02/22/2006
Mandagstrening
Nå har vi vært på bytrening igjen. Først var vi bare fire hunder, så ble vi fem og da vi hadde vært der ei lita stund til, var vi blitt seks. Vet ikke helt om de andre treningskameratene hadde funnet på noe annet gøy å gjøre, men det var litt greit også å ikke være så mange. I hvert fall en gang eller to.
Vi har øvd litt hver dag hjemme - på sitt og bli, dekk og sitt opp. Da har det gått "rimelig" greit. Det er vi enige om, mora mi og jeg. At vi begynner å få orden på sitt og bli, kan vi takke Shabby-mamma'n for. Hun bruker å være hjelpeinstruktør for byklubben, og det var hun som sa til mora mi at hun ikke skulle gå for langt vekk - og heller ikke stå for lenge - før hun gikk tilbake til meg. Det var et godt råd, og jeg tror nok mamman min var bra spent på hva jeg ville gjøre på treninga.
Først gikk vi i ring. Sånn for meg personlig; ble det litt for lenge. Jeg syntes det ble litt kjedelig og begynte å leke med bandet mitt. Men da ble det enda kjedeligere, for da sto vi bare i ro. Helt til jeg sluttet å tulle - for det var det hun sa jeg gjorde, mamma'n min. Vi gikk slalåm også og det gikk bare lekkert. Har litt lyst å snuse på forbipasserende treningskamerater, men det er ikke lov. Da skal jeg allerhelst sitte og se opp, bare på mora mi, og det er jo ikke så spennende akkurat; henner ser jeg jo hver dag. Men med godbit-hjelp gikk nå det også høvelig greit.
Og så skulle vi ta innkalling; men det ble for skummelt å bli sittende alene midt på gulvet. Jeg ville aldeles ikke bli sittende og det endte med at lederdama holdt meg i halsbåndet. Heldigvis bare til mamma'n min ropte på meg, og da for jeg som en liten rakett bort til henne. Ikke med kul på ryggen og halen ned i gulvet sånn som forrige gang, for det likte hun ikke; det så jo ut som jeg var redd henne. Men det er jeg altså ikke! Neida, jeg sprang rett til henne det forteste jeg kunne. Og neste gang blir jeg sikkert å sitte pent - helt alene - helt til hun kaller på meg.
Vi avslutter hver trening med å stå oppå et bord sånn at lederdamen skal få kjenne litt på oss og se at alle tennene er på plass. Tror ikke hun teller dem, for det er ganske fort gjort og da syns jeg det er helt greit. Nå kan jeg stå ganske bra også - uten å se så alt for redd ut, og da var mora mi ganske så fornøyd. Det var jeg og, for jeg fikk en ekstra godbit; selv om mamma'n min "klaget" over at bytreninga gikk hardt ut over hamburgerbeholdninga.
19:17 Permalink | Comments (0) | Email this
02/21/2006
"Rampestreker" og Årsmøte
Skulle nesten tro det var Kristin-tante og ikke lille meg som hadde fått sjørøver-skjerf, for så masse "ugagn" har hun gjort de siste dagene. Jaja, det var nå ikke så masse da. Egentlig bare litt og det var nå ikke så ille galt heller. Mora mi ble litt surken, men hun måtte bare gi seg over og le av det hele, hun og.
Må vel først fortelle at vi firbente lager ganske mye støy innimellom. Særlig hvis vi tror det er fare på ferde, og for ikke å snakke om hvis det kommer fremmenfolk på besøk. Og det liker ikke hverken mamma'n min eller Kristin-tante. Derfor har de ei gul, lita flaske med vann på og når vi setter i gang sirene. ja, da får vi en skikkelig vannsprut. Og det virker. Vi blir stort sett så forskrekket at vi tier stille. I hvert fall et lite øyeblikk eller to.
Så var det den "ulykksalige" hendelsen da; først hadde vi en koselig lørsdagsmorgen-frokost med leverpostei-biter. Til og med i akkurat min størrelse. Etterpå satte mamma'n min seg til for å skrive litt i dagboka og Kristin-tante ryddet vekk frokosten. Jeg lå, som vanlig pent i kurven, ved føttene til mora mi og slappet av, da hun plutselig hylte og spratt opp av stolen. Og da spratt selvfølgelig alle oss andre opp også.
