11/28/2005
Snart jul
Nå er det snart jul. Akkurat nå er det bare advent, men mamma'n min sier at når den er slutt - da er det jul. Tro hva vi da skal gjøre? Sikkert noe koselig så mye mor og Kristin-tante pynter og lager i stand. Alle utenissene våre er kommet på plass og de ser riktig gøyale ut. Men jeg liker nå de små kakene hun har bakt ennå bedre - det lover godt hvis det blir flere av den sorten.
Forresten hadde mamma'n min hengt opp to kjempefine pepperkakegutter med røde sløyfer og hva tror dere skjedde da? Jo, Cinco-gutten, den frekkasen, spratt opp i sofaen og tok seg en stor smakebit. Han rakk heldigvis ikke å spise hele, men nå henger det og dingler en en-bent pepperkakegutt i stuevinduet vårt. Tenk om jeg også hadde nådd opp, da hadde det nok ikke vært mye igjen av den pepperkakegutten...
Men om jeg ikke er like langbent som storebror Cinco, så begynner jeg å bli stor gutt og har vokst masse etter at jeg kom til Skjomnes. Og nå har jeg snart skiftet ut alle valpe-tennene mine også. Mamm'n min er til stadighet og løfter på leppene mine. Det er noe jeg må venne meg til, sier hun, for sånn gjør dommerne også når man er på utstilling. Vet ikke helt om jeg liker det, men blir det ikke verre enn det mor gjør, får vel kanskje dommeren og se.
Det er nå ikke bare for at jeg skal venne meg til å bli sett i munnen av fremmede; hun passer også på at tannfellingen går som den skal. For noen ganger hender det at ikke valpetennene ramler ut av seg selv og det er jo slett ikke nødvendig å ha dobbelt sett tenner. Sikkert er det ikke noe godt å spise med heller. En dag mistet jeg ei tann i kurven min, og da var mor så raskt ute med "labbene" sine at jeg rakk ikke å ta den sjøl. Hun var kjempeglad for at hun var først og nå ligger den trygt og godt i et fint, lite skrin. Noen ganger er hun nå litt merkelig, den mamma'n min.
Kaiatrening - bra og ikkebra
Lørdag var det Kristin-tante som skulle være trener, for Ronny var kjørt langt avgårde for å se etter nytt hus med så stor tomt at det ble plass til både hunder og hester, ja også store og små mennesker selvfølgelig. Det var visst flere som hadde ting de måtte gjøre den dagen, for de var ikke så mange som det bruker å være. Jeg var heller ikke der for mamma'n min hadde noe hun bare måtte gjøre, så hun og jeg trente litt hjemme i stedet. Så egentlig var de bare tre, men de var flinke og trente likevel, Max og Hero og Cinco!
Søndag var heldigvis mamma'n min ferdig med det hun måtte gjøre og da ble det kaiatrening på meg og. Først var jeg veldig glad og så ble det litt "skummelt" - i hvert fall syntes nok mora mi det - for Ronny sa at nå skulle han bare gi kommando og så skulle vi vise etter tur hva vi hadde lært. Mamma'n min prøvde seg på litt "bestikkelse" og sa hun hadde noe til han i bilen. Det nyttet lite; ikke noe "kjære mor" her på plassen.
Men jammen var det kult; alle gikk - i tur og orden. Først Bjørnson, så Max og en puddelgutt som jeg ikke husker navnet på, Hero, Cinco og meg. Vi gikk pent - alle uten bånd - unntatt meg - for mamma'n min vil ikke at jeg skal gå tur på egen labb når vi trener. Når Ronny sa stå, ja så sto vi. Og vi satt og lå alt etter kommando. Og selv om ikke alle gjorde alt helt etter boka, var vi kjempeflinke. For det sa treneren etterpå. Jeg var til og med så flink at jeg kom rett til mamma'n min på innkallinga. Men å stoppe og bli stående når hun gikk videre, det var jeg ikke med på. Ikke så rart egentlig, for vi har jo ikke øvd på det på ornt'li. Vi blir nok å øve masse på det også ellers kan vi jo ikke reise til den store vinnerutstillinga. For det sier mamma'n min.
Etter pausen skulle vi alle stå i en bitteliten ring og så måtte vi gå en og en midt i ringen og legge oss. Det var ikke kult; for jeg følte meg ikke helt trygg med så mange så tett innpå den lille kroppen min. Jeg var nå likevel flink og la meg ned, men det var slett ikke trygt; en av storhundene var uheldig og trødde på meg. Det var ikke bra; for nå har jeg ikke lyst å ligge i en så liten ring med de store flere ganger.
Og mamma'n min har heller ikke så veldig lyst å gå på kaiatrening neste gang - for etter at treninga var ferdig, fikk noen av storhundene springe fritt så de kunne leke sammen. Det var slett ikke bra. For de ville at jeg og skulle være med på leken, men jeg var i band og da sprang de meg bare ned. Da ble mamma'n min sint, da. Først sa hun et styggeord og så sa hun; Jo-Hoo, nå skal vi hjem - før det bare blir næ-hææ igjen. Og sånn ble det den dagen. Men vi blir nok å dra på trening neste helg også, kjenner jeg mamma'n min rett.
12:30 Permalink | Comments (0) | Email this
11/23/2005
Ikke treningshelg
Denne helga ble det ikke noe trening på kaia. Først kunne ikke trener Ronny komme på lørdag - og så kunne ikke vi komme på søndag. Mamma'n min hadde så vondt i en fot at hun nesten ikke kunne kjøre bil engang. Og da er det ille da.
