12/30/2005
Kul jul og sjeldent julebesøk
Jul er kult! Først ryddet vi masse. Så rotet vi masse. Så ryddet vi igjen. Ikke før var vi ferdige med alt rydde-rote-strevet, så kom Kristin-tante inn, helt inn i stua til og med, med et digert tre som hun hadde hentet i storskogen vår. Nå, tenkte jeg, nå blir nok mamma'n min å bruke sinte-stemmen. Men det gjorde hun slett ikke. Hun bare smilte og sa; det blir nok bra når det får lys og pynt på. Etterpå det måtte vi rydde ennå en gang. Da først ble det jul i stua vår. Det var nå i hvert fall det mamma'n min sa.
Og så - endelig - ble det den ornt'lige julaften. Hele huset vårt var fullt av nisser. Store nisser og småe nisser. Hengenisser og sittenisser. Det var nisser overalt hvor mamma'n min fant en ledig plass. Det var litt fint og litt kjedelig; for vi fikk ikke lov å røre, hverken Cinco eller jeg. Egentlig fikk ikke Gråpus og Svartpus heller lov, men de bare gjorde det likevel enda mamma'n vår sa husj-husj. Så ulydige var de.
Inne-treet hadde fått masse pynt og lys på seg og under lå det fullt av pakker. Da ble Cinco og jeg også ulydige, men Cinco mest, for han har så godt "snyteskaft" at han bare luktet seg til hvor godteriene var og da måtte jeg jo bare hjelpe han å få av papiret. Og vet dere hva; da sa mora vår husj-husj til oss også. Akkurat likens som til kattekrekene, og vi fikk slett ikke lov å røre pakkene mere. Ikke før lenge-lenge etter at det var blitt kveld og mørkt.
Da fikk alle pakker. Gråpus, Svartpus, Cinco og jeg også, og inni pakkene våre var det noen fine ting og mange gode ting. I en av pakkene var det et kjempedigert bein. Så stort at Cinco-bror måtte hjelpe meg å løfte det opp i kurven, men det var litt kult for da kunne vi gnage på det i hver sin ende, han og jeg. Men den julegaven jeg likte aller best, var en sko som jeg fikk lov å spise på - og oppi skoen lå det masse godterier - så masse at jeg ble ikke fri før det nesten var blitt et nytt år!
Sjeldent julebesøk
Nesten hver dag siden det ble den store julaftenen har vi hatt besøk og nesten alle besøkene har spist middag sammen med oss. Vi har også vært på julebesøk, men jeg tror nesten jeg likte middagsbesøkene hjemme hos oss aller best - for rett som det var "forsvant" det en godbit eller to under bordet der jeg "tilfeldigvis" satt.
Det måtte jo gå galt til slutt og i går var jeg så mavesyk at mamma'n min måtte dusje meg etterpå. Det likte jeg bare sånn passelig. Tror forresten Kristin-tante også hadde fått litt for mange godbiter, for jeg hørte nok at hun klaget til mora mi over at hun var så mavesyk. Heldigvis for mamma'n min, så dusjer nå hun seg selv!
Men den siste dagen før den ornt'lige julaften, da hadde vi et spennende julebesøk. Det var nå ikke akkurat noen som kom sånn helt hjem til oss da, så mamma'n min behøvde ikke å servere hverken kake eller middag, men de kom svømmende inn fjorden og de var mange - minst seks - og de var kjempedigre, de. Og jeg fikk stå på kjøkkenbordet for å se når de kom opp av havet og sprutet sjøvann høyt opp i lufta. Mamma'n min sa de het Grindhval og at de kom inn etter silda som er det beste de får til middag. Det er i hvert fall ikke det beste jeg vet, selv om mora mi rensker bort alle de små beina. Men det var kjempekult å stå på kjøkkenbordet og oppleve alle de store dyrene så nært.
Frekke Kari kråke eller...
Vi hadde en litt ikke-kul opplevelse også like før jul. Det har seg sånn at mamma'n min bare må ha hjemmelaget is når det er jul, for det har hun fått hele sitt liv. Og i år hadde hun fått tak i noen helt spesielle fargestoffer som er beregnet til is eller andre godterier, så isen ble - ikke rød som jeg ville laget den siden den var til jul - men blå. Veldig blå. Nesten minst like blå som himmelen en godværsdag midtsommers.