Og så var det bare Kristin-tante som hadde latt seg friste til å sprute en aldri så liten dusj på ryggen til mora mi.Først surket mora mi fælt for at hun var blitt våt og så "truet" hun Kristin-tante med at hun ble å skrive om henne i dagboka mi. Men det trodde ikke Kristin-tante hun turte for da ble hun å få sin egen blogg og da altså... Det bare lo mamma'n min av og sa at da måtte hun først finne alle bokstavene på tastaturet. Heldigvis lo de begge to da, men jeg vet nå ikke helt...
Årsmøte, fest og hundepass
Stakkars Cinco-bror; lørdag ble en veldig kjedelig dag for han selv om han både fikk leverpostein-frokost og formiddagstur. For den dagen skulle det først være Årsmøte i klubben og etterpå var det årsmøtefest. Og ingen hunder fikk være med. Hverken på møte eller fest. Det syns nå jeg var litt merkelig; trodde jo at en hundeklubb var for hunder. Men de tobente er nå litt rare innimellom da.
Mora mi var den som skulle være hjemme og passe hele hurven, og det var nå helt greit for Zippi-lita og meg. Da var det straks litt verre for Cinco-gutten; for han er slett ikke vant til at mora hans går fra han. Også så lenge hun skulle være borte. Først gråt han litt, så fikk han et ekstra godt tyggebein og da "glemte" han å gråte, men da det var oppspist, ja, da måtte han gråte på nytt igjen. Og så måtte mamma'n min ta han på fanget og trøste han. Da først ble det litt bedre.Og så kom mamma'n hans hjem og da ble det aller best!
Om kvelden skulle hun på årsmøtefesten, men da ble han ikke så lei seg. Sikkert fordi han hadde Zippi og mamma'n min og meg sammen med seg da også. Eller kanskje det var fordi han viste at mora hans ble å komme tilbake. Helt sikkert og i hvert fall før det var blitt neste dag!
Men til neste år, da skal jeg jammen meg "lure" meg med på Årsmøtet, og da skal jeg stemme for at Cinco-bror blir klubbleder. Da tenker jeg vi andre firbente også får være med både på møte og fest. Kanskje...
12:15 Permalink | Comments (0) | Email this
02/17/2006
Bytantebesøk...
I forrige uke var jeg med mamma'n min på bytur. Vi skulle på tante-besøk til Anne Margrethe. Hun er ikke sånn helt ornt'lig tante, men veldig snill og derfor har jeg bestemt at hun godt kan få være tanta mi. Det er nemlig kjekt med tanter - for de sier bestandig; å så søt du er Jo-Hoo, og så vanker det en ekstra godbit eller to. Og jeg har slett ikke noe i mot komplimenter.
Bytante Anne Margrethe bor i huset ved siden av Unni-tante som også er ei ikkeornt'ligtante og veldig snill. Henne har jeg vært på besøk hos mange ganger. Det var der jeg var litt glad ikke eieren av den kjempestore vannskåla var hjemme. Men det var før jeg hadde hilst på Heros. Han er rett nok den største hunden jeg har møtt, men bare snill og koselig.
Det var ei stor vannskål hos Anne Margrethe-tante også, men ikke kjempestor. Den vannskål-eier'n var da heller ikke så kjempestor, og hun heter Nutti og er like mørk som jeg er lys. Nutti tilhører fuglehund-familien og var skikkelig slank og lekker. Rene "godbiten! i mine øyne, og jeg tror ganske bestemt at hun likte meg selv om jeg nok er litt i minste laget etter hennes smak.
Vi hadde i hvert fall en trivelig formiddag sammen, Nutti og jeg!
... og bytrening
Mandag var det bytrening sammen med selskapshundene. Da møtes vi i bomberommet inni fjellet og det er mest små hunder som trener der. Alle er litt større enn meg da - bortsett fra Shakira - men hun er ikke blitt så stor enda at hun trener ornt'lig, hun var bare med for å sosialisere seg. Denne gangen var det to nye hunder der, ganske lave og med kort stri pels. Tenkte først jeg skulle hilse på dem, men de virket så sinte at jeg fant det best å la være.
Og da gikk jeg hele tida og grudde meg til vi skulle gå slalåm - for tenk om en av dem tok en liten smakebit av meg. Heldigvis passet mamma'n min godt på, men det var ikke så veldig koselig og jeg må ærlig talt innrømme at jeg var en smule glad da de bestemte seg for å gå hjem. Lure virkelig på hvorfor de var så sinna...
