03/28/2006
Stygg lukt
Tørrfisk er noe av det beste jeg vet. Men mora mi har sagt at det er ikke lov å spise den inne. Det er nå helt greit; det viktigste er jo å få en bit å gnage på og jeg gnager akkurat like godt ute som inne. Egentlig.
Men en dag i forrige uke, da mamma'n min satt med malesakene, begynte nesevingene hennes å vibrere. Hun snuste og snuste, og til sist begynte hun å gå rundt i stua og hele tida gikk neseborene som på en veltrent sporhund. Men hun er nok ikke noen god sporhund, for hun klarte ikke å finne ut hva og hvor lukta kom fra samme hvor mye hun snuste.
-Er det du som har sluppet en lydløs en, spurte hun Kristin-tante. Da ble hun litt fornærmet - i hvert fall hørtes hun en smule snurt ut da hun svarte at det hadde hun alldeles ikke. Og dessuten luktet de ikke så ille heller...
Heldigvis tenkte ingen av dem på at det kunne være meg som var synderen - og jeg lå trygt og godt under sofaen og koset meg med tørrfisk. Men kanskje mamma'n min hadde en liten anelse; for etterpå har hun passet på som bare fy når jeg vil inn fra verandaen og prøver å lure med meg en aldri så liten tørrfiskbit.
Kul søndagstur
Vi har hatt rene drømmeværet i ganske mange dager nå. Sol, masse nysnø og nesten ikke vind. Men mamma'n min har vært veldig travel med å få ferdig påsketingene, derfor ble hun litt glad for at Kristin-tante ville ta meg med på søndagstur. Så kunne hun male og lage middag uten å ha dårlig samvittighet.
Jeg ble og så litt glad; for det hørtes spennende ut å skulle dra på tur med storhundene; det har jeg ikke gjort før. Og slett ikke uten mamma'n min. Dessuten skulle vi gå i Hytteskogen og der har jeg ikke vært i det hele tatt. Men jeg var ikke noe redd for at vi skulle gå oss bort, for Zippi har vært på hytta mange ganger og det har Kristin-tante og de andre også. Bare ikke Cinco og meg.
Først gikk vi opp til hytta vår. Det var ganske langt og ganske bratt. Og sånn fortsatte det videre. Oppover og oppover - helt til vi var kommet på toppen - men da var det jammen flott. Vi hadde utsikt langt, langt utover fjorden og storhavet vårt. Tror nesten vi så helt til stortorskens fødeplass uti Lofoten.
Men selv om det var helt flatt, var det alvorlig tungt å gå, for jeg fikk så store snøballer under magen og mellom bakbena at jeg klarte til slutt nesten ikke å flytte bena. Kristin-tante plukket vekk det verste, men det hjalp bare litt og jeg hadde ikke gått langt før det var like ille igjen. Bare se på bildene mine, så skjønner dere nok hvor ille det var. Tenk hvis mamma'n min hadde husket å ta på meg genseren!
Likevel; etterpå var alle enige om at det hadde vært en kul tur. Og jeg går veldig gjerne flere ganger i Hytteskogen - men da vil jeg ha genseren på. I hvert fall hvis det er snø.
Ok trening
Vi har vært på to treninger siden forrige gang jeg skrev i dagboka. Den første mandagen var det ikke noe særlig. Jeg var ikke flink i det hele tatt. Tøvet, snurret rundt og til sist satte jeg meg ned og nektet plent å gå et skritt til. Men det var fordi det var to nye hunder der og jeg syntes de var skikkelig skumle. Store og svarte med så masse pels at jeg så nesten ikke øynene deres. Egentlig brydde de seg ikke noe om meg, men man kan jo aldri vite...
Og jammen var de ikke der i går også. Men da gjorde mamma'n min noe lurt - hun tok meg med bort til de to "skumlingene" så jeg fikk hilst orn'tlig på dem - så nå er vi nesten venner. De var ikke skumle i det hele tatt, til og med yngre enn meg, og minst like usikre på om jeg kanskje var "angreps"-papillon.