Det var litt kjedelig for jeg synes det er kjempegøy med trening - særlig når jeg kan bestemme sjøl! Både Max og Hero trøstet meg etterpå og sa at de hadde ikke trent så særlig lenge og ikke hadde de lært noen nye triks heller. Det var jo litt bra for meg. Og for mamma'n min
Men om vi ikke var på kaia og trente, så har vi nå øvd oss hjemme på forskjellige ting. Hver morgen har vi et fast "program" - og det er bare hvis vi forsover oss at vi ikke følger det. Til å begynne med øvde vi mest bare på øyekontakt, men nå må jeg både sitte pent og ligge pent før vi spiser frokost. Det er egentlig helt greit, for jeg får jo godbiter til belønning - enn så lenge. Har nok hørt hun har mumlet noe om å ikke være så slepphendt med godbitene, men akkurat det er jeg ikke helt sikker på at vi er enige om.
Vi øver litt ute på verandaen også. Da sier hun dekk og bliiii - og så rygger hun. Til og begynne med rygget hun helt til kanten av verandaen og da trodde jeg det var en ny lek hun hadde funnet på. Det var gøy, så jeg labbet etter henne i full fart. Men da det aldri ble noe godbit av det, skjønte jeg jo etterhvert at det var ikke sånn det skulle være. Det skjønte mamma'n min og for hun sluttet å rygge så langt - tok bare noen få skritt bakover - og når jeg da lå pent i ro, da ble det godbit igjen. En vakker dag blir jeg nok å ligge helt stille selv om hun rygger utfor verandakanten.
Jeg er forresten blitt ganske flink å komme når hun roper på meg. Kanskje ikke like flink hver gang - men mye bedre enn før. Og når vi er i storskogen vår, da følger jeg veldig godt med hvor det blir av henne. Det nytter ikke å gjemme seg for meg, for jeg finner henne hver gang, og det ganske så fort. Hvis Gråpus og Svartpus er med, er det i hvert fall ingen sak å finne henne. De følger jo henne som to skygger og da følger bare jeg etter dem. Det er litt kult.
Noen ganger går hun ut og "leker" uten meg. Da sier hun at storesøster Zippi og jeg må passe huset, men jeg bryr meg ikke så mye om huset når ikke mamma'n min er der. Da bare sitter jeg med ytterdøra og er veldig lei meg i det lille hjertet mitt - helt til hun kommer tilbake. Selv om det bare er en postkassetur, kjennes det ut som hun har vært vekk i en hel "evighet", og jeg blir så kjempeglad når mor kommer inn igjen at jeg nesten må gråte en liten skvett. I hvert fall må hun løfte meg opp og kose lengelengelenge!
Borte vekk
En morra da vi skulle stå opp, fant ikke mamma'n min meg. Jeg var helt borte vekk. Da ble hun bra forskrekket kan dere tro. Det hjalp ikke engang at hun slo på alt lyset. Ikke før jeg ga lyd fra meg, skjønte hun hvor det var blitt av lille meg. For i nattens mulm og mørke hadde jeg krøpet inn i teppeposen. Det eneste som var litt dumt med det, var at jeg fant ikke utgangen igjen. Kan ikke si annet enn at jeg ble litt glad da mamma'n min fant både den og meg!
Men hun ble nesten enda mer forskrekket da vi hadde spist frokost og skulle gå postkassetur. For vi hadde bare litt igjen av veien vår. Tror nesten mora mi brukte et fy-ord; for hun sa det måtte jo ha vært j...mye regn i løpet av natta. I stedet for vei, rant det ei hel lita elv nedover bakken og ut porten, før den flommet utover hovedveien. Akkurat det var vel ikke vårt problem,men den hadde dratt med seg nesten all grusen Kristin-tante og hun hadde strevd og trillet ut. Og det problemet ble jo vårt; det vil si mamma'n min sitt.
Hun satt ganske lenge med kjøkkenvinduet og bare stirret og stirret på det som hadde vært vei. Storesøster Zippi og jeg kunne godt tenkt oss å hjelpe henne, for selv om vi er små, er vi noen kløppere til å grave. Men tenk, så fikk vi ikke lov å være med ut engang. Hun bare marsjet nedover bakken med hakke, spade og et innbitt uttrykk.
Det hjalp visst litt, for veien ble ganske bra - i hvert fall ble den helt grei å gå på - og det innbitte uttrykket var borte. Dessuten fikk vi en ekstrarunde i storskogen vår - siden vi hadde vært så flinke å passe huset for henne, Zippi-søster og jeg!
13:51 Permalink | Comments (0) | Email this
11/20/2005
Hurra for Tara
Noen ganger er livet urettferdig. I hvert fall når storebror Cinco får dra på utstilling og ikke jeg. Det var ikke til hvilken som helst utstilling må vite - for de dro til Vikingeskipet og den største hundesamlinga av alle - og dit er det så langt at det hadde vært både dag og natt før de kom fram - enda de hadde kjørt styggfort og nesten ikke sovet.
Det er forresten bare de voksne og nesten-voksne hundene som får vise seg fram der, og det kan jeg egentlig godt forstå når "nesten" alle på fire poter vil være med - sikkert mange tusen. Stakkars dommere, de har det nok litt vanskelig når de skal finne ut hvem som fortjener tittelen Best in Show. Ikke til å undres over at samlinga varte fra morra til kveld i tre hele dager til ende, når det også skulle tevles om hvem som var lydigst eller flinkest i hinderløp.