Etterpå var det meste greit. Jeg går jo fint i bånd - litt treg kanskje - men det er mest fordi jeg er litt nysgjerrig på hvem som kommer bak meg. På bordtreninga var det to som "plukket" på meg denne gangen - og det hadde jeg ikke noe i mot i det hele tatt, for de var bare koselige og begge snakket til meg med finstemmen.
Innkallinga i bomberommet derimot, er langt fra noen suksess. Lederdamen bruker å holde meg når mora mi går fra meg. Hun går ikke så veldig langt engang, før hun snur seg og roper på meg. Men jeg rører meg ikke av flekken og jeg tror nok alle lurer fælt på hvorfor. Mora mi også. Det er bare det at jeg blir så innmari usikker når det er noen fremmede som holder meg - vet jo ikke helt om jeg får lov å springe avgårde - derfor syns jeg at mora mi heller bare skal ta av båndet og kommandere sitt og bli. Da kommer det helt sikkert til å gå mye bedre!
10:55 Permalink | Comments (0) | Email this
02/14/2006
Posthilsen til Kaptein Jo-Hoo
Vet dere, på lørdag da vi var på postkassetur, sa mamma'n min; næmmen det er jo Brev til deg Jo-Hoo-gutten! Da ble jeg skikkelig spent; for jeg har aldri fått Brev før. Lurte først litt på om det var noe spiselig, men så sa mora mi at det var noen som hadde sendt en hilsen til meg i posten og da ble jeg skrekkelig nysgjerrig på hvem som hadde "skrivd" til lille meg. Og så jeg som ikke kan lese engang.
Heldigvis kan mora mi alle bokstavene; så hun satte bare brillene på nesen og leste hele hilsen høyt. Og der sto det med store, pene bokstaver:
Kjære lillebroren min!
Nå som du har blitt så stor, og kan være like ulydig som meg, har jeg bestemt at du også er verdig til å bruke Pirat-skjerf.
Husk å gjøre masse ugagn når du bruker det!
Hilsen fra Linus Pirat
Og inni konvolutten lå det jammen et pent sammenbrettet halstørkle. Med masse dødningehoder på. Et skikkelig,ornt'li sjørøvertørkle. Det var kult det! Stakkars mamma'n min når jeg får det på - da nytter det ikke å rope Jo-Hoo med snill-stemmen engang. Men det er nok best å ikke være så alt for ulydig - for da blir det jo dårlig med godbiter. Blir nok helst
å gjøre litt rampestreker; kanskje erte kattene eller stikke av med strikketøyet - eller enda bedre - snappe en sokk rett foran nesa hennes.
Det vanskelige blir jo å få fortalt Linus-bror hva jeg har gjort, men kjenner jeg mora mi rett, så skriver hun vel noen ord til mamma'n hans og sladrer. Og så har jeg tenkt på noe mer. Nå som jeg også er begynt å få Brev, er det vel best jeg får min egen postkasse. Som kan henge på stativet ved siden av mammas kasse. Der skal det stå med store bokstaver: Kaptein Jo_Hoo.com. Ai-ai - det blir stilige greier det. Da blir i hvert fall Kristin-tante å ta bilde. Helt sikkert!
18:35 Permalink | Comments (0) | Email this
02/13/2006
Endelig
Endelig har vi fått tid å skrive litt om hvordan vi har hatt det de siste dagene - mamma'n min og meg. For - etter en kjempelang ventedag og langt over leggetid for små hunder og "gamle" mammaer - kom Cinco og Kristin-tante hjem. Det hadde vært en laaaang tur og de var ganske slitne begge to. Så slitne var de at det var såvidt de orket å smake på kotelettene før de sa god natt. Og neste dag sto de så sent opp at mamma'n min og jeg hadde både spist frokost og trent litt lydighet før de våknet.
Og dere kan ikke tro så mange fine gaver vi fikk, Zippi og jeg. Masse forskjellige godterier, gensere som mamma'n til Tiili hadde strikket, halstørklær som bestemora til Mister Miko hadde sydd, blått band og mykt, deilig svart skinnband, halsband og blå sele med små glitrende stener, masse lekesaker og en liten kong. Den skulle mor og jeg trene med - for sånn har de lært det på sitt bykurs med storhundene - men jeg syntes ikke den var gøy å leke med engang. Heldigvis har mamma'n min råd for det mest - så hun tok og laget en kong selv - og den er jeg ikke redd, for den er laget av ullgarn.