Sikkert derfor treninga gikk så knallbra etterpå. Denne gangen satte jeg meg ikke ned på rumpa, men gikk pent både i ring og i innimellom alle hundene. Innkallinga gikk ikke så aller verst den heller. Ville riktignok ikke bli sittende; så lederdama måtte holde meg i halsbåndet, men jeg for som ei kule rett til mamma'n min. Og det likte hun. Bordtreninga gikk også kjempebra, nå kan nesten alle se hvor fin jeg er når jeg står på bordet. Vet ikke helt om dommeren ville vært enig med mamma'n min der akkurat - men det er jo heldigvis lenge til 23.april og utstilling!
08:31 Permalink | Comments (0) | Email this
03/17/2006
Slapp treningsuke
Og så var nok ei uke gått. Det har vært ei litt slapp uke med bare litt trening. Og den har for det meste foregått på "hjemmebane". Det er nok fordi mamma'n min har vært så travel med å male. Ikke vegger og tak og sånn, men en kjempediger hane - nesten like stor som hun selv - med masse flotte farger og noen nesten like store harer som er mest bare gule. Og innimellom maler hun små hundebilder eller syltetøyglass.
Noe skal vi ha til pynt selv og noe er det noen andre som vil pynte med. Det er fordi det er Påske om ikke så alt for lenge. Og hvis Påske er bare halvparten så gøy som Jul - ja, da blir det kjekt å være lille meg. Syns nesten det kan ligne litt, for nå er spisebordet fullt av maletuber og lage-ting-og-tang. Og jeg hørte nok Kristin-tante sukke; jaja, nå blir det vel noen måneder til vi ser det spisebordet igjen...
Forresten så påstår mora mi at jeg må være kommet i "spøkelsesalderen", for jeg bjeffer mot alt og ingenting og er nesten redd min egen Skygge. Det tror ikke jeg noe på, for jeg har ikke sett Skyggen engang. Men hun hørtes litt oppgitt ut her om dagen da jeg sto og ulebjeffet oppå bakken - og oppdaget at det var en bitteliten kjøttmeis som satt og kvirrevittet på ei gren. Og det var vel kanskje ikke nødvendig av meg å bjeffe fullt så høyt - og lenge. Ikke egentlig.
Jeg har heller ikke fått øvd meg som trekkhund de siste dagene, for all den fine snøen vi hadde, er regnet bort. Heldigvis er alle som deltok i Finnmarksløpet kommet i mål og det var nå kjempebra for dem, for tenk hvor tungt det ville vært og dratt den sparketingen uten snø!
19:44 Permalink | Comments (0) | Email this
03/12/2006
Knallbra lørdagslydighet
Mora mi og meg er ikke helt enige bestandig - i hvert fall ikke når hun vil at jeg skal komme inn - og jeg ikke vil. Og det er jeg som "vinner". Nesten hver gang. Tror nok ikke hun liker det noe særlig, for i går dro vi til en helt splitterny plass for å trene.
Jeg likte meg kjempegodt på den nye plassen. Nysnø, nydelig vær og ikke minst; det var bare meg som fikk være ute. Helt alene ei lang, lang stund. Jaja, ikke helt alene da; Kristin-tante var jo også ute, men hun sto bare helt i ro ved siden av bilen og så på at mora mi og jeg strevde oss rundt på plassen i all djupsnøen.
Først hadde jeg båndet på, men så begynte jeg å tulle så fælt at vi måtte stå og stå og stå, og jammen tror jeg ikke mora mi også syntes det ble litt kjedelig, for hun tok av båndet og sa "fot". Det vet jeg godt hva er; så da vandret vi trøstig i vei, og laget både sirkler og firkanter i nysnøen. Det var kult. Og jeg var flink.
Kristin-tante kommanderte; høyre - høyre - gjør holdt - fremmad marsj og jeg vet ikke hva, men jeg fulgte med på alt. Kanskje ikke like kjapt hele tiden (måtte jo snuse pittelitt i all den deilige snøen), men jeg gikk som en "prest" - hvordan nå det måtte være, men det var nå det hun sa etterpå, mora mi.
Vi hadde forresten noen knallbrae innkallinger også. Ikke den aller første, for da holdt Kristin-tante fast i båndet og jeg trodde ikke det var lov å gå. Heldigvis husket de på hva vi fant ut på bytreninga og jeg slapp å bli holdt fast. Mora mi gikk kjempelangt bortover veien og straks hun ropte på meg, fòr jeg avgårde som en liten rakett. Rett bort til henne. Gjett om hun ble glad da?
