04/25/2006
Både-og-helg
Nå er vi endelig hjemme igjen, og livet begynner å bli litt mer som jeg er vant til. Og det var jammen godt, for det var ganske så slitsomt å være både på hotell og utstilling. Det var slett ikke som jeg trodde i hvert fall. Tror ikke mamma'n min heller syntes det, for hun var helt utslått i går og ville ikke engang dra på selskapshundtreninga.
Først måtte vi kjøre bil lenge. Ikke så lenge som Kristin-tante og Cincogutten bruker, men ganske lenge - minst to timer tror jeg. Før vi kom inn til Harstad, hadde vi en tissestopp og da skjedde det første uhellet. Cinco sprang rett i ei jernstang og fikk et stygt sår ved siden av øyet. Mamma'n min og Kristin-tante ble ganske redde - de trodde først at den traff i selve øyet så de ringte til dyrlegen. Men hun var langt avgårde og sa bare at vi skulle dra hjem og rense såret og se først. Det var litt lurt av henne, for da kunne vi se at det var ikke så galt som vi trodde. Heldigvis. Men det gjorde helt sikkert innmari vondt.
Hotellet var et kjempestort hus med mange små rom, og for å komme dit vi skulle sove, måtte vi stå i et bittelite "rom" som flyttet seg helt av seg selv bare mamma'n min trykket på en knapp. Sånn helt ærlig - så liker nå jeg best at rommene står i ro, jeg. Det var visst et skikkelig hundehotell vi bodde på forresten, for det "krydde" av hunder overalt. Det var litt kult. Bortsett fra når det ble natt og vi skulle sove, for det var skrekkelig vanskelig å la være å svare nabohundene. Jeg liker nemlig å ha siste ordet og siden det var flere som ville det, ble det ganske sent før det ble ro i leira.
Lørdag var det bare Cinco som skulle i ringen. Det hadde han ikke lyst til i det hele tatt og det ble ikke noe bedre da den fisefine dommerdama kløp han over snuten. For hun så litt "blæret" ut og brydde seg ikke om at han hadde vondt i såret rett ved siden av snuten. Ikke tror jeg at hun viste noe særlig om hollandske gjetergutter heller, for da hadde nok hun ikke vært så brå og krass i bevegelsene.
Cinco syntes hun var så vemmelig at da de skulle springe i ringen, ristet han på seg hele veien og så ville han ha kos hos mamman sin. Så da sto de bare der og koste seg litt, for Kristin-tante vil aller helst ha en glad og lykkelig hund, og da brydde hun seg ikke om at dommerdamen snurpet munnen til en strek og sa at han ikke kunne bedømmes. Det syntes nå jeg var litt rart, for etterpå sprang han så fint som bare det, men det orket hun visst ikke å se på og så fikk han ei blå sløyfe i stedet for ei rød.
Søndag var det Zippi og min sin tur. Da skjedde det andre "uhellet". Vi to småttinger var i samme bur, nybadet og nybørstet for at vi skulle være finest mulig. Men skrekk og gru; 20 minutter før jeg skulle vise meg frem, ble jeg så innmari mavesyk at mamma'n rakk ikke å få meg ut hverken av buret eller utstillingshallen. Da var hun fortvilt. Og det var jeg og. Kristin-tante sprang til toalettet med meg og fikk skyllet av meg det verste og mamman min fikk ordnet Zippi og buret. Gjett om det var panikk!
Heldigvis var det en koselig dommermann som skulle se på oss - og han snurpet ikke munnen i det hele tatt. Det var litt vanskelig å forstå hva han sa - for han var fra Belgia, men mamman min sa at han syntes jeg skulle hatt litt større hode og sett mer ut som en gutt. Det hørtes litt dumt ut i mine vakre ører, for jeg må jo ha hode som passer til kroppen - og hvis han lurte på om jeg var en gutt, skulle han bare sett hvor elegant jeg løftet på foten der jeg sto og ventet ved siden av dommerbordet. Da tenker jeg han hadde blitt fornøyd.
Jeg var forresten skikkelig flink - både da vi gikk i ringen og da dommeren ville se på tennene mine. Men mamma'n min var ikke flink. Sikkert fordi hun var så stresset og forkavet; hun rett og slett "glemte" å passe på at jeg sto så dommermannen fikk sett meg ornt'lig, for jeg sto bak bordet i stedet! Og så fikk jeg og ei blå sløyfe og mamma'n min skjenn av Kristin-tante etterpå.
Det hjalp; Zippi gikk som hun skulle og mamma'n min passet på at hun sto som hun skulle. Og da fikk hun - Zippi altså - ei rød sløyfe. Dommermannen sa at hun var litt for tykk og at det nok var for mye god mat på kjøkkenet, men det likte ikke mamma'n min, så hun mumlet noe om at han var nå i godt hold han og. På norsk. Men da han spurte hva hun sa; svarte hun med et smil at det hadde han helt rett i. Og så lo de begge to!
Heldigvis skal vi på bytrening i dag, og det gleder jeg meg til for det er nå mye morsommere enn at noen sier at hodet mitt er for rundt eller lite; det viktigste er at jeg er godt utstyrt under topplokket - og det vet i hvert fall mamma'n min at jeg er!
14:15 Permalink | Comments (0) | Email this
The comments are closed.