Det var skikkelig koselig å høre om alle de trivelige menneskene de hadde hilst på og alt de hadde opplevd. Cinco påsto at det var kult å være på utstilling - og det tror jeg så gjerne når jeg ser alle de flotte premiene han fikk. Mora mi syntes visst pokalen var finest, men jeg likte nå den lille elefanten best; så den låntok jeg. Men bare ei bittelita stund.
Ellers har vi ikke gjort så veldig mye denne uka. Det har ikke vært vær til tur hverken i storskogen eller på den lille veien.Enten har det regnet og vært såpeglatt eller så har det blåst og snødd så vi nesten ikke så hvor vi var, men en dag var vi på kaia så jeg fikk vist Shakira - det nye hundesøskenbarnet mitt - Løveskogen. Og hun er tøff som bare det; var slett ikke redd for løver i det hele tatt. Men det tror nå jeg bare hun later som; hun har jo ikke sett dem på bilder engang. Så det så.
Selv om vi ikke har vært på tur, så trener vi fast; litt hver dag. Noen ganger litt mye og andre ganger litt lite. Tror jeg liker best å trene litt lite for da blir det ikke kjedelig. Er forresten blitt ganske flink til både sitt og dekk, men noen ganger når mamma'n min sier sitt og bli; så har jeg slett ikke lyst til det. Det nytter ikke med håndbevegelsene hennes heller; da bare prøver jeg meg på både sitt-en og dekk-en for å se om det er det hun vil. Og så må vi gjøre alt på nytt igjen. Men min hjemmelagede kong fungerer kjempefint og i ettermiddag skal jeg på trening i fjellet. Det gleder jeg meg til!
15:46 Permalink | Comments (0) | Email this
02/07/2006
Hurra for Cinco
Nå har vi vært alene hjemme. Igjen. I mange dager er det bare Zippi og meg som har bestemt. Jaja, også mamma'n vår da. Men hun bestemmer mest selv om alle er hjemme. Sånn er det jo bare med den eldste i flokken. Men det skal ikke "stikkes unden en stol" at det har blitt ekstra mange godbiter de siste dagene. Så egentlig er det kanskje bare bra jeg ikke er enebarn - da hadde jeg sikkert sett ut som ei lita rullepølse.
Denne gangen skulle Cinco på ornt'lig utstilling for første gang i sitt 7 mnd lange liv. Det skulle dalmatiner-Tara også, men hun har jo gjort det før. Mange ganger. I hvert fall fire. Og så skulle de hente en ny, liten dalmatiner-bror til henne. Derfor skulle Kristin-tante være med som sjåfør og valpe-passer når det trengtes.
Cinco var forresten ekstra heldig, for han skulle få hilse på noen av søstrene sine også. Foxy heter ei av dem. Hun bor i Mosjøen og dit er det nesten en hel dag å sitte i bilen. Vedder på at Cinco syntes det var gøy å hilse på henne. Ser i hvert fall sånn ut når vi ser på bildene de sendte oss.
På utstilling
Egentlig skulle de helt til Oslo for det var der utstillingen skulle være. På en plass som heter Hellerudsletta. Og ikke så veldig langt derfra bor mamma'n til Taras nye lillebror. Han skal forresten hete Mozart. Men det er gruelig langt å kjøre dit. Minst to netter å sove og to dager i bilen. Det er lenge det, selv med mange pauser underveis. Men nå har de nesten sett hele landet vårt, Cinco-gutten og frøken Tara.
Vi som var hjemme, syntes det var veldig spennende og heldigvis er Kristin-tante flink til å sende rapport hjem om alt som skjer når de er ute i den store verden. Og jeg var nå ekstra spent på om de ble å treffe noen av papillon-vennene mine. Og tenk, det gjorde de. Kristin-tante ringte hjem og sa hun hadde truffet kjempemange hygggelige papillon-mennesker og noen alldeles nydelige "pappilotter". Ble nesten litt misunnelig på henne - kunne jo hatt lyst og vært der og hilst ornt'lig - sånn snute til snute altså.