Dalmatiner-frøken Tara som av og til trener sammen med oss, var også der, og det var nok ekstra spennende for henne siden hun ikke er helt voksen og det var kjempemange av samme rasen. Heldigvis var dommeren enig med "myrsnipe"-pappa Jørn om at hun var den flotteste av ungdommene og ga henne både førsteplass og hederspremie. Ikke nok med det, hun ble nummer to i vinnerklassen og fikk CK også. Gjett om de var stolte, både pappa Jørn og Maria som viste henne fram. Vi var nå rett stolte vi som hjemme var og.
Egentlig skulle jeg ønske at noen ville lage ei sånn storsamling for oss valper også - for da skulle jeg jammen vist dem hvem som er vakrest i landet her!
I snøskogen
Tenk, ennå har jeg ikke vært på Snøfjellet. Men det gjør ikke så veldig mye, for har vi fått snø i storskogen vår og det er nesten like kult. Tror jeg.
Det er i hvert fall spennende; for skogen vår er liksom blitt helt annerledes og den lukter ikke sånn som før heller. Når jeg skal sjekke om Mikkel-fanten eller noen andre fremmede har gått på "min" sti, må jeg stikke nesa mi langt ned i alt det hvite. Og det gjør jeg gang på gang - ikke for at jeg må - det er bare så kult.
Tror ikke mamma'n min synes det er like kult. Hun prøvde "gang på gang" å fotografere meg, men det ble mest bare en "hodeløs" Jo-Hoo eller den bakerste delen av min vakre kropp. Til sist satte hun meg opp på en pidestall og der sto jeg som en annen blomsterdekorasjon til hun hadde fått et bilde av hele meg.
Noen ganger har vi det gruelig spennende i lag, mor og meg; som da vi skulle gå mørketur i snøskogen. Helt nattemørkt var det nå ikke, for "månefar" var stått opp og mor hadde gardert seg med et ekstralys på hodet. Hun hadde til og med tatt med en kjepp som var veldig spiss i den ene enden. Det var nok i tilfelle vi trengte å forsvare oss mot noen av skogens ville nattedyr - eller kanskje hun bare var redd for å ramle på "rattata".
Enda vi bare gikk på den samme stien vi bruker nesten hver dag, var jeg nok ikke så modig som jeg hadde trodd. For selv om det var månelyst, var det vanskelig å se hva som gjemte seg mellom trærne og jeg syntes stadig vekk at jeg hørte eller så "noen" skumlerier. Men vi kom oss nå velberget både fram og tilbake. Ikke måtte mor forsvare oss - og ikke ramlet hun på rattata heller. Men det var nå kjekt å være to på mørketur.
23:15 Permalink | Comments (0) | Email this
11/15/2005
Egenrådig. Eller selvstendig
Hørte nok at mamma'n min klaget litt til trener Ronny om at jeg var blitt så egenrådig. -Neida, han er bare begynt å bli litt mer selvstendig og det er kjempeflott, fikk hun til svar. Vet ikke helt om hun var fornøyd med det svaret, for jeg syntes hun virket litt mismodig. Ikke trente vi like mye heller. Det vil si; vi trente jo - bare ikke helt likedan som resten av treningskameratene.
Når de gikk fram og tilbake med stopp og sånn underveis, så sto vi mest i ro. Tror nok vi øvde oss på kontakt. Akkurat da syntes jeg det var litt kjedelig at vi bare sto der og skulle "snakke" sammen, særlig siden jeg hadde mer lyst å snakke med mine kompiser. Men jeg var nå litt flink innimellom - for jeg ble ikke helt uten godbiter - og det får jeg jo bare når mamma'n min er fornøyd.
Da vi hadde pause, kom det to storhunder fra by-klubben på besøk til oss. Neeco og Yatzy må ha øvd kjempemye på kontakt med damelederen sin så flinke som de var. Enda de kom rett ut av bilen, estimerte de ikke noen av oss som sto "ringside" og så beundrende på dem. De konsentrerte seg bare om sin leder og gjorde alt hun sa. Med en gang. Sånn skal nok jeg også gjøre - når jeg er blitt stor!
Forresten; jeg så nok at de sto ganske mye i ro, Kristin-tante og Cinco-gutten. Kanskje de også øvde på kontakt?
Uronatt
I morres, da vi skulle stå opp, var vi kjempetrøtte alle sammen. Ikke så rart egentlig, for ingen av oss hadde sovet noe særlig godt. Ikke før var vi sovnet, så våknet vi av at det var "noen" utenfor huset vårt. Alle vaktinstinktene ble sattt i høygir, for dette var skumle greier.
Plutselig bjeffet "noen", og da kan jeg love at alarmen gikk. Til og med jeg som ellers ikke sier så mye, måtte gi fra meg noen varselbjeff. På en-to-tre var hele huset på bena. Kristin-tante var som vanlig den tøffeste. Cinco og Zippi var nesten like tøffe og jeg var nå ganske modig jeg og. Til og med mamma'n min karret seg ut av dyna for å sjekke hva som foregikk.
Og hvem andre kunne det være som var så uforskammet frekk å luske rundt huset vårt natterstider enn Mikkel-fanten. For han var det. Eller henne. For det var så mørkt at det gikk slett ikke an å se den. Sikkert ikke så gammel og helt sikkert veldig sulten siden han våger seg så nært, mente Kristin-tante.
Henne om det, tenkte nå jeg. Etter min mening var han både frekk og oppkjeftig, og jeg kunne godt tenkt meg å kjeppjage han vekk fra vårres gård. I hvert fall tenkte jeg det mens jeg enda var trygt innom døra sammen med mor og Kristin-tante.Det ble straks litt skumlere da vi kom ut på tisserunden og det enda var helt bekmørkt. Da var jeg ikke så tøff lenger. Syntes faktisk det var så skummelt at jeg hadde ikke lyst å gå noen lukterunde på egne labber. Det kunne jo tenkes at mor hadde rett når hun sa jeg måtte passe meg for reven.