Vanligvis når hun lager is, putter hun den i fryser'n for å få den stiv, men siden det straks var jul og allerede nesten helt proppfullt der, hadde hun lyst å gjøre som mamma'n hennes gjorde da hun var lita jente, sette isen ut i snøen. Som tenkt så gjort, og siden hun godt kunne huske at de bestandig måtte lete etter isen når den skulle serveres, satte hun en merkepinne i snøen.
Neste gang hun kom ut for å se til isen, var merkepinnen vekk. Det var ikke noen katastrofe, for det vistes godt hvor hun hadde satt den. Men det ble nesten månelyst da hun skulle røre litt i isboksen og posen som var rundt den var full av halvstivnet, blå is og boksen nesten tom.
Sikkert den frekke kråka, sa mamma'n min med skikkelig sint-stemme. For en gang før, da potetene nettopp var satt ned i jorda, så forsynte hun seg bare selv. Ikke før var mora mi gått inn til middag, så fløy den frekke kråkefugl'n forbi kjøkkenviduet med en potet i nebbet. Gang på gang. Ikke rart hun fikk skylda for isen og. Men jeg er nå ikke så sikker på om det var henne denne gangen, for Cinco-bror var mistenkelig blå på det lange "snyteskaftet" sitt...
19:36 Permalink | Comments (0) | Email this
12/21/2005
Dyreliv på Skjomnes
Egentlig bor det ganske mange dyr på Skjomnes. Fire hunder, to kattepuser og så mange gullfisker at jeg ikke klarer å telle så langt. Før, for litt lenge siden, hadde mamma'n min høner og haner, men så oppdaget musene at det var mye god mat å finne i huset deres, og det likte hun ikke noe særlig. For de ble veldig mange i full fart, og noen av dem kom til og med inn i huset vårt. Derfor bor mamma's høner og haner på en bondegård nå, ikke så veldig langt unna, og hun har lovet at vi skal dra på besøk så jeg også får hilse på dem.
Før, da mora mi var ei lita pie, da var det mange bondegårder her. Nå er det bare noen få igjen og der bor det både sauer, geiter og kyr. Ja, og så mange hester. De er jeg litt redd for de er så kjempestor, mye større enn meg, og så springer de mye fortere enn meg og. Tror mamma'n min også synes de er litt for store, for hvis vi møter dem på den lille veien der bilene ikke kjører, så snur vi og går hjemover så fort smålabbene våre klarer. Eller så går vi inn på gårdsplassen til nærmeste hus og står der. Lenge. Så lenge at hestene har snudd og gått tilbake.
I Storskogen vår bor de ville dyrene, og det er ganske mange av dem og. Revefanten er ganske ofte på besøk for å se om vi tilfeldigvis skulle ha "glemt" en godbit eller to. Haren er også innom her, og det er ikke så rart; for mamma'n min plantet masse grønnkål i sommer. Den står fortsatt ute og det er bare for at harepus skal finne seg litt ekstra mat nå som det er vinter og masse snø.
Det er også et lite ekorn som våger seg på besøk av og til. Tror nok det er glad for å finne nøttene som vi legger høyt oppå taket til røykeriet. Det må vi ,for ellers kan ekornet snart bli godbit selv. For Gråpus eller Svartpus. Og det tror jeg slett ikke det vil like.
Men vi legger ikke ut mat til gaupa. For da kan den ta feil av lille meg og maten, og ikke har jeg lyst til å bli noen sin godbit. Elgen får heller ikke mat, den bare forsyner seg selv av mammas ripsbusker og ellers det den måtte finne av spiselige godsaker på tomta vår. -Det får den lov til, for den har jo bodd mye lenger enn oss i skogen "vår", sier hun bare når naboen klager over at elgen har klippet ned ripsbuskene.
