02/21/2006
"Rampestreker" og Årsmøte
Skulle nesten tro det var Kristin-tante og ikke lille meg som hadde fått sjørøver-skjerf, for så masse "ugagn" har hun gjort de siste dagene. Jaja, det var nå ikke så masse da. Egentlig bare litt og det var nå ikke så ille galt heller. Mora mi ble litt surken, men hun måtte bare gi seg over og le av det hele, hun og.
Må vel først fortelle at vi firbente lager ganske mye støy innimellom. Særlig hvis vi tror det er fare på ferde, og for ikke å snakke om hvis det kommer fremmenfolk på besøk. Og det liker ikke hverken mamma'n min eller Kristin-tante. Derfor har de ei gul, lita flaske med vann på og når vi setter i gang sirene. ja, da får vi en skikkelig vannsprut. Og det virker. Vi blir stort sett så forskrekket at vi tier stille. I hvert fall et lite øyeblikk eller to.
Så var det den "ulykksalige" hendelsen da; først hadde vi en koselig lørsdagsmorgen-frokost med leverpostei-biter. Til og med i akkurat min størrelse. Etterpå satte mamma'n min seg til for å skrive litt i dagboka og Kristin-tante ryddet vekk frokosten. Jeg lå, som vanlig pent i kurven, ved føttene til mora mi og slappet av, da hun plutselig hylte og spratt opp av stolen. Og da spratt selvfølgelig alle oss andre opp også.
Og så var det bare Kristin-tante som hadde latt seg friste til å sprute en aldri så liten dusj på ryggen til mora mi.Først surket mora mi fælt for at hun var blitt våt og så "truet" hun Kristin-tante med at hun ble å skrive om henne i dagboka mi. Men det trodde ikke Kristin-tante hun turte for da ble hun å få sin egen blogg og da altså... Det bare lo mamma'n min av og sa at da måtte hun først finne alle bokstavene på tastaturet. Heldigvis lo de begge to da, men jeg vet nå ikke helt...
Årsmøte, fest og hundepass
Stakkars Cinco-bror; lørdag ble en veldig kjedelig dag for han selv om han både fikk leverpostein-frokost og formiddagstur. For den dagen skulle det først være Årsmøte i klubben og etterpå var det årsmøtefest. Og ingen hunder fikk være med. Hverken på møte eller fest. Det syns nå jeg var litt merkelig; trodde jo at en hundeklubb var for hunder. Men de tobente er nå litt rare innimellom da.
Mora mi var den som skulle være hjemme og passe hele hurven, og det var nå helt greit for Zippi-lita og meg. Da var det straks litt verre for Cinco-gutten; for han er slett ikke vant til at mora hans går fra han. Også så lenge hun skulle være borte. Først gråt han litt, så fikk han et ekstra godt tyggebein og da "glemte" han å gråte, men da det var oppspist, ja, da måtte han gråte på nytt igjen. Og så måtte mamma'n min ta han på fanget og trøste han. Da først ble det litt bedre.Og så kom mamma'n hans hjem og da ble det aller best!
Om kvelden skulle hun på årsmøtefesten, men da ble han ikke så lei seg. Sikkert fordi han hadde Zippi og mamma'n min og meg sammen med seg da også. Eller kanskje det var fordi han viste at mora hans ble å komme tilbake. Helt sikkert og i hvert fall før det var blitt neste dag!
Men til neste år, da skal jeg jammen meg "lure" meg med på Årsmøtet, og da skal jeg stemme for at Cinco-bror blir klubbleder. Da tenker jeg vi andre firbente også får være med både på møte og fest. Kanskje...
12:15 Permalink | Comments (0) | Email this
The comments are closed.