01/17/2006
Nye treningskamerater
Nå er vi begynt på et helt nytt år. Og jeg har fått helt splitternye treningskamerater - og vi trener ikke ute, men inne i et fjell i stor-byen vår. Det var skumle greier og jeg var slett ikke sikker på om jeg egentlig hadde så lyst å være med inn. Tenk om jeg ble "bergtatt" - for det har jeg nemlig hørt mamma'n min lese om til menneske-søskenbarnet mitt. Men hun sa det var bare i eventyrene sånt kunne skje, og ikke sivilforsvarets bygg nesten midt i byens sentrum.
Er nå ikke helt sikker på om ikke hun også syntes det var litt skummelt, for hun gikk nå ganske så forsiktig de første metrene. Eller kanskje det bare var for at det var nesten helt mørkt der og hun ikke så hvor hun satte føttene. Heldigvis var det ikke så langt å gå i mørt'na, for da vi kom rundt et hjørne var det masse lys og der var også de nye trenings-kameratene mine. Det var kjekt.
Jeg måtte selvfølgelig boffe litt - men bare litt, sånn at alle skulle bli oppmerksom på min ankomst og det virket ganske bra. "Alle" ble opptatt med å hilse på meg og jeg var egentlig såre fornøyd med å få snust litt på mine sju nye treningskamerater før treninga startet. Egentlig var det bare seks som var helt nye, for storesøster Zippi var også med og hun er jo ikke ny lenger.
Foruten Zippi var det to ornt'li voksne hunder, tre "ungdommer" og to valper. Meg og Mia var yngst og Mia aller yngst. Hun var bare fire måneder, men kjempeflink og en skikkelig "søtnos" - hva nå det måtte bety, men det er det mamma'n min kaller meg av og til. De tre unghundene var trivelige og det var de voksne også, selv om den ene hørtes litt sinna ut - omtrent som Zippi når hun "gneldrer" som verst, men hun kjenner jeg jo og vet at hun ikke er sinna sånn egentlig. Det er sikkert likedan med henne når vi bare blir ornt'li kjent.
Først trente vi på å gå rundt og rundt, pent i bånd - og det er jeg blitt en skikkelig kløpper til - syns jeg nå sjøl - og så snudde vi og gikk andre veien. Det gikk også bra. Så skulle vi gå slalåm mellom alle hundene og det gikk ikke fullt så bra. Jeg var litt skeptisk til den som hørtes så sint ut, men vi kom nå trygt gjennom "løypa" - uten å bli disket.
Etterpå skulle vi ha innkalling og da ble det kjempeskummelt. Jeg ville slett ikke sitte pent sammen med den fremmede damen og se at mamma'n min gikk sin vei - selv om det bare var noen få meter. Fremmen-dama holdt meg først i båndet og da trodde jeg at jeg satt fast. Så da mora mi ropte på meg, ja, så sto jeg bare der. Med halen ned og kul på ryggen. Men så prøvde jeg først noen forsiktige skritt fremover og lykke på jord; jeg satt jo ikke fast og kunne springe til mamma'n min i full fart.
Før vi skulle avslutte, trente vi oss på å stå på bordet. Da var jeg flink gutt - fremmen-dama fikk til og med se de flotte, nye tennene mine.
19:10 Permalink | Comments (0) | Email this
The comments are closed.