11:24 Permalink | Comments (0) | Email this
12/20/2005
Godbiter og mavesyke
Siste søndagen i advent var det min tur til å være fornærmet. Først sto vi opp og gikk ut på tisserunde. Det gjør vi jo hver dag, så det var nå greit nok. Så spiste vi frokost. Det gjør vi jo også hver dag. Bortsett fra at den morgenen tente vi alle fire adventslysene og satt litt ekstra lenge ved frokostbordet. Det var kjempekoselig; for jeg fikk også smake både litt julepostei og små skinkebiter.
Men så skjedde det ganske mye som ikke var koselig. Mamma'n min hadde hadde tatt inn takka for hun skulle steke lefser; vi skulle bare gå en bitteliten tur først. Den var nå så bitteliten at jeg hadde slett ikke lyst å gå inn, så jeg ble like godt igjen ute på verandaen.
Det skulle jeg ikke gjort. Først syntes jeg det var helt topp å være ute alene for det var kommet kjempemasse nysnø som jeg bare måtte skvette litt på og så måtte jeg lukte om det var noen andre som kanskje hadde gjort det samme som meg.
Heldigvis hadde mamma'n min satt opp ytterdøra så jeg kunne gå inn i vindfanget, og godt var nå det; for gradestokken viste nesten 10 minusgrader.
Men hvor ble det av mora mi? Jeg ventet og ventet og ventet, men ingen mamma kom. Til sist prøvde jeg forsiktig å skrape på døra - og da ble hun forskrekket, da, for hun hadde "glemt" at jeg var ute. Tror nok hun var litt lei seg, for til trøst for den lange ventetida fikk jeg bra mange av de små, tørkede leverbitene som er noe av det beste jeg vet.
Etter at lefsene var ferdig stekt og smurt, trente vi litt. Inne. Hver gang jeg var flink og gjorde som mamma'n min sa, fikk jeg små lefsebiter til belønning. Til slutt var maven min så full at det bare måtte gå galt. Da var det synd i oss begge to. Jeg, fordi jeg fikk kjempevondt i maven, og hun, for at hun måtte gjøre rent på nytt igjen. Både gulvet og meg! Og det enda hun nettopp hadde vasket.
10:10 Permalink | Comments (0) | Email this
12/13/2005
Julestrev
Vi har ikke trent så veldig mye den siste uka. Det er nok litt for at det ikke er kaiatrening. Men mest for at det snart er jul. Tror jeg. Mamma'n min tror hun har så skrekkelig mye hun må gjøre. Og alt bare må være gjort til julaften, for hun driver hele tiden på og sier at nå er det bare så og så mange dager igjen. Og det enda hun godt vet at det kommer nye dager hele tiden.
Jeg har nå i hvert fall skjønt at jul må være noe helt spesielt, for først vasker de og rydder overalt i huset, Kristin-tante og mamma'n min. Og etterpå, når kvelden kommer, ja, da roter de masse. Spisebordet som før var fullt av julelageting, er nå nesten ennå fullere med papir, trådruller og pakker i alskens fine farger. Tror nesten ikke det er plass til mors kaffekopp en gang.
Cinco syntes vi også måtte hjelpe til med julestrevet, så han "lånte" litt papir og en trådrull som sto så beleilig til ytterst på bordkanten. Det var visst ikke så enkelt likevel, for det ble ingen fine pakker. Bare masse papirbiter og tråd over hele stuegulvet. Kjempegøy syntes jeg. Men ikke mamma'n min. Nei, nei og atter nei, sa hun, og bare kostet alt opp og stappet det rett i ovnen. Og så var den gleden over.
Det beste julestrevet er nå likevel alle de små kakene mamma'n min lager. De kan vi sikkert glede oss kjempelenge over, så mange som hun har laget de siste dagene!
"Surke"-Zippi
Først, da jeg kom til mamma'n min, da ville ikke Zippi hilse på meg engang. Hun bare tok halen ned og gikk sin vei. "Surkebærte", tenkte jeg. Men egentlig tror jeg nesten hun ble litt sjalu for at jeg fikk så mye oppmerksomhet. Etterhvert som hun skjønte at jeg var kommet for å bli og at alle var like glad i henne som før, ble vi litt venner. Bare jeg ikke kom så alt for nært; for da "surket" hun. Høyt. Sikkert for at mamma'n vår skulle si at jeg ikke måtte erte henne!