Vi skulle ha en liten Test også, sa Kristin-tante og det syntes jeg hørtes litt "skummelt" ut. Det var ikke fritt for at jeg angret på at jeg ikke tok på meg Sjørøverskjerfet likevel. Tenk om jeg ikke fikk til Testen. Men jeg hadde jo ikke behøvd å grue meg i det hele tatt. For de hadde bare lyst å se hvem jeg fulgte etter hvis Kristin-tante og Zippi gikk en annen vei enn mora mi og meg. Akkurat som det var noen sak; hvem skulle jeg ellers fulgt etter - om ikke mamma'n min!
13:09 Permalink | Comments (0) | Email this
03/08/2006
Trekkhund
I dag har det vært et alldeles nydelig vintervær. Nysnø, sol og rundt seks minusgrader. Det kjentes i hvert fall brukbart godt ut for en liten hundekropp ute på sin morgentisserunde. Men sånn oss i mellom; jeg ble litt skeptisk da mamma'n min tok på meg den nye selen etter frokost og fornøyd forkynte: Nå skal du får prøve deg som Trekkhund, Jo-Hoo.
Og ettersom 8. mars er den internasjonale kvinnedagen, var det nok lurest å la henne bestemme. I hvert fall litt, tenkte jeg i mitt stille sinn, mens mora mi hyrte på oss klær nok til ei overvintring på Svalbard. Heldigvis var hun fornuftig nok til å ta på meg Sjørøverskjerfet også; bare sånn at resten av verden skulle forstå at kaptein Jo-Hoo.Com ikke var noen spøk å komme ut for.
Så bar det ut i vinterverden med oss; mora mi balanserte på to tynne stålpinner og klamret seg fast til en kjøredoning av tre, mens jeg løp det forteste jeg kunne - og så langt vekk lina mi rakk. Bak henne. Men tror dere hun var fornøyd med innsatsen min? Nei, langt i fra. Hun hoppet av "pinnene" sine og kommanderte meg til å gå foran doningen; eller sparken som hun kalte det, og så gjorde vi et nytt forsøk.
Det gikk mye bedre - særlig når mamma'n min ikke sto på pinnene, men kjørte sparken og ellers gikk som hun pleier; på egne ben. Da vi kom på den lille veien - ved siden av den store - sto hun på den ene pinnen og sparket fra med den andre. Det var kult. Vi suste bortover gangveien så fort som bare det. Og nå var jeg først. Hele tida.
Etterpå, da vi var hos Naboen og jeg lå i godstolen hennes og koste meg med nystekt formkake; sa mora mi fornøyd; du er jo rene naturtalentet, Jo-Hoo, tror nesten vi må hive oss i hardtrening, så kan vi være med på det store Finnmarksløpet til neste år!
20:06 Permalink | Comments (0) | Email this
03/05/2006
"Morgenfugler"
Mora mi og meg liker å stå opp tidlig. Nesten før fuglene og i hvert fall lenge før resten av huset våkner. Bortsett fra "kattekrekene" da, de er våkne og sultne så snart de bare de hører stemmen til mamma'n min. Jeg er også sulten når jeg står opp, men jeg må bestandig ta tisserunden min først, før jeg får noe å spise.
Det er forresten ikke bestandig jeg får frokosten min sånn med en gang heller, for mora mi synes nemlig det er litt greit å trene når det bare er oss to og jeg er sulten. Da blir jeg ekstra lydhør, sier hun og det kan vel være noe i det. I hvert fall smaker godbitene ekstra godt sånn på tidligmorran.
Tenk, nå er klokka ikke sju enda, og vi har allerede hatt vår første treningsøkt. Det vil si; først var jeg på litt røyskattjakt, men det var så mye snø at jeg greide ikke springe like fort som den. Og da ble mamma'n min litt sur på meg. Det er visst ikke lov å jakte på hverken skogens dyr eller fugler. Men hun ble fort blid igjen. Sikkert fordi jeg gjorde alt helt rett - og nesten med en gang. Det var bare dekken som var "litt" treg. Men det kommer seg. Det gjør sitt og bli også. Tenker nok hun er spent på om det blir å virke på mandagens trening!
22:11 Permalink | Comments (0) | Email this