14:50 Permalink | Comments (0) | Email this
11/14/2005
Nye utfordringer - for mamma'n min
Fredagen var nå en helt grei dag. I hvert fall for meg. Vi hadde oss en fin tur i storskogen, mamma'n min og meg, men da vi kom ned til huset vårt, var det bare hun som ville inn. Ikke jeg. Og jeg brydde meg slett ikke om at hun bare gikk sin vei heller. Ikke før hun tok bena fatt og forsvant rundt hushjørnet.Da sprang jeg etter. Svartepus kom også, men han ville ikke være ute og da ble det så kjedelig at jeg bare måtte gå inn jeg og.
Om ettermiddagen øvde vi litt. Noen ganger skal jeg sitte helt i ro, noen ganger stå og andre ganger skal jeg ligge, men det er bestandig mor som bestemmer. Gjør jeg ikke som hun vil, blir det ingen godbiter. Stå er jeg ikke helt sikker på om jeg skjønner vitsen med, men jeg er egentlig blitt ganske flink når hun sier sitt og bliiii. Faktisk kan hun gå helt rundt hjørnet på kjøkkenet uten at jeg går etter.
Riktig så flink er jeg ikke når hun sier dekk og bliii. Å ligge pent i ro er ingen sak for meg - det gjør jeg så lett som bare det. Og hun kan gå minst like langt bort som når jeg sitter. Det er når hun kommer tilbake og skal gå helt inntil meg at det går galt. Da spretter jeg opp like fort som ugresset om våren, i følge mors hjertesukk. Hun må nok være tålmodig ei god stund til - mens jeg vokser og blir stor og trygg. Sånn er det bare med den saken.
Jammen ble det tid til bytur og et lite kveldsbesøk hos mors turvenninne også. Hun bor i et kjempestort hus og vi måtte gå opp mange trapper; det vil si mor gikk og jeg satt trygt og godt på armen hennes. Det var en annen turkamerat også på besøk der. Hun hadde ikke hund, men var veldig koselig og snakket masse med meg. Broren til mors turvenninne var også der og han var stor. Mye større enn mamma'n min. Selv om han var veldig koselig han og, ble jeg ganske så forskrekket da han plutselig løftet meg høyt til værs for å hilse på meg. Ja, jeg ble så forskrekket at jeg rett og slett glemte å være sjenert.
"Mørketrening" i pøsregn
Så var det helg igjen og trening. Storhundene skulle trene med redningshundene på formiddagen og så skulle vi alle dra til fellestreninga på kaia etterpå. Greit nok. Det var bare det at det tok visst skrekkelig lang tid å skulle lære seg å bli redningshund for Kristin-tante ringte og sa at de nådde ikke hjem til treninga vår. Det var dumt for da ble det jo ikke trening på meg og mamma'n min.
Men så fikk vi være med i bilen til Max og Hero i stedet og da ble jeg glad, for jeg synes det er kjempegøy å være på trening. Og jammen var det ikke kommet flere nye treningskamerater. To til av Heros sine søsken og en stor pyrineer-valp ville også være sammen med oss så nå er vi minst 10 som øver oss i lag. Det er kult det.
Nå er det mørkt nesten hele dagen her oppe hos oss. I byen har de kjempehøye trær uten greiner og løv, men med et stort lys i toppen. Vi har også en sånn stolpe på treningsplassen vår, men der er det ikke noe lys. Mor sier det er vegvesenet som sparer siden det ikke går noen ferge der lenger. Vet ikke helt hva vesenet er for noe, men at det er dumt uten lys, det vet jeg for jeg ser jo nesten ikke godbitene engang.
Treninga ble forresten både våt og kald for det pøsregnet hele tida. Stort, vått og iskaldt.Det stoppet ikke oss selv om vi kanskje ikke var like ivrige som vi ellers har vært. Lineføring gikk helt greit. Sitt gikk litt tregere og dekk-kommandoen gjorde jeg ikke antydning til å lystre. Ikke så rart egentlig; for hele treningsplassen var som en stor innsjø så det ville nok ikke mor heller likt å legge seg i, og jeg var jammen våt nok.
Vi lærte noen kule triks også - men de blir jeg ikke å fortelle Kristin-tante siden hun heller ville være sammen med redningshundene. Vi blir bare å trene på dem i all smugelighet, mamma'n min og meg.
20:10 Permalink | Comments (0) | Email this
11/10/2005
Pysemamma og musejegerne
Mamma'n min er ikke så tøff som jeg trodde. Egentlig er Kristin-tante mye tøffere. For hver gang jeg må gjøre noe mor vet jeg ikke kommer til å like, så er det hun som er den tøffeste. Som for eksempel når jeg trenger litt "negle-manikyr". Da tar mor fram finstemmen som ellers stort sett er forbeholdt mine ører, og sier med bedende "pipestemme"; gidder du å hjelpe meg? Jeg kunne ikke gjort det bedre sjøl.
Jeg kan simpelthen ikke fordra at noen plukker på tærne mine og av en eller annen merkverdig grunn er det bestandig når jeg er som trettest at sånne ukoselige gjøremål skal foregå. Det er nesten så jeg mistenker dem for at valg av tidspunkt ikke er så helt tilfeldig. Og i går etter middagen var det akkurat et sånt tidspunkt igjen.
Der lå jeg og koste meg ved siden av mamma'n min i sofaen, mett og trett etter alle dagens opplevelser, og akkurat klar til et aldri så lite møte med Jon Blund, da hun plutselig "pep" med finstemmen sin; gidder du å ta de klørne nå? Dermed var det slutt på den ettermiddagskosen. For Kristin-tantes faste armgrep er ikke bare noe man snor seg unna. Og ikke kan jeg hoppe ned fra sofaen heller enda.
