12/30/2005
Kul jul og sjeldent julebesøk
Jul er kult! Først ryddet vi masse. Så rotet vi masse. Så ryddet vi igjen. Ikke før var vi ferdige med alt rydde-rote-strevet, så kom Kristin-tante inn, helt inn i stua til og med, med et digert tre som hun hadde hentet i storskogen vår. Nå, tenkte jeg, nå blir nok mamma'n min å bruke sinte-stemmen. Men det gjorde hun slett ikke. Hun bare smilte og sa; det blir nok bra når det får lys og pynt på. Etterpå det måtte vi rydde ennå en gang. Da først ble det jul i stua vår. Det var nå i hvert fall det mamma'n min sa.
Og så - endelig - ble det den ornt'lige julaften. Hele huset vårt var fullt av nisser. Store nisser og småe nisser. Hengenisser og sittenisser. Det var nisser overalt hvor mamma'n min fant en ledig plass. Det var litt fint og litt kjedelig; for vi fikk ikke lov å røre, hverken Cinco eller jeg. Egentlig fikk ikke Gråpus og Svartpus heller lov, men de bare gjorde det likevel enda mamma'n vår sa husj-husj. Så ulydige var de.
Inne-treet hadde fått masse pynt og lys på seg og under lå det fullt av pakker. Da ble Cinco og jeg også ulydige, men Cinco mest, for han har så godt "snyteskaft" at han bare luktet seg til hvor godteriene var og da måtte jeg jo bare hjelpe han å få av papiret. Og vet dere hva; da sa mora vår husj-husj til oss også. Akkurat likens som til kattekrekene, og vi fikk slett ikke lov å røre pakkene mere. Ikke før lenge-lenge etter at det var blitt kveld og mørkt.
Da fikk alle pakker. Gråpus, Svartpus, Cinco og jeg også, og inni pakkene våre var det noen fine ting og mange gode ting. I en av pakkene var det et kjempedigert bein. Så stort at Cinco-bror måtte hjelpe meg å løfte det opp i kurven, men det var litt kult for da kunne vi gnage på det i hver sin ende, han og jeg. Men den julegaven jeg likte aller best, var en sko som jeg fikk lov å spise på - og oppi skoen lå det masse godterier - så masse at jeg ble ikke fri før det nesten var blitt et nytt år!
Sjeldent julebesøk
Nesten hver dag siden det ble den store julaftenen har vi hatt besøk og nesten alle besøkene har spist middag sammen med oss. Vi har også vært på julebesøk, men jeg tror nesten jeg likte middagsbesøkene hjemme hos oss aller best - for rett som det var "forsvant" det en godbit eller to under bordet der jeg "tilfeldigvis" satt.
Det måtte jo gå galt til slutt og i går var jeg så mavesyk at mamma'n min måtte dusje meg etterpå. Det likte jeg bare sånn passelig. Tror forresten Kristin-tante også hadde fått litt for mange godbiter, for jeg hørte nok at hun klaget til mora mi over at hun var så mavesyk. Heldigvis for mamma'n min, så dusjer nå hun seg selv!
Men den siste dagen før den ornt'lige julaften, da hadde vi et spennende julebesøk. Det var nå ikke akkurat noen som kom sånn helt hjem til oss da, så mamma'n min behøvde ikke å servere hverken kake eller middag, men de kom svømmende inn fjorden og de var mange - minst seks - og de var kjempedigre, de. Og jeg fikk stå på kjøkkenbordet for å se når de kom opp av havet og sprutet sjøvann høyt opp i lufta. Mamma'n min sa de het Grindhval og at de kom inn etter silda som er det beste de får til middag. Det er i hvert fall ikke det beste jeg vet, selv om mora mi rensker bort alle de små beina. Men det var kjempekult å stå på kjøkkenbordet og oppleve alle de store dyrene så nært.
Frekke Kari kråke eller...
Vi hadde en litt ikke-kul opplevelse også like før jul. Det har seg sånn at mamma'n min bare må ha hjemmelaget is når det er jul, for det har hun fått hele sitt liv. Og i år hadde hun fått tak i noen helt spesielle fargestoffer som er beregnet til is eller andre godterier, så isen ble - ikke rød som jeg ville laget den siden den var til jul - men blå. Veldig blå. Nesten minst like blå som himmelen en godværsdag midtsommers.
Vanligvis når hun lager is, putter hun den i fryser'n for å få den stiv, men siden det straks var jul og allerede nesten helt proppfullt der, hadde hun lyst å gjøre som mamma'n hennes gjorde da hun var lita jente, sette isen ut i snøen. Som tenkt så gjort, og siden hun godt kunne huske at de bestandig måtte lete etter isen når den skulle serveres, satte hun en merkepinne i snøen.
Neste gang hun kom ut for å se til isen, var merkepinnen vekk. Det var ikke noen katastrofe, for det vistes godt hvor hun hadde satt den. Men det ble nesten månelyst da hun skulle røre litt i isboksen og posen som var rundt den var full av halvstivnet, blå is og boksen nesten tom.
Sikkert den frekke kråka, sa mamma'n min med skikkelig sint-stemme. For en gang før, da potetene nettopp var satt ned i jorda, så forsynte hun seg bare selv. Ikke før var mora mi gått inn til middag, så fløy den frekke kråkefugl'n forbi kjøkkenviduet med en potet i nebbet. Gang på gang. Ikke rart hun fikk skylda for isen og. Men jeg er nå ikke så sikker på om det var henne denne gangen, for Cinco-bror var mistenkelig blå på det lange "snyteskaftet" sitt...
19:36 Permalink | Comments (0) | Email this
The comments are closed.