Men tror dere ikke snille Elin - mamma'n til Mister Miko - tok noen bilder og sendte til bare meg og de har min mamma lovet å legge ut på hjemmesida mi seinere i dag. Hun er visst ikke så veldig god på data, tror hun er litt redd bildene skal bli borte hvis hun ikke gjør det helt rett, så derfor venter hun til Maria kommer innom og hjelper henne. Og mamma'n min har fortalt at jeg blei å få halstørkle og fra penne-vennen min. Gjett om jeg gleder meg til de kommer hjem.
Upps - jeg må jo ikke glemme å gratulere han med de kjempefine titlene han fikk; tenk å bli BIM to dager på rad. GRATULERE til Elin og deg!!! Det var jammen ikke verst. Men jeg skulle likt å vite hva den dommer'n het, for han har sikkert jeg og slått kul på ryggen til. Jeg er nemlig ikke så veldig tøff. Egentlig.
Flere "kjenninger"
Og de traff flere kjente, Cinco-gutten og mora hans; Bella og mamma'n hans var der også og Kristin-tante sa hun skjønte godt at jeg var ganske betatt. Det er mamma'n hennes som har strikket genser til Zippi og meg, så vi har mye å glede oss til. Det skal bli deilig med noe varmt på kroppen så kaldt som vi har det. De siste dagene har det vært nesten 12 minusgrader og masse vind. Tror ikke Tiili og Heidi var med for jeg hørte ikke noe om dem, men når jeg ser på bildene deres, er jeg jammen litt forelska i dem og.
Bedre ble det ikke da de traff Ronja og Mia, da forsto hun godt at jeg var litt småforelsket i dem alle sammen. Kristin-tante syntes Ronja lignet litt på gamle Luckas, han har jo ikke jeg sett da for han ble syk og døde nesten før jeg ble født, og da mora mi hørte det, ble hun litt våt i øyekroken, det så jeg nok. Men så fikk hun trøst hos Zippi og meg og da var hun ikke så lei seg lenger.
Cinco traff også "kjentfolk"; eldste-søstra og mamma'n hans - det var hun som passet på han mens han var bitteliten - før han kom til Kristin-tante og oss altså. De hadde det visst kjempekult og Cinco syntes hun var blitt en vakker, ung dame. Det syntes dommer'n og, for lørdag ble hun BIR og slo broren sin på målstreken. Men pytt, pytt hva gjør vel det - bare titlene blir i familien! Og dessuten ble jo han BIR neste dag! De var også og hilste på ei tredje søster, tror det var Fanny hun het, men det skal Cinco fortelle mere om når de kommer hjem.
Heldigvis blir det ikke så lenge til nå, for i dag er det en sånn vente-dag igjen. Mamma'n min har sagt at det blir nok en gang i løpet av kveldinga og da blir vi helt sikkert å få noe godt å spise, kjenner jeg mora mi rett. De ble litt forsinket på hjemturen, for på Dombås var det ei dame som kjørte rett i bilen demses - enda de var midt i ei rundkjøring. Bilen ble så ødelagt at de kunne ikke bruke den mer, men det gikk nå heldigvis bra med både dyr og mennesker. Og det er nå vi her hjemme aller mest glad for!
09:01 Permalink | Comments (0) | Email this
02/05/2006
Utfordringen
Det tok sin tid før jeg somlet meg til å svare på utfordringen jeg fikk fra http://www.aussien.com. Faktisk er det gått mange dager, men her kommer noen av mine uvaner/særegenheter som Maria ville ha:
Stadig nye strikkeprosjekter. Har ikke tall på hvor mange strikketøy som er stuet bort i skuffer og skap. Men en vakker dag blir de sikkert ferdige.
Negativ til å bevege meg ut når gradestokken kryper ned mot 10 minus. Det blir særdeles korte turer på sånne dager, men heldigvis er Jo-Hoo så liten i år at han er fornøyd med mange små turer. Til neste vinter skal vi nok gå mye lengre. Helt sikkert.
Impulsiv på innkjøpsfronten. Ser stadig ting vi bare må ha - særlig hvis det er salg. Og det kan jo være vi får bruk for det. En eller annen gang.
Liker å bestemme sjøl! Selv om det noen ganger hadde vært lurere å lytte til andres råd.
Lei uvane; Nysgjerrig og elsker å lytte til andre folks samtaler på busser, tog, kafeer og lignende. Og det har jeg slett ikke tenkt å gjøre noe med!
Nå har jeg omsider fått ned noen av mine uvaner/særegenheter og herved sender jeg stafettpinnen videre til:
Linus og Linda, Tander og Mariell, Tiko og Hilde-Gunn, Aidis og Ann Helen, Timon og Anette.