Men da jeg var blitt stor gutt, i hvert fall nesten like stor som henne, da ville hun plutselig leke med meg. Og da gjorde det ingenting at jeg kom for nært. Hun hoppet og danset minst like mye som meg. Og jeg surket ikke det aller minste for det. Tvert i mot. Men da var det mamma'n vår og Kristin-tante som "surket" og mumlet noe om løpetid og at de måtte passe ekstra godt på oss, selv om jeg var liten. Det syntes jeg var litt dumt. Nå som hun endelig ville leke med meg, da sa mora vår nei. Egentlig var det kanskje mest synd i Zippi-jenta; for ikke fikk hun være med storhundene på trening og ikke fikk hun lov å gå løs på tur i storskogen. Hun fikk ikke engang lov å leke alene med meg ute på verandaen.
Heldigvis - eller kanskje like greit - nå er hun i hvert fall den samme gamle "surkebærta" igjen. Hun er med storhundene på trening og får springe løs på tur i storskogen. Eller være alene med meg på verandaen. Det er kult synes jeg; for da kan jeg nappe henne litt i ørene eller halen - sånn i forbifarta - men bare litt, sånn at hun ikke "surker" så høyt at mamma'n vår hører det!
.
18:55 Permalink | Comments (0) | Email this
12/06/2005
"Bilkrøll" - igjen
Forrige uke plagdes mamma'n min med det meste. Ja, bortsett fra meg da. Og jammen begynte ikke den nye uka på samme viset. Vi skulle på handletur til storbyen vår, storebror, mora mi og meg. Det var kjempekaldt ute, men heldigvis har hun lagt ekstra pledd i bilen til oss så vi ikke skal fryse og det var jammen bra.
For vi hadde ikke kommet mer enn halvveis før bilen begynte å lage merkelige lyder, og nesten midt på brua, sånn et kvarters tid før vi var fremme, stoppet den helt.Og der sto vi godt. Det gjorde alle de andre bilene som ble stående bak oss også. Til slutt var det et tenkende menneske som skjønte at vi trengte hjelp til å få dyttet bilen så vi kunne rulle ned av brua og ut av veibanen. Det var mamma'n min veldig glad for.
Tror nok også hun var glad hun hadde tatt med mobilen for hun måtte ringe masse. Først til verkstedet som nettopp hadde reparert bilen, så til en bergingsbil som kunne slepe den tilbake til verkstedet og deretter til Viggo - pappa'n til Hero. Heldigvis kom han fort, og vi kunne flytte over i hans bil mens bergingsmannen tok seg av mammas bil.
Det ble ikke noen bytur på oss, men mora mi fikk nå handlet mat på hjemturen. Det tror jeg Heros pappa ble glad for. Mamma'n min kjøpte nemlig svinekoteletter med masse godt tilbehør og det smakte nesten bedre enn en julemiddag, sa han etterpå. Så selv om dagen begynte dårlig, endte den nå ikke så aller verst. For det ble jo noen kjøttgodbiter på oss firbente også.
07:55 Permalink | Comments (0) | Email this
12/05/2005
Myrsnipemammaer
Nå er mamma'n til Cinco skikkelig fornærmet. Både på Naboen og broren sin. Her har hun gått rundt og vært kjempestolt over det lille gullet sitt - både kropp, pels og sjel er jo bortimot perfekt i hennes øyne. Så kom Naboen på besøk og det første hun sier er at han er stygg. Egentlig sa hun ikke stygg, men stugg og det var nå bare fargen på pelsen hun mente. Og den som er Kristin-tantes stolthet. Ikke rart hun freste at naboen var mye stuggere - men det var heldigvis ikke før etterpå, da Naboen var gått hjem.
Som om ikke det var nok, så hadde lillebroren hennes lagt ut bilder av gullgutten på hjemmesida si, og i billedteksten sto det ; "takraset" fra Skjomnes. Det var frekt det. Heldigvis var det bare på ert - for neste gang hun gikk inn på sida sto det; en vakker, hollandsk gjetergutt, og det likte myrsnipe-mamma'n mye bedre.