Men i går bestemte jeg meg for ikke å være like pysete som mamma'n min. Så jeg satt helt i ro til alle fire labbene var ferdig klippet. I hvert fall nesten. Både Kristin-tante og mora mi var helt overgitt over hvor tøff og flink jeg hadde vært. Og for å være helt ærlig; det var nå ikke så ille som jeg vil ha det til.
Mest lek og moro
Tror nesten det var litt lurt av meg å være så egenrådig på treninga sist helg, for denne uken har mamma'n min vært mye morsommere å være sammen med. Ikke har hun satt med nesa nesten fastlimt i datamaskinen og ikke har hun stått "på hodet" i vaskebøtta. Hun har nesten ikke holdt på med alle jule-lage-tingene sine engang. Og alt bare fordi jeg tok meg en runde eller to på egen labb. Tror jeg.
Vi har i hvert fall vært tur i storskogen hver dag. Det liker jeg kjempegodt, særlig når det bare er oss to. Mor har fortalt at det bor mange slags dyr i vår skog; både elg, hare, rev og gaupe. Kanskje de er litt farlige, for hun ser seg masse rundt hele tiden og snakker litt ekstra høyt sånn at de ville dyrene skal få tid å springe sin vei. Tror nesten hun er litt reddskremt av seg, mamma'n min, men jeg bruker bare nesa mi kjempemasse så vet jeg om vi må passe oss. Og jeg følger godt med hvor hun går for at vi ikke skal komme bort fra hverandre. For hvem skal da forsvare henne?
Vi har nå ikke truffet noen av alle de ville dyrene. Og det enda så mange ganger vi har gått rundt omkring innimellom både busker og kratt. Det nærmeste jeg har vært, er kulene de har sluppet fra seg når maten er fordøyd og jammen har ikke mor også fått sansen for dem. Hun spiser de ikke, det er det bare meg som gjør, men samler alle hun finner i en stor plastpose og tar de med seg hjem. Sikkert skal hun lage et eller annet fint til jul.
Musejegerne
Vi har vært i skogen i dag og. Det er fordi vi har så godt av litt frisk luft, sier mor. Men jeg vet det nok; at hun har en aldri så liten baktanke med turen. For bukselommen hennes er stappfull av godbiter som er nesten uimotståelig. Og det har jeg skjønt - hvis jeg ikke kommer helt bort til henne når hun sitter på huk, ja, så blir det ingen godbit. Men noen ganger er det andre ting som frister mer. Sånn er det bare.
Da vi kom tilbake fra tur, kom både Gråpus og Svartpus i møte med oss. Og tenk det, Gråpus hadde fanget en av skogens "ville" dyr og han var stolt som en hane der han kom med halen rett til værs. Ikke rart jeg overså mor et lite øyeblikk eller to. Måtte jo undersøke pusens bytte nærmere.
Mor sa ikke iiiik, men hun ble litt rett i ryggen da pusen slapp ei sprell, levende mus rett foran føttene hennes. Jeg syntes bare det var kjempespennende for endelig fikk jeg også sjansen til å jakte. Og jeg gjorde presis sånn som jeg har sett kattene gjør; kastet den opp i lufta, lot den springe litt for så å fange den igjen.
Mor prøvde seg også på jaktleken enda hun ikke er det minste glad i mus. Men selv om jeg er mye kjappere, er hun fortsatt litt smartere og det endte selvfølgelig med at hun vant. Men bare vent til neste gang....
20:10 Permalink | Comments (0) | Email this
11/08/2005
"Blåhelga"
Det er ikke bare mine dager som ikke går som de skal. Bare spør mamma'n min hvis dere ikke tror meg, for hun hadde ikke bare "blåmandag" - hele helga hennes var visst blå. Det var i hvert fall det hun sa til Kristin-tante da de trodde jeg sov. Men jeg får stort sett med meg det meste som foregår selv om jeg har øynene igjen, for begge ørene er åpne.
Egentlig synes jeg mor har vært litt kjedelig de siste dagene. Ikke har vi vært i verken storskogen eller nyskogen og det har vært dårlig med både fjæratur og bytur. Og så jeg som er full av oppdagelseslyst og virketrang. Er jo ikke så rart da at jeg kjeder meg en smule, når mor mest er opptatt med andre gjøremål og bare såvidt har hatt litt tid til å leke med meg.
Sitt og dekk og sånn har hun heldigvis hatt tid til å gjøre sammen med meg, og vi har også prøvd Ronnys kule pølse -på-tråd-rådet. Det likte jeg så godt at hun egentlig ikke behøvde tråd i pølsa til slutt. Det holdt lenge bare med pølsa. For ikke å snakke om hvis hun spanderer en kyllingbit eller tre. Da sitter jeg nesten limt inntil henne. Men det er helst når vi er inne eller på verandaen. Så snart jeg får gress under føttene, tar oppdagelsestrangen overhånd og "glemt" er både mor og pølsebiten. I hvert fall for ei stund.
Lite godbiter
Lørdag og søndag er det helg; det betyr at vi skal på trening og det er kult. Ganske ofte får vi besøk også - og det er veldig kult, for da vanker det gjerne noen ekstra godbiter. Men denne lørdagen var det ikke noe spennende som skjedde; mor og Kristin-tante bare vasket og ryddet kjøkkenskap hele formiddagen, og Cinco og jeg fikk ikke lov å hjelpe til engang. Vi måtte bare underholde oss selv som best vi kunne.
