11/23/2005
Ikke treningshelg
Denne helga ble det ikke noe trening på kaia. Først kunne ikke trener Ronny komme på lørdag - og så kunne ikke vi komme på søndag. Mamma'n min hadde så vondt i en fot at hun nesten ikke kunne kjøre bil engang. Og da er det ille da.
Det var litt kjedelig for jeg synes det er kjempegøy med trening - særlig når jeg kan bestemme sjøl! Både Max og Hero trøstet meg etterpå og sa at de hadde ikke trent så særlig lenge og ikke hadde de lært noen nye triks heller. Det var jo litt bra for meg. Og for mamma'n min
Men om vi ikke var på kaia og trente, så har vi nå øvd oss hjemme på forskjellige ting. Hver morgen har vi et fast "program" - og det er bare hvis vi forsover oss at vi ikke følger det. Til å begynne med øvde vi mest bare på øyekontakt, men nå må jeg både sitte pent og ligge pent før vi spiser frokost. Det er egentlig helt greit, for jeg får jo godbiter til belønning - enn så lenge. Har nok hørt hun har mumlet noe om å ikke være så slepphendt med godbitene, men akkurat det er jeg ikke helt sikker på at vi er enige om.
Vi øver litt ute på verandaen også. Da sier hun dekk og bliiii - og så rygger hun. Til og begynne med rygget hun helt til kanten av verandaen og da trodde jeg det var en ny lek hun hadde funnet på. Det var gøy, så jeg labbet etter henne i full fart. Men da det aldri ble noe godbit av det, skjønte jeg jo etterhvert at det var ikke sånn det skulle være. Det skjønte mamma'n min og for hun sluttet å rygge så langt - tok bare noen få skritt bakover - og når jeg da lå pent i ro, da ble det godbit igjen. En vakker dag blir jeg nok å ligge helt stille selv om hun rygger utfor verandakanten.
Jeg er forresten blitt ganske flink å komme når hun roper på meg. Kanskje ikke like flink hver gang - men mye bedre enn før. Og når vi er i storskogen vår, da følger jeg veldig godt med hvor det blir av henne. Det nytter ikke å gjemme seg for meg, for jeg finner henne hver gang, og det ganske så fort. Hvis Gråpus og Svartpus er med, er det i hvert fall ingen sak å finne henne. De følger jo henne som to skygger og da følger bare jeg etter dem. Det er litt kult.
Noen ganger går hun ut og "leker" uten meg. Da sier hun at storesøster Zippi og jeg må passe huset, men jeg bryr meg ikke så mye om huset når ikke mamma'n min er der. Da bare sitter jeg med ytterdøra og er veldig lei meg i det lille hjertet mitt - helt til hun kommer tilbake. Selv om det bare er en postkassetur, kjennes det ut som hun har vært vekk i en hel "evighet", og jeg blir så kjempeglad når mor kommer inn igjen at jeg nesten må gråte en liten skvett. I hvert fall må hun løfte meg opp og kose lengelengelenge!
Borte vekk
En morra da vi skulle stå opp, fant ikke mamma'n min meg. Jeg var helt borte vekk. Da ble hun bra forskrekket kan dere tro. Det hjalp ikke engang at hun slo på alt lyset. Ikke før jeg ga lyd fra meg, skjønte hun hvor det var blitt av lille meg. For i nattens mulm og mørke hadde jeg krøpet inn i teppeposen. Det eneste som var litt dumt med det, var at jeg fant ikke utgangen igjen. Kan ikke si annet enn at jeg ble litt glad da mamma'n min fant både den og meg!
Men hun ble nesten enda mer forskrekket da vi hadde spist frokost og skulle gå postkassetur. For vi hadde bare litt igjen av veien vår. Tror nesten mora mi brukte et fy-ord; for hun sa det måtte jo ha vært j...mye regn i løpet av natta. I stedet for vei, rant det ei hel lita elv nedover bakken og ut porten, før den flommet utover hovedveien. Akkurat det var vel ikke vårt problem,men den hadde dratt med seg nesten all grusen Kristin-tante og hun hadde strevd og trillet ut. Og det problemet ble jo vårt; det vil si mamma'n min sitt.
Hun satt ganske lenge med kjøkkenvinduet og bare stirret og stirret på det som hadde vært vei. Storesøster Zippi og jeg kunne godt tenkt oss å hjelpe henne, for selv om vi er små, er vi noen kløppere til å grave. Men tenk, så fikk vi ikke lov å være med ut engang. Hun bare marsjet nedover bakken med hakke, spade og et innbitt uttrykk.
Det hjalp visst litt, for veien ble ganske bra - i hvert fall ble den helt grei å gå på - og det innbitte uttrykket var borte. Dessuten fikk vi en ekstrarunde i storskogen vår - siden vi hadde vært så flinke å passe huset for henne, Zippi-søster og jeg!
13:51 Permalink | Comments (0) | Email this
The comments are closed.