11/14/2005
Nye utfordringer - for mamma'n min
Fredagen var nå en helt grei dag. I hvert fall for meg. Vi hadde oss en fin tur i storskogen, mamma'n min og meg, men da vi kom ned til huset vårt, var det bare hun som ville inn. Ikke jeg. Og jeg brydde meg slett ikke om at hun bare gikk sin vei heller. Ikke før hun tok bena fatt og forsvant rundt hushjørnet.Da sprang jeg etter. Svartepus kom også, men han ville ikke være ute og da ble det så kjedelig at jeg bare måtte gå inn jeg og.
Om ettermiddagen øvde vi litt. Noen ganger skal jeg sitte helt i ro, noen ganger stå og andre ganger skal jeg ligge, men det er bestandig mor som bestemmer. Gjør jeg ikke som hun vil, blir det ingen godbiter. Stå er jeg ikke helt sikker på om jeg skjønner vitsen med, men jeg er egentlig blitt ganske flink når hun sier sitt og bliiii. Faktisk kan hun gå helt rundt hjørnet på kjøkkenet uten at jeg går etter.
Riktig så flink er jeg ikke når hun sier dekk og bliii. Å ligge pent i ro er ingen sak for meg - det gjør jeg så lett som bare det. Og hun kan gå minst like langt bort som når jeg sitter. Det er når hun kommer tilbake og skal gå helt inntil meg at det går galt. Da spretter jeg opp like fort som ugresset om våren, i følge mors hjertesukk. Hun må nok være tålmodig ei god stund til - mens jeg vokser og blir stor og trygg. Sånn er det bare med den saken.
Jammen ble det tid til bytur og et lite kveldsbesøk hos mors turvenninne også. Hun bor i et kjempestort hus og vi måtte gå opp mange trapper; det vil si mor gikk og jeg satt trygt og godt på armen hennes. Det var en annen turkamerat også på besøk der. Hun hadde ikke hund, men var veldig koselig og snakket masse med meg. Broren til mors turvenninne var også der og han var stor. Mye større enn mamma'n min. Selv om han var veldig koselig han og, ble jeg ganske så forskrekket da han plutselig løftet meg høyt til værs for å hilse på meg. Ja, jeg ble så forskrekket at jeg rett og slett glemte å være sjenert.
"Mørketrening" i pøsregn
Så var det helg igjen og trening. Storhundene skulle trene med redningshundene på formiddagen og så skulle vi alle dra til fellestreninga på kaia etterpå. Greit nok. Det var bare det at det tok visst skrekkelig lang tid å skulle lære seg å bli redningshund for Kristin-tante ringte og sa at de nådde ikke hjem til treninga vår. Det var dumt for da ble det jo ikke trening på meg og mamma'n min.
Men så fikk vi være med i bilen til Max og Hero i stedet og da ble jeg glad, for jeg synes det er kjempegøy å være på trening. Og jammen var det ikke kommet flere nye treningskamerater. To til av Heros sine søsken og en stor pyrineer-valp ville også være sammen med oss så nå er vi minst 10 som øver oss i lag. Det er kult det.
Nå er det mørkt nesten hele dagen her oppe hos oss. I byen har de kjempehøye trær uten greiner og løv, men med et stort lys i toppen. Vi har også en sånn stolpe på treningsplassen vår, men der er det ikke noe lys. Mor sier det er vegvesenet som sparer siden det ikke går noen ferge der lenger. Vet ikke helt hva vesenet er for noe, men at det er dumt uten lys, det vet jeg for jeg ser jo nesten ikke godbitene engang.
Treninga ble forresten både våt og kald for det pøsregnet hele tida. Stort, vått og iskaldt.Det stoppet ikke oss selv om vi kanskje ikke var like ivrige som vi ellers har vært. Lineføring gikk helt greit. Sitt gikk litt tregere og dekk-kommandoen gjorde jeg ikke antydning til å lystre. Ikke så rart egentlig; for hele treningsplassen var som en stor innsjø så det ville nok ikke mor heller likt å legge seg i, og jeg var jammen våt nok.
Vi lærte noen kule triks også - men de blir jeg ikke å fortelle Kristin-tante siden hun heller ville være sammen med redningshundene. Vi blir bare å trene på dem i all smugelighet, mamma'n min og meg.
20:10 Permalink | Comments (0) | Email this
The comments are closed.