12/05/2005
Myrsnipemammaer
Nå er mamma'n til Cinco skikkelig fornærmet. Både på Naboen og broren sin. Her har hun gått rundt og vært kjempestolt over det lille gullet sitt - både kropp, pels og sjel er jo bortimot perfekt i hennes øyne. Så kom Naboen på besøk og det første hun sier er at han er stygg. Egentlig sa hun ikke stygg, men stugg og det var nå bare fargen på pelsen hun mente. Og den som er Kristin-tantes stolthet. Ikke rart hun freste at naboen var mye stuggere - men det var heldigvis ikke før etterpå, da Naboen var gått hjem.
Som om ikke det var nok, så hadde lillebroren hennes lagt ut bilder av gullgutten på hjemmesida si, og i billedteksten sto det ; "takraset" fra Skjomnes. Det var frekt det. Heldigvis var det bare på ert - for neste gang hun gikk inn på sida sto det; en vakker, hollandsk gjetergutt, og det likte myrsnipe-mamma'n mye bedre.
Men mamma'n min er nå også litt myrsnipete. Hvis noen bare så mye som ymter om at jeg har sånne store ører og spør om jeg skal ut å fly, freser hun tilbake at ørene skal være store. Jeg bryr meg ikke det minste om det, for jeg vet godt at det er sånne ører jeg skal ha. De er jo liksom kjennetegnet på papillon som oversatt fra fransk betyr sommerfugl. Er ikke det kult?
Ulykkesdager
Stakkars mamma'n min. Hun har vært litt lei seg den siste uka og det skjønner jeg godt. Først ville bilen nesten ikke starte. Så startet den, men da ville den ikke at hun hverken skulle bremse eller svinge. Og det er jo litt dumt når man er på bytur for eksempel. For de andre bilene liker ikke at vi bare står der og står der, når trafikklyset skifter fra rødt til grønt og tilbake til rødt uten av vi kjører. Da tuter de fælt og mamma'n min får hektiske, røde flekker i kinnene. Det var nok lurt av henne å sette bilen på verksted selv om hun bekymret seg litt for regninga.
Det neste som skjedde var at vannkrana på kjøkkenet plutselig knakk og mamma'n min sto med en del i handa mens vannet sprutet i alle himmelretninger. Da ble hun også ganske rød i kinnene og måtte springe i kjelleren for å få stengt av vannet. Og så var vi helt fri for vann. Kjempelenge. Helt til rørleggeren kom. Han ordnet både kran og vann til oss. Mamma'n min fikk regninga, men den var visst ikke så helt ille for kinnene ble ikke lyserøde en gang.
Så skulle bilen hentes. Den kostet "flesk", sa mamma'n min, men hun var nå likevel glad for å ha den tilbake. Fullt så glad var hun ikke da det ene dekket eksploderte på hjemturen og hun attpåtil måtte kjøpe to nye dekk.
- Nå spøker det for julefeiringa, Jo-Hoo, sa hun. Men det tror jeg ikke noe på. For vi har masse god mat i kjeller'n, et koselig julehus og jeg bryr meg ikke så veldig om alt julegavestyret. Jeg trenger i hvert fall ikke mer enn en gave!
Juleferie
Nå blir det ikke mere kaiatrening før etter jul, eller egentlig ikke før vi har kommet noen dager inn i det nye året. Jeg "tjuvstartet" litt på juleferien selv om jeg hadde veldig lyst å være med på juleavslutninga sammen med de andre, men mamma'n min var ikke helt frisk. Da var det nå egentlig greit at det ble som det ble, selv om jeg gjerne skulle gitt alle treningskameratene mine en god juleklem. Men bare vent til januar, da er vi på plass igjen, og da kan de få en skikkelig nyttårsklem i stedet.
At vi har juleferie fra kaiatreninga, betyr slett ikke at det er helt slutt med trening. Vi har masse ting vi må øve på og det gjør vi jo også. Litt hver dag. Noe får vi til - og noe får vi ikke til. Men mamma'n min gir ikke opp så lett - hun sier det er bare å stå på, så blir det bra til slutt. Det tror nå jeg og - særlig når jeg tenker på hvor mye jeg har lært på de vel tre månedene vi har vært i lag.
I morres var det skikkelig skummelt ute. Ikke sånn helt med det samme. Jeg tuslet litt rundt og gjorde mine sedvanlige små "ærender" og alt virker helt som vanlig. Men så kjente jeg et fremmed luktdrag i lufta. Det kom fra storskogen - og luktet farlig. Og så fikk jeg se to skarpt gule øyne mellom trærne. Da fikk jeg fart på småpotene mine. Stakk halen godt mellom bena, la ørene flatt bakover og sprang det forteste jeg klarte tilbake til verandatrappa og mamma'n min.
Det var så mørkt ute at selv mamma'n min klarte ikke å se hvem som var ute og vandret i skogen vår, men hun så godt hvor redd jeg var. Og akkurat da var jeg veldig glad for at hun var ute sammen med meg, og hun ble like glad for at jeg kom rett til henne.
11:14 Permalink | Comments (0) | Email this
The comments are closed.