Ikke så rart da at jeg nesten snurret rundt meg selv, da vi endelig kom ut på treningsplassen vår. Jeg hadde i hvert fall ikke lyst til å gå pent i bånd. Men jammen ble vi ikke bare stående der, mor og jeg. Og vi sto - og sto - og sto. Helt til alle de andre hadde gått minst tre ganger fram og tilbake. Det var kjedelig det. Ikke ble det noen kyllingbiter av det heller.
Forresten var det to nye treningskamerater der også. Det nye "søskenbarnet" mitt, en søt, liten schæfergutt som heter Hero og en kjempestor afrikansk løvehund som mamma'n hans sa het Bjørnson. Jeg syntes det var veldig greit med en sånn stor løvehund - for tenk om det kanskje var løver i vår treningsskog. Og nå var det blitt så mørkt at vi ville ikke se dem engang. Da var det kjekt at Bjørnson var der.
Er ikke helt sikker på om trener Ronny så at jeg "jukset" litt når mor sa dekk, han sa i hvert fall ikke noe. Men mamma'n min så det, og da ble det ikke noen godbit da heller. Mor syntes visst ikke hun heller hadde vært flink nok, for hun pakket ned både kaffen og kaka - uten å ha smakt engang - og sa; nå skulle vi bare ta kveld. Og det enda jeg ikke var det minste trøtt.
På tur i "løveskogen"
Søndagen begynte ikke så særlig lovende. Det første jeg gjør når vi kommer ut på tisserunden, er å sjekke om det har vært "noen" der i løpet av nattetimene. Og det må nødvendigvis ta litt tid så stor tomt som vi har. Men jeg vet godt at mor helst vil se hvor jeg er - og det er vanskelig når himmel og skog er helt mørkesvart. Hun skjønner visst ikke at jeg begynner å bli stor gutt og godt vet å passe meg sjøl, for hun så litt snurt ut da jeg endelig var ferdig med mine gjøremål.
Egentlig tror jeg bare hun var litt "misunnelig" fordi storhundene skulle avslutte bykurset med tur til snøfjellet og stekte pølser på bål, og mor er mye mere glad i svartbrente pølser enn kake. Akkurat som om det var noe problem. Vi kunne jo bare ta med pølser og lage vårt eget bål. Dessuten synes nå jeg at kalde pølsebiter smaker mye bedre.
På vårres trening var vi så mange at jeg nesten ikke kunne telle så langt; den store afrikanske løvehunden, to små pudler, to hundesøskenbarn, søstra til det nye hundesøskenbarnet, minst tre menneskevalper pluss alle flokklederne og øversteleder Ronny. Ja, og så meg da. Stakkars mamma'n min, det kom ikke til å bli helt enkelt for henne å holde på min oppmerksomhet.
Det ble det ikke, selv om det nå ikke gikk helt galt heller. Til å begynne med - mens godbitene enda fristet - var jeg ganske lydhør. Gikk pent, nesten uten å leke med båndet, satt meg når hun stoppet og la meg helt "paddeflat" når det var det hun ville. Men så skulle vi prøve å gå uten bånd og da var ikke verken mor eller godbitene like fristende som en hilserunde på alle de nye treningskameratene.
Det var gøy. Jeg føk som en liten tornado rundt og inviterte alle til lek, men det var visst bare meg som hadde lyst å leke, Jaja, tenkte jeg, hvis det er sånn det skal være, tar jeg meg heller en runde på egen labb. Da ville plutselig mor også gå tur. Det var nå helt greit for meg. Jeg viste vei, og mamma'n min og meg vandret rundt både på treningsplassen og gikk opp-og-ned-bakken vår et par ganger, før vi luktet oss inn i den skogen jeg trodde det kanskje var løver. Men det var i går - og da var det jo helt mørkt.
Vi var så lenge på tur i "løveskogen" at mor fikk ikke verken kaffe eller kake. Og det var nok ikke helt bra, for trener Ronny prøvde å trøste henne så godt han kunne med å si at jeg var den som hadde hatt mest fremgang av alle og at mor egentlig skulle være glad for at jeg var blitt så selvstendig. Jeg kunne ikke sagt det bedre sjøl. Nemlig.
Ronnys trøstende ord og kaffetåren hjalp på. Humøret steg betraktelig, munnvikene gikk oppover og faren for at hun skulle snuble i underleppa var over. Vi trente litt innkalling etterpå. Med båndet på, og det gikk bare godt. Heldigvis for oss!
10:20 Permalink | Comments (0) | Email this
11/03/2005
Ikke dyre - men gode
Det er nå ikke helt sant at alle gode råd er dyre, sa mamma'n min fornøyd etter søndagens trening. Kanskje det var fordi hun hadde helt nyfersk kake med til kaffepausen at treneren vår ga alle menneskelederne sånne ekstra gode råd. De fikk nå i hvert fall minst to..., men jeg tror nok de hadde fått dem uten kake også. For sånn er han bare, treneren vår.
Kontakt må være noe veldig viktig noe, for det har mor og jeg øvd på helt siden første gang vi møttes. Vi har øvd så mye at vi har nesten fått vårt eget "hemmelig" språk, hun og jeg. Det er nemlig blitt sånn at hvis jeg bare ser lenge nok på henne, så forstår hun at jeg vil noe. Og det kan jo være kjekt - både når jeg har lyst på noe godt eller hvis jeg skulle ha trang for å gå ut i et "nødvendig" ærend.
Men på treningen i dag var det mest hun som skulle lære de gode rådene. Jeg skulle bare være "hjelpelærer" og nyte godt av dem, bokstavelig talt. Først sto vi to på den ene enden av treningsplassen med trener Ronny så langt borte som han bare kunne. Mor fikk beskjed om ikke gå og titte ned på meg med hodet på skakke - hun skulle bare gå og se rett fram.
