12/20/2005
Godbiter og mavesyke
Siste søndagen i advent var det min tur til å være fornærmet. Først sto vi opp og gikk ut på tisserunde. Det gjør vi jo hver dag, så det var nå greit nok. Så spiste vi frokost. Det gjør vi jo også hver dag. Bortsett fra at den morgenen tente vi alle fire adventslysene og satt litt ekstra lenge ved frokostbordet. Det var kjempekoselig; for jeg fikk også smake både litt julepostei og små skinkebiter.
Men så skjedde det ganske mye som ikke var koselig. Mamma'n min hadde hadde tatt inn takka for hun skulle steke lefser; vi skulle bare gå en bitteliten tur først. Den var nå så bitteliten at jeg hadde slett ikke lyst å gå inn, så jeg ble like godt igjen ute på verandaen.
Det skulle jeg ikke gjort. Først syntes jeg det var helt topp å være ute alene for det var kommet kjempemasse nysnø som jeg bare måtte skvette litt på og så måtte jeg lukte om det var noen andre som kanskje hadde gjort det samme som meg.
Heldigvis hadde mamma'n min satt opp ytterdøra så jeg kunne gå inn i vindfanget, og godt var nå det; for gradestokken viste nesten 10 minusgrader.
Men hvor ble det av mora mi? Jeg ventet og ventet og ventet, men ingen mamma kom. Til sist prøvde jeg forsiktig å skrape på døra - og da ble hun forskrekket, da, for hun hadde "glemt" at jeg var ute. Tror nok hun var litt lei seg, for til trøst for den lange ventetida fikk jeg bra mange av de små, tørkede leverbitene som er noe av det beste jeg vet.
Etter at lefsene var ferdig stekt og smurt, trente vi litt. Inne. Hver gang jeg var flink og gjorde som mamma'n min sa, fikk jeg små lefsebiter til belønning. Til slutt var maven min så full at det bare måtte gå galt. Da var det synd i oss begge to. Jeg, fordi jeg fikk kjempevondt i maven, og hun, for at hun måtte gjøre rent på nytt igjen. Både gulvet og meg! Og det enda hun nettopp hadde vasket.
10:10 Permalink | Comments (0) | Email this
The comments are closed.