02/17/2006
Bytantebesøk...
I forrige uke var jeg med mamma'n min på bytur. Vi skulle på tante-besøk til Anne Margrethe. Hun er ikke sånn helt ornt'lig tante, men veldig snill og derfor har jeg bestemt at hun godt kan få være tanta mi. Det er nemlig kjekt med tanter - for de sier bestandig; å så søt du er Jo-Hoo, og så vanker det en ekstra godbit eller to. Og jeg har slett ikke noe i mot komplimenter.
Bytante Anne Margrethe bor i huset ved siden av Unni-tante som også er ei ikkeornt'ligtante og veldig snill. Henne har jeg vært på besøk hos mange ganger. Det var der jeg var litt glad ikke eieren av den kjempestore vannskåla var hjemme. Men det var før jeg hadde hilst på Heros. Han er rett nok den største hunden jeg har møtt, men bare snill og koselig.
Det var ei stor vannskål hos Anne Margrethe-tante også, men ikke kjempestor. Den vannskål-eier'n var da heller ikke så kjempestor, og hun heter Nutti og er like mørk som jeg er lys. Nutti tilhører fuglehund-familien og var skikkelig slank og lekker. Rene "godbiten! i mine øyne, og jeg tror ganske bestemt at hun likte meg selv om jeg nok er litt i minste laget etter hennes smak.
Vi hadde i hvert fall en trivelig formiddag sammen, Nutti og jeg!
... og bytrening
Mandag var det bytrening sammen med selskapshundene. Da møtes vi i bomberommet inni fjellet og det er mest små hunder som trener der. Alle er litt større enn meg da - bortsett fra Shakira - men hun er ikke blitt så stor enda at hun trener ornt'lig, hun var bare med for å sosialisere seg. Denne gangen var det to nye hunder der, ganske lave og med kort stri pels. Tenkte først jeg skulle hilse på dem, men de virket så sinte at jeg fant det best å la være.
Og da gikk jeg hele tida og grudde meg til vi skulle gå slalåm - for tenk om en av dem tok en liten smakebit av meg. Heldigvis passet mamma'n min godt på, men det var ikke så veldig koselig og jeg må ærlig talt innrømme at jeg var en smule glad da de bestemte seg for å gå hjem. Lure virkelig på hvorfor de var så sinna...
Etterpå var det meste greit. Jeg går jo fint i bånd - litt treg kanskje - men det er mest fordi jeg er litt nysgjerrig på hvem som kommer bak meg. På bordtreninga var det to som "plukket" på meg denne gangen - og det hadde jeg ikke noe i mot i det hele tatt, for de var bare koselige og begge snakket til meg med finstemmen.
Innkallinga i bomberommet derimot, er langt fra noen suksess. Lederdamen bruker å holde meg når mora mi går fra meg. Hun går ikke så veldig langt engang, før hun snur seg og roper på meg. Men jeg rører meg ikke av flekken og jeg tror nok alle lurer fælt på hvorfor. Mora mi også. Det er bare det at jeg blir så innmari usikker når det er noen fremmede som holder meg - vet jo ikke helt om jeg får lov å springe avgårde - derfor syns jeg at mora mi heller bare skal ta av båndet og kommandere sitt og bli. Da kommer det helt sikkert til å gå mye bedre!
10:55 Permalink | Comments (0) | Email this
The comments are closed.