11/15/2005
Egenrådig. Eller selvstendig
Hørte nok at mamma'n min klaget litt til trener Ronny om at jeg var blitt så egenrådig. -Neida, han er bare begynt å bli litt mer selvstendig og det er kjempeflott, fikk hun til svar. Vet ikke helt om hun var fornøyd med det svaret, for jeg syntes hun virket litt mismodig. Ikke trente vi like mye heller. Det vil si; vi trente jo - bare ikke helt likedan som resten av treningskameratene.
Når de gikk fram og tilbake med stopp og sånn underveis, så sto vi mest i ro. Tror nok vi øvde oss på kontakt. Akkurat da syntes jeg det var litt kjedelig at vi bare sto der og skulle "snakke" sammen, særlig siden jeg hadde mer lyst å snakke med mine kompiser. Men jeg var nå litt flink innimellom - for jeg ble ikke helt uten godbiter - og det får jeg jo bare når mamma'n min er fornøyd.
Da vi hadde pause, kom det to storhunder fra by-klubben på besøk til oss. Neeco og Yatzy må ha øvd kjempemye på kontakt med damelederen sin så flinke som de var. Enda de kom rett ut av bilen, estimerte de ikke noen av oss som sto "ringside" og så beundrende på dem. De konsentrerte seg bare om sin leder og gjorde alt hun sa. Med en gang. Sånn skal nok jeg også gjøre - når jeg er blitt stor!
Forresten; jeg så nok at de sto ganske mye i ro, Kristin-tante og Cinco-gutten. Kanskje de også øvde på kontakt?
Uronatt
I morres, da vi skulle stå opp, var vi kjempetrøtte alle sammen. Ikke så rart egentlig, for ingen av oss hadde sovet noe særlig godt. Ikke før var vi sovnet, så våknet vi av at det var "noen" utenfor huset vårt. Alle vaktinstinktene ble sattt i høygir, for dette var skumle greier.
Plutselig bjeffet "noen", og da kan jeg love at alarmen gikk. Til og med jeg som ellers ikke sier så mye, måtte gi fra meg noen varselbjeff. På en-to-tre var hele huset på bena. Kristin-tante var som vanlig den tøffeste. Cinco og Zippi var nesten like tøffe og jeg var nå ganske modig jeg og. Til og med mamma'n min karret seg ut av dyna for å sjekke hva som foregikk.
Og hvem andre kunne det være som var så uforskammet frekk å luske rundt huset vårt natterstider enn Mikkel-fanten. For han var det. Eller henne. For det var så mørkt at det gikk slett ikke an å se den. Sikkert ikke så gammel og helt sikkert veldig sulten siden han våger seg så nært, mente Kristin-tante.
Henne om det, tenkte nå jeg. Etter min mening var han både frekk og oppkjeftig, og jeg kunne godt tenkt meg å kjeppjage han vekk fra vårres gård. I hvert fall tenkte jeg det mens jeg enda var trygt innom døra sammen med mor og Kristin-tante.Det ble straks litt skumlere da vi kom ut på tisserunden og det enda var helt bekmørkt. Da var jeg ikke så tøff lenger. Syntes faktisk det var så skummelt at jeg hadde ikke lyst å gå noen lukterunde på egne labber. Det kunne jo tenkes at mor hadde rett når hun sa jeg måtte passe meg for reven.
14:50 Permalink | Comments (0) | Email this
The comments are closed.