04/04/2006
Koselig turhelg
Lørdagstur uten sekk...
Egentlig hadde vi ikke tenkt oss på skogstur sist lørdag, men været var så knallbra at det ble en liten tur likevel. Og vi var ikke i vår egen skog engang, men i en helt splitterny en - helt på den andre siden av storhavet. Det var nok mest for at Kristin-tante og mamma'n min skulle til en pitteliten "by" å handle og spise middag. Tror nå jeg da.
Ikke at det gjorde noe, for vi hadde det kjempekoselig og gikk langt, langt oppover i Nyskogen. Heldigvis var det ikke så mye snø, så det var ganske lett å gå og utsikten høyt der oppe, var det i hvert fall ikke noe å si på - vi så nesten alle de vakre fjellene som omkranser fjorden vår. Til og med hytta vår kunne vi skimte i det fjerne.
Det gjorde heller ikke noe at ikke mamma'n min hadde full tursekk. For hun hadde lommene fulle av godbiter som hun strødde rundt omkring og så måtte vi leke finne-leken. Da var det om å gjøre å være kjapp; Cinco-bror er nemlig en kløpper med nesa sådet var nok han som fant flest godbiter. Men om jeg ikke var kjappest, så var jeg sikkert smartest; for jeg fikk meg bare noen ekstra rett fra lomma. Sånn er det bare når man er en liten luring.
Den bittelitte "byen" så vi nå ikke noe særlig til, da lå vi bare i bilhusene våre og det var egentlig helt greit så slitne som vi var.
Og søndagstur med full sekk
Om det ikke var full sekk med lørdag, var den dessto fullere den mamma'n min bar på ryggen søndag. Da var til gjengjeld ikke været fullt så fint. Men hvem bryr seg med litt sur vind og noen snøkorn i lufta. Ikke vi firbente i hvert fall. Ikke de tobente heller forresten; mora mi tok bare på seg en varmekjeldress og sa at det gjorde ikke noe at hun så ut som hun skulle til Antarktis, så lenge hun holdt seg varm.
Likevel - hun peste nå ganske mye i de bratteste kneikene og var mistenkelig rød i kinnene innen vi nådde toppen og landskapet flatet ut litt.Vi gikk jo egentlig ganske langt; mye lengre enn gårdagen faktisk og til slutt var mamma'n min så sliten at hun bare hveste fram; at nå går jeg ikke et skritt lenger.Men så kjente vi bållukt og da gikk munnvikene hennes oppover igjen. Heldigvis.
Forresten var det ikke rart hun var sliten så mye hun hadde stappet i sekken. Jeg telte nå minst ni pølser, sennep, et par kjekspakker, kvikklunch og godbiter til oss. Til og med ei flaske med krem til kakaoen hadde hun dratt med seg. Men så koste de seg nå skikkelig da - med svartbrente pølser, kakao med krem og kjeks og kaffe til dessert. Av oss firbente var det bare Hero som "fikk" pølse. Det var nok for at pølsene var ubevoktet ei aldri så lite øyeblikk. Sånn er det bare når man er ekstremt kjapp.
Flinkegutten Jo-Hoo
I går fortjente jeg bare skryt på bytreninga. Om jeg så må si det sjøl. Var litt spent på hva som ville "friste" meg mest - mamma'n min og godbitene - eller tispene og løpetiden deres. Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Rett nok hadde jeg aldri så lite lyst å snuse på de mest fristende bakpartene, men godbitene og det-er-jeg-som-betemmer-stemmen vant. Denne gangen.
Siden det var siste trening før påske og utstilling første helga etter, ble det mest bare øvd på hvordan vi skal vise oss best når vi er i ringen og det er ei dommerdame eller mann som skal bestemme hvem som er penest. Akkurat som om det er noe å lure på. Mamma'n min og meg vet jo svaret allerede. Får bare håpe hun ikke gjør som "noen jeg kjenner" første gang hun var på utstilling med sin alt for store afghansk mynde: Dommeren sa nemlig at han var stygg - og da svarte hun: Du er nå ikke så pen du heller! Og det må ikke mamma'n min si i hvert fall.
Men jeg var nå kjempeflink. Sto på bordet som en "prest" og viste tenner uten problem. Så trippet jeg som den ekte papillon jeg er, rundt i ring, rett fram og i en trekant. Til sist stilte mamma'n min meg pent opp - i passe bordavstand - så "dommerdama" fikk god anledning til å beundret verdens vakreste kropp.
12:08 Permalink | Comments (0) | Email this
The comments are closed.