Men mamma'n min er nå også litt myrsnipete. Hvis noen bare så mye som ymter om at jeg har sånne store ører og spør om jeg skal ut å fly, freser hun tilbake at ørene skal være store. Jeg bryr meg ikke det minste om det, for jeg vet godt at det er sånne ører jeg skal ha. De er jo liksom kjennetegnet på papillon som oversatt fra fransk betyr sommerfugl. Er ikke det kult?
Ulykkesdager
Stakkars mamma'n min. Hun har vært litt lei seg den siste uka og det skjønner jeg godt. Først ville bilen nesten ikke starte. Så startet den, men da ville den ikke at hun hverken skulle bremse eller svinge. Og det er jo litt dumt når man er på bytur for eksempel. For de andre bilene liker ikke at vi bare står der og står der, når trafikklyset skifter fra rødt til grønt og tilbake til rødt uten av vi kjører. Da tuter de fælt og mamma'n min får hektiske, røde flekker i kinnene. Det var nok lurt av henne å sette bilen på verksted selv om hun bekymret seg litt for regninga.
Det neste som skjedde var at vannkrana på kjøkkenet plutselig knakk og mamma'n min sto med en del i handa mens vannet sprutet i alle himmelretninger. Da ble hun også ganske rød i kinnene og måtte springe i kjelleren for å få stengt av vannet. Og så var vi helt fri for vann. Kjempelenge. Helt til rørleggeren kom. Han ordnet både kran og vann til oss. Mamma'n min fikk regninga, men den var visst ikke så helt ille for kinnene ble ikke lyserøde en gang.
Så skulle bilen hentes. Den kostet "flesk", sa mamma'n min, men hun var nå likevel glad for å ha den tilbake. Fullt så glad var hun ikke da det ene dekket eksploderte på hjemturen og hun attpåtil måtte kjøpe to nye dekk.
- Nå spøker det for julefeiringa, Jo-Hoo, sa hun. Men det tror jeg ikke noe på. For vi har masse god mat i kjeller'n, et koselig julehus og jeg bryr meg ikke så veldig om alt julegavestyret. Jeg trenger i hvert fall ikke mer enn en gave!
Juleferie
Nå blir det ikke mere kaiatrening før etter jul, eller egentlig ikke før vi har kommet noen dager inn i det nye året. Jeg "tjuvstartet" litt på juleferien selv om jeg hadde veldig lyst å være med på juleavslutninga sammen med de andre, men mamma'n min var ikke helt frisk. Da var det nå egentlig greit at det ble som det ble, selv om jeg gjerne skulle gitt alle treningskameratene mine en god juleklem. Men bare vent til januar, da er vi på plass igjen, og da kan de få en skikkelig nyttårsklem i stedet.
At vi har juleferie fra kaiatreninga, betyr slett ikke at det er helt slutt med trening. Vi har masse ting vi må øve på og det gjør vi jo også. Litt hver dag. Noe får vi til - og noe får vi ikke til. Men mamma'n min gir ikke opp så lett - hun sier det er bare å stå på, så blir det bra til slutt. Det tror nå jeg og - særlig når jeg tenker på hvor mye jeg har lært på de vel tre månedene vi har vært i lag.
I morres var det skikkelig skummelt ute. Ikke sånn helt med det samme. Jeg tuslet litt rundt og gjorde mine sedvanlige små "ærender" og alt virker helt som vanlig. Men så kjente jeg et fremmed luktdrag i lufta. Det kom fra storskogen - og luktet farlig. Og så fikk jeg se to skarpt gule øyne mellom trærne. Da fikk jeg fart på småpotene mine. Stakk halen godt mellom bena, la ørene flatt bakover og sprang det forteste jeg klarte tilbake til verandatrappa og mamma'n min.
Det var så mørkt ute at selv mamma'n min klarte ikke å se hvem som var ute og vandret i skogen vår, men hun så godt hvor redd jeg var. Og akkurat da var jeg veldig glad for at hun var ute sammen med meg, og hun ble like glad for at jeg kom rett til henne.
11:14 Permalink | Comments (0) | Email this