Tvi -Tvi...
18:10 Permalink | Comments (1) | Email this
02/01/2006
På nabobesøk
I går var vi på besøk hos Naboen. Det er hun som sa Cinco-bror var "stugg" da hun så han for første gang. Nå sier hun ikke det lenger; nå synes hun bare vi er noen vakre skapninger alle tre. Og det er bra for da behøver ikke Kristin-tante å si at hun heller er stugg. Hun, Naboen altså, synes forresten at jeg ser ut som et lite ekorn når jeg "spisser" ører for å høre om det er noen godbiter i vente. Det er nå helt greit; for jeg liker godt ekorn jeg.
Men hun er snill. Veldig snill. Når mamma'n min får kaffe og kake, så får jeg sitte på egen stol ved siden av bordet og så stikker hun til meg bittesmåe kakebiter. Tror mora mi syns det ble litt vel mye av det gode, for hun fortalte hvor flink jeg var å spise gulerøtter. Det syntes Naboen hørtes morsomt ut, og vips; så hadde hun skrellet en gulerot til meg. Den fikk jeg ligge på gulvteppet hennes og kose meg med, og det gjorde ingenting at jeg griset litt.
Da vi gikk hjem, gikk vi bare gjennom gjerdet og over jordet vårt. Nesten all snøen er borte igjen, så vi tok like godt en liten runde i skogen vår sånn at vi fikk litt luft - det har vi godt av, sa mamma'n min. Og jeg protesterer aldri når det er snakk om tur i skogen. Er vel egentlig helst når hun vil gå inn at jeg ikke "hører" hva hun sier. Da sier hun at jeg er langøret - men siden jeg er blitt stor gutt nå og kan løfte foten min nesten høyere enn ryggen, så må jeg jo tisse på alt av småbusker og gresstuer. Og det tar sin tid, for noen ganger klarer jeg ikke å holde balansen og så må jeg gå tilbake og gjøre det på nytt. Det kan av og til være litt strevsomt å være "stor"!
Senere den dagen fikk vi besøk av pappa'n til Tara. Han skal hente en bitteliten dalmatinervalp nesten i Oslo og samtidig stille ut Tara til helga. Dit er det fryktelig langt å kjøre og derfor skal Kristin-tante og Cinco være med for å være sjåfør og koselig turkamerat. Og så skal Cinco også stilles ut, og det er første gang for han. Gleder meg til å høre hva han synes om det. Og så er det litt kult at han blir å treffe noen av mine "pennevenner" og jeg har sendt med en liten hilsen til Miko. Håper han liker den. Skulle forresten ønske det var flere sånne fine små-hunder litt nærmere meg så kunne vi leke i lag og ha det litt gøy.
Kaiatur
I morges ble Zippi og jeg med mamma'n vår på bytur. Heldigvis tok det ikke så lang tid, og etterpå kjørte vi til det gamle fergeleiet, dere vet; der vi brukte å trene før. Først gikk vi en liten tur i Løveskogen - men det var nå ingen løver der i dag heller - ikke en eneste liten elg engang - bare noen små fugler og ganske mange store. De bryr jeg meg ikke om for jeg vet godt at jeg ikke når dem.
Zippi raste rundt og rundt og rundt - og jeg etter så godt jeg kunne. Jeg er blitt ganske kjapp og som regel når jeg i hvert fall tak i halen hennes. Hun er ikke så veldig glad i det, bare rister meg vekk og løper videre. Det var litt gøy å være der igjen selv om det var bare oss. Masse spennende lukter som måtte undersøkes og mange tuer å markere.
Etterpå måtte Zippi sitte i bilen for da skulle mamma'n min og meg trene. Og vi trente ganske masse. Først på innkalling og det gikk ganske greit for det var jo ikke så morro å springe rundt der helt alene. Og dessuten tenkte jeg at mora mi har sikkert noe på lur i godbitlomma si. Så trente vi på sitt, og det er jeg en kløpper til nå. Setter meg (nesten hver gang) bare hun sier sitt - selv med helt lav stemme. Sitt og bli øvde vi også på, men jeg liker ikke at hun går så langt fra meg. Ikke enda.
Og så har vi hatt verdens beste middag; nygrillet kylling! Nam, nam...
20:48 Permalink | Comments (0) | Email this