten høyt der oppe, var det i hvert fall ikke noe å si på - vi så nesten alle de vakre fjellene som omkranser fjorden vår. Til og med hytta vår kunne vi skimte i det fjerne.
Det gjorde heller ikke noe at ikke mamma'n min hadde full tursekk. For hun hadde lommene fulle av godbiter som hun strødde rundt omkring og så måtte vi leke finne-leken. Da var det om å gjøre å være kjapp; Cinco-bror er nemlig en kløpper med nesa sådet var nok han som fant flest godbiter. Men om jeg ikke var kjappest, så var jeg sikkert smartest; for jeg fikk meg bare noen ekstra rett fra lomma. Sånn er det bare når man er en liten luring.
Den bittelitte "byen" så vi nå ikke noe særlig til, da lå vi bare i bilhusene våre og det var egentlig helt greit så slitne som vi var.
Og søndagstur med full sekk
Om det ikke var full sekk med lørdag, var den dessto fullere den mamma'n min bar på ryggen søndag. Da var til gjengjeld ikke været fullt så fint. Men hvem bryr seg med litt sur vind og noen snøkorn i lufta. Ikke vi firbente i hvert fall. Ikke de tobente heller forresten; mora mi tok bare på seg en varmekjeldress og sa at det gjorde ikke noe at hun så ut som hun skulle til Antarktis, så lenge hun holdt seg varm.
Likevel - hun peste nå ganske mye i de bratteste kneikene og var mistenkelig rød i kinnene innen vi nådde toppen og landskapet flatet ut litt.Vi gikk jo egentlig ganske langt; mye lengre enn gårdagen faktisk og til slutt var mamma'n min så sliten at hun bare hveste fram; at nå går jeg ikke et skritt lenger.Men så kjente vi bållukt og da gikk munnvikene hennes oppover igjen. Heldigvis.
Forresten var det ikke rart hun var sliten så mye hun hadde stappet i sekken. Jeg telte nå minst ni pølser, sennep, et par kjekspakker, kvikklunch og godbiter til oss. Til og med ei flaske med krem til kakaoen hadde hun dratt med seg. Men så koste de seg nå skikkelig da - med svartbrente pølser, kakao med krem og kjeks og kaffe til dessert. Av oss firbente var det bare Hero som "fikk" pølse. Det var nok for at pølsene var ubevoktet ei aldri så lite øyeblikk. Sånn er det bare når man er ekstremt kjapp.
Flinkegutten Jo-Hoo
I går fortjente jeg bare skryt på bytreninga. Om jeg så må si det sjøl. Var litt spent på hva som ville "friste" meg mest - mamma'n min og godbitene - eller tispene og løpetiden deres. Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Rett nok hadde jeg aldri så lite lyst å snuse på de mest fristende bakpartene, men godbitene og det-er-jeg-som-betemmer-stemmen vant. Denne gangen.
Siden det var siste trening før påske og utstilling første helga etter, ble det mest bare øvd på hvordan vi skal vise oss best når vi er i ringen og det er ei dommerdame eller mann som skal bestemme hvem som er penest. Akkurat som om det er noe å lure på. Mamma'n min og meg vet jo svaret allerede. Får bare håpe hun ikke gjør som "noen jeg kjenner" første gang hun var på utstilling med sin alt for store afghansk mynde: Dommeren sa nemlig at han var stygg - og da svarte hun: Du er nå ikke så pen du heller! Og det må ikke mamma'n min si i hvert fall.
Men jeg var nå kjempeflink. Sto på bordet som en "prest" og viste tenner uten problem. Så trippet jeg som den ekte papillon jeg er, rundt i ring, rett fram og i en trekant. Til sist stilte mamma'n min meg pent opp - i passe bordavstand - så "dommerdama" fikk god anledning til å beundret verdens vakreste kropp.
12:08 Permalink | Comments (0) | Email this