Det var litt snodig til å begynne med; for når jeg "glemte" å konsentrere meg om mor, ropte Ronny; jobb- jobb-jobb. Da kom både finstemmen og godbiten. Enda snodigere ble det når jeg "passet på" å følge med henne. Da ropte han; ros-ros-ros. Og jammen tok hun ikke fram finstemmen og godbiten da også. Det var jättekult!
Pølse-på-tråd
Men det beste var nå likevel pølse-på-tråd-rådet. Mor vil så gjerne at jeg skal komme helt inntil henne når hun roper på meg. Og selv om jeg kommer mye nærmere nå enn før vi ble ordentlig kjent med hverandre, synes jeg fortsatt det er tryggest å stoppe en halvmeter unna. Bare tenk hvis hun planter en av de store "juletreføttene" sine på en av mine smekre, små undersåtter. Skrekk og gru.
Men trener Ronny visste på råd for det og, han. Hver gang du vil han skal komme til deg, setter du deg ned på huk. Da virker du ikke så stor og "farlig", sa han. Vi prøvde det noen ganger, og det så veldig morsomt ut når mamma'n min drev og spratt opp og ned som en gummiball. Men nærmere enn halvmeteren gikk jeg likevel ikke.
Da har du bare en ting å gjøre; du må bruke pølse-på-tråd-knepet,sa Ronny. Du drar en passe lang tråd gjennom en pølsebit og fester den godt. Med en annen pølsebit klar, setter du deg på huk og drar pølsa på tråden i en ring rundt deg, litt nærmere for hver runde helt til du har fått Jo-Hoo så nært du vil. Da skynder du deg å gi han pølsebiten. Uten tråd, selvfølgelig.
Det blir garantert en øvelse etter min smak.
Den store fotodagen
Dagene blir ikke bestandig som jeg forventer. I dag, for eksempel, var jeg helt sikker på at vi skulle øve på pølse-rådet. Men tror dere vi gjorde det? Neida, hele dagen gikk uten at jeg så snurten av så mye som et pølseskinn engang. I stedet tok hun og Kristin-tante med seg hele flokken - og fotoapparatet.
Rett skal nå være rett; de hadde lommene fulle av godbiter begge to, men hvordan skulle de ellers fått oss til å stå i ro på alle de forunderlige plassene vi var? Sånn som på den store steinen like ved det store havet. Det var litt skummelt selv med godbiter. Jeg hadde heldigvis bandet på. Det hadde ikke Cinco og da han holdt på å få seg et ufrivillig bad, dro vi heldigvis derifra til en "ny" skog.
Der var det mye koseligere. Og ikke noe hav. Trærne var fortsatt grønne og mor plukket masse kongler som hun skal lage ting og tang til jul med. Kongler vet jeg godt hva er, for vi har nesten likedanne utenfor huset vårt, bare mye større. Det beste var nå alle de spennende luktene. Og at vi slapp å ha band på. Men hele tiden fotograferte enten Kristin-tante eller mamma'n min. Tante tok flest bilder. Mor klaget mest. Enten fikk hun bare "halve" hunder og mye mose. Eller lyng og tomme bergnabber... og ingen hunder.
Vi var en snartur innom kaia der vi trener også, men da var jeg egentlig lei av å være fotomodell. Tror mor også var litt lei, for hun knipset bare noen få bilder før vi kjørte hjem til en velfortjent formiddagslur. Men kanskje vi blir å prøve pølse-på-tråden-øvelsen i ettermiddag, når stor-hundene er på by-trening.
08:21 Permalink | Comments (0) | Email this
11/02/2005
Bare kosedag
Selv om det var koselig å være i Harstad, ble jeg litt sliten av å være der så lenge. Men det var fordi mamma'n min først måtte til en menneske-lege som vi ikke har i vårres by, og etterpå bare måtte hun innom en butikk eller tre. Butikk-runden var nok vellykket, etter det fornøyde uttrykket og alle plastposene å bedømme. Og jeg var fornøyd for at jeg ikke måtte til dyrelege, men bare kunne kunne gå kosetur gatelangs.
På hjemturen bestemte mor at vi skulle stoppe midtveis mellom Harstad og Narvik. Der skulle vi på hyttebesøk til eieren av den store vannskåla hjemme i vår by. Mamma Unni har jeg jo hilst på før og vet er koselig. Pappa Terje var også koselig og da var sikkert Heros som er en bearded collie i sin beste alder, også koselig.
Men jammen var han kjempediger. I førstninga fant jeg det tryggest å gjemme meg mellom bena til mamma'n min. Deretter tok jeg tilflukt under bilen og stakk såvidt hodet fram for å snutehilse, men Heros var bare snill og veldig forsiktig. Han brydde seg nå egentlig ikke så veldig mye om min lille kropp, og så i hvert fall ikke på meg som noe passende kveldsmåltid. Heldigvis. Jeg våget meg helt ut og undersøkte det meste av området hans nesten uten innblanding. Det var kult det; ja at jeg var så tøff.
Den "store" testen
I dag var dagen da trener Ronny skulle se om - og hva vi hadde lært. Vi må vel skjerpe oss litt ekstra i dag, sa mora mi før vi dro på treninga. Akkurat som om ikke jeg følger med hva hun vil. Likevel var det bra hun sa vi - for det er nå ikke bestandig hun heller følger like godt med.
