11/20/2005
Hurra for Tara
Noen ganger er livet urettferdig. I hvert fall når storebror Cinco får dra på utstilling og ikke jeg. Det var ikke til hvilken som helst utstilling må vite - for de dro til Vikingeskipet og den største hundesamlinga av alle - og dit er det så langt at det hadde vært både dag og natt før de kom fram - enda de hadde kjørt styggfort og nesten ikke sovet.
Det er forresten bare de voksne og nesten-voksne hundene som får vise seg fram der, og det kan jeg egentlig godt forstå når "nesten" alle på fire poter vil være med - sikkert mange tusen. Stakkars dommere, de har det nok litt vanskelig når de skal finne ut hvem som fortjener tittelen Best in Show. Ikke til å undres over at samlinga varte fra morra til kveld i tre hele dager til ende, når det også skulle tevles om hvem som var lydigst eller flinkest i hinderløp.
Dalmatiner-frøken Tara som av og til trener sammen med oss, var også der, og det var nok ekstra spennende for henne siden hun ikke er helt voksen og det var kjempemange av samme rasen. Heldigvis var dommeren enig med "myrsnipe"-pappa Jørn om at hun var den flotteste av ungdommene og ga henne både førsteplass og hederspremie. Ikke nok med det, hun ble nummer to i vinnerklassen og fikk CK også. Gjett om de var stolte, både pappa Jørn og Maria som viste henne fram. Vi var nå rett stolte vi som hjemme var og.
Egentlig skulle jeg ønske at noen ville lage ei sånn storsamling for oss valper også - for da skulle jeg jammen vist dem hvem som er vakrest i landet her!
I snøskogen
Tenk, ennå har jeg ikke vært på Snøfjellet. Men det gjør ikke så veldig mye, for har vi fått snø i storskogen vår og det er nesten like kult. Tror jeg.
Det er i hvert fall spennende; for skogen vår er liksom blitt helt annerledes og den lukter ikke sånn som før heller. Når jeg skal sjekke om Mikkel-fanten eller noen andre fremmede har gått på "min" sti, må jeg stikke nesa mi langt ned i alt det hvite. Og det gjør jeg gang på gang - ikke for at jeg må - det er bare så kult.
Tror ikke mamma'n min synes det er like kult. Hun prøvde "gang på gang" å fotografere meg, men det ble mest bare en "hodeløs" Jo-Hoo eller den bakerste delen av min vakre kropp. Til sist satte hun meg opp på en pidestall og der sto jeg som en annen blomsterdekorasjon til hun hadde fått et bilde av hele meg.
Noen ganger har vi det gruelig spennende i lag, mor og meg; som da vi skulle gå mørketur i snøskogen. Helt nattemørkt var det nå ikke, for "månefar" var stått opp og mor hadde gardert seg med et ekstralys på hodet. Hun hadde til og med tatt med en kjepp som var veldig spiss i den ene enden. Det var nok i tilfelle vi trengte å forsvare oss mot noen av skogens ville nattedyr - eller kanskje hun bare var redd for å ramle på "rattata".
Enda vi bare gikk på den samme stien vi bruker nesten hver dag, var jeg nok ikke så modig som jeg hadde trodd. For selv om det var månelyst, var det vanskelig å se hva som gjemte seg mellom trærne og jeg syntes stadig vekk at jeg hørte eller så "noen" skumlerier. Men vi kom oss nå velberget både fram og tilbake. Ikke måtte mor forsvare oss - og ikke ramlet hun på rattata heller. Men det var nå kjekt å være to på mørketur.
23:15 Permalink | Comments (0) | Email this
The comments are closed.