02/22/2006
Mandagstrening
Nå har vi vært på bytrening igjen. Først var vi bare fire hunder, så ble vi fem og da vi hadde vært der ei lita stund til, var vi blitt seks. Vet ikke helt om de andre treningskameratene hadde funnet på noe annet gøy å gjøre, men det var litt greit også å ikke være så mange. I hvert fall en gang eller to.
Vi har øvd litt hver dag hjemme - på sitt og bli, dekk og sitt opp. Da har det gått "rimelig" greit. Det er vi enige om, mora mi og jeg. At vi begynner å få orden på sitt og bli, kan vi takke Shabby-mamma'n for. Hun bruker å være hjelpeinstruktør for byklubben, og det var hun som sa til mora mi at hun ikke skulle gå for langt vekk - og heller ikke stå for lenge - før hun gikk tilbake til meg. Det var et godt råd, og jeg tror nok mamman min var bra spent på hva jeg ville gjøre på treninga.
Først gikk vi i ring. Sånn for meg personlig; ble det litt for lenge. Jeg syntes det ble litt kjedelig og begynte å leke med bandet mitt. Men da ble det enda kjedeligere, for da sto vi bare i ro. Helt til jeg sluttet å tulle - for det var det hun sa jeg gjorde, mamma'n min. Vi gikk slalåm også og det gikk bare lekkert. Har litt lyst å snuse på forbipasserende treningskamerater, men det er ikke lov. Da skal jeg allerhelst sitte og se opp, bare på mora mi, og det er jo ikke så spennende akkurat; henner ser jeg jo hver dag. Men med godbit-hjelp gikk nå det også høvelig greit.
Og så skulle vi ta innkalling; men det ble for skummelt å bli sittende alene midt på gulvet. Jeg ville aldeles ikke bli sittende og det endte med at lederdama holdt meg i halsbåndet. Heldigvis bare til mamma'n min ropte på meg, og da for jeg som en liten rakett bort til henne. Ikke med kul på ryggen og halen ned i gulvet sånn som forrige gang, for det likte hun ikke; det så jo ut som jeg var redd henne. Men det er jeg altså ikke! Neida, jeg sprang rett til henne det forteste jeg kunne. Og neste gang blir jeg sikkert å sitte pent - helt alene - helt til hun kaller på meg.
Vi avslutter hver trening med å stå oppå et bord sånn at lederdamen skal få kjenne litt på oss og se at alle tennene er på plass. Tror ikke hun teller dem, for det er ganske fort gjort og da syns jeg det er helt greit. Nå kan jeg stå ganske bra også - uten å se så alt for redd ut, og da var mora mi ganske så fornøyd. Det var jeg og, for jeg fikk en ekstra godbit; selv om mamma'n min "klaget" over at bytreninga gikk hardt ut over hamburgerbeholdninga.
19:17 Permalink | Comments (0) | Email this
The comments are closed.