Men jammen hjalp det med det lille ekstra. Mor fulgte meg med argusøyne, finstemmen og godbiter - og jeg kvitterte med å gjøre helt presis det jeg fikk beskjed om; gikk både pent og satte meg ned når hun stoppet - rett nok ikke helt inntil henne, men likevel. Stå og innkalling gikk bare godt og det enda jeg "verket" etter å leke med de to nye treningskameratene.
Selv bakkeøvelsen som mor hadde grudd seg så til, gikk helt etter programmet. Vi gikk opp bakken og ned bakken,opp bakken og ned bakken. Og jeg fulgte med på alt. Kikket opp på mamma'n min og satte meg så snart hun stoppet. Resultatet ble: Test bestått. Det var vi rimelig fornøyde med, mor og meg. De andre treningskameratene hadde nok skjerpet seg de med, for alle besto den "store" testen med stil.
Kult ny-ord
Nå gjenstår bare perfeksjoneringen, sa trener Ronny etter pausen. Jippi, tenkte jeg, endelig har vi også fått et ny-ord. Kanskje det ikke er sånn helt splitternytt, for menneskene mener jeg, men jeg har i hvert fall ikke hørt det før. Og ikke har jeg hørt Kristin-tante si det heller etter by-treningstimene.
Resten av treningen gjorde vi alle de tingene vi har lært om igjen og om igjen. Finpussing, kalte mor det og forklarte at det var det samme som perfeksjonering. Var det ikke det jeg skjønte; at mitt ny-ord var best. For by-ordene har jeg mest bare hørt når de to-bente ikke har fått oss til å gjøre som de vil.
Egentlig lærte jeg to ny-ord på denne treninga. Etter finpussingen øvde vi oss på kast- og hent-leken, og når jeg kom med leken for å bytte den med en godbit, sa mor; apport. Det var et kult ny-ord, syntes jeg. Men mor sa det bare helt lavt sånn at kun jeg hørte det - og da er det nok en hemmelighet.
17:48 Permalink | Comments (0) | Email this
Bare kosedag
Selv om det var koselig å være i Harstad, ble jeg litt sliten av å være der så lenge. Men det var fordi mamma'n min først måtte til en menneske-lege som vi ikke har i vårres by, og etterpå bare måtte hun innom en butikk eller tre. Butikk-runden var nok vellykket, etter det fornøyde uttrykket og alle plastposene å bedømme. Og jeg var fornøyd for at jeg ikke måtte til dyrelege, men bare kunne kunne gå kosetur gatelangs.
På hjemturen bestemte mor at vi skulle stoppe midtveis mellom Harstad og Narvik. Der skulle vi på hyttebesøk til eieren av den store vannskåla hjemme i vår by. Mamma Unni har jeg jo hilst på før og vet er koselig. Pappa Terje var også koselig og da var sikkert Heros som er en bearded collie i sin beste alder, også koselig.
Men jammen var han kjempediger. I førstninga fant jeg det tryggest å gjemme meg mellom bena til mamma'n min. Deretter tok jeg tilflukt under bilen og stakk såvidt hodet fram for å snutehilse, men Heros var bare snill og veldig forsiktig. Han brydde seg nå egentlig ikke så veldig mye om min lille kropp, og så i hvert fall ikke på meg som noe passende kveldsmåltid. Heldigvis. Jeg våget meg helt ut og undersøkte det meste av området hans nesten uten innblanding. Det var kult det; ja at jeg var så tøff.
Den "store" testen
I dag var dagen da trener Ronny skulle se om - og hva vi hadde lært. Vi må vel skjerpe oss litt ekstra i dag, sa mora mi før vi dro på treninga. Akkurat som om ikke jeg følger med hva hun vil. Likevel var det bra hun sa vi - for det er nå ikke bestandig hun heller følger like godt med.
Men jammen hjalp det med det lille ekstra. Mor fulgte meg med argusøyne, finstemmen og godbiter - og jeg kvitterte med å gjøre helt presis det jeg fikk beskjed om; gikk både pent og satte meg ned når hun stoppet - rett nok ikke helt inntil henne, men likevel. Stå og innkalling gikk bare godt og det enda jeg "verket" etter å leke med de to nye treningskameratene.
Selv bakkeøvelsen som mor hadde grudd seg så til, gikk helt etter programmet. Vi gikk opp bakken og ned bakken,opp bakken og ned bakken. Og jeg fulgte med på alt. Kikket opp på mamma'n min og satte meg så snart hun stoppet. Resultatet ble: Test bestått. Det var vi rimelig fornøyde med, mor og meg. De andre treningskameratene hadde nok skjerpet seg de med, for alle besto den "store" testen med stil.
Kult ny-ord
Nå gjenstår bare perfeksjoneringen, sa trener Ronny etter pausen. Jippi, tenkte jeg, endelig har vi også fått et ny-ord. Kanskje det ikke er sånn helt splitternytt, for menneskene mener jeg, men jeg har i hvert fall ikke hørt det før. Og ikke har jeg hørt Kristin-tante si det heller etter by-treningstimene.
Resten av treningen gjorde vi alle de tingene vi har lært om igjen og om igjen. Finpussing, kalte mor det og forklarte at det var det samme som perfeksjonering. Var det ikke det jeg skjønte; at mitt ny-ord var best. For by-ordene har jeg mest bare hørt når de to-bente ikke har fått oss til å gjøre som de vil.
Egentlig lærte jeg to ny-ord på denne treninga. Etter finpussingen øvde vi oss på kast- og hent-leken, og når jeg kom med leken for å bytte den med en godbit, sa mor; apport. Det var et kult ny-ord, syntes jeg. Men mor sa det bare helt lavt sånn at kun jeg fikk høret det - og da er det nok en hemmelighet
17:37 Permalink | Comments (0) | Email this