11/08/2005
"Blåhelga"
Det er ikke bare mine dager som ikke går som de skal. Bare spør mamma'n min hvis dere ikke tror meg, for hun hadde ikke bare "blåmandag" - hele helga hennes var visst blå. Det var i hvert fall det hun sa til Kristin-tante da de trodde jeg sov. Men jeg får stort sett med meg det meste som foregår selv om jeg har øynene igjen, for begge ørene er åpne.
Egentlig synes jeg mor har vært litt kjedelig de siste dagene. Ikke har vi vært i verken storskogen eller nyskogen og det har vært dårlig med både fjæratur og bytur. Og så jeg som er full av oppdagelseslyst og virketrang. Er jo ikke så rart da at jeg kjeder meg en smule, når mor mest er opptatt med andre gjøremål og bare såvidt har hatt litt tid til å leke med meg.
Sitt og dekk og sånn har hun heldigvis hatt tid til å gjøre sammen med meg, og vi har også prøvd Ronnys kule pølse -på-tråd-rådet. Det likte jeg så godt at hun egentlig ikke behøvde tråd i pølsa til slutt. Det holdt lenge bare med pølsa. For ikke å snakke om hvis hun spanderer en kyllingbit eller tre. Da sitter jeg nesten limt inntil henne. Men det er helst når vi er inne eller på verandaen. Så snart jeg får gress under føttene, tar oppdagelsestrangen overhånd og "glemt" er både mor og pølsebiten. I hvert fall for ei stund.
Lite godbiter
Lørdag og søndag er det helg; det betyr at vi skal på trening og det er kult. Ganske ofte får vi besøk også - og det er veldig kult, for da vanker det gjerne noen ekstra godbiter. Men denne lørdagen var det ikke noe spennende som skjedde; mor og Kristin-tante bare vasket og ryddet kjøkkenskap hele formiddagen, og Cinco og jeg fikk ikke lov å hjelpe til engang. Vi måtte bare underholde oss selv som best vi kunne.
Ikke så rart da at jeg nesten snurret rundt meg selv, da vi endelig kom ut på treningsplassen vår. Jeg hadde i hvert fall ikke lyst til å gå pent i bånd. Men jammen ble vi ikke bare stående der, mor og jeg. Og vi sto - og sto - og sto. Helt til alle de andre hadde gått minst tre ganger fram og tilbake. Det var kjedelig det. Ikke ble det noen kyllingbiter av det heller.
Forresten var det to nye treningskamerater der også. Det nye "søskenbarnet" mitt, en søt, liten schæfergutt som heter Hero og en kjempestor afrikansk løvehund som mamma'n hans sa het Bjørnson. Jeg syntes det var veldig greit med en sånn stor løvehund - for tenk om det kanskje var løver i vår treningsskog. Og nå var det blitt så mørkt at vi ville ikke se dem engang. Da var det kjekt at Bjørnson var der.
Er ikke helt sikker på om trener Ronny så at jeg "jukset" litt når mor sa dekk, han sa i hvert fall ikke noe. Men mamma'n min så det, og da ble det ikke noen godbit da heller. Mor syntes visst ikke hun heller hadde vært flink nok, for hun pakket ned både kaffen og kaka - uten å ha smakt engang - og sa; nå skulle vi bare ta kveld. Og det enda jeg ikke var det minste trøtt.
På tur i "løveskogen"
Søndagen begynte ikke så særlig lovende. Det første jeg gjør når vi kommer ut på tisserunden, er å sjekke om det har vært "noen" der i løpet av nattetimene. Og det må nødvendigvis ta litt tid så stor tomt som vi har. Men jeg vet godt at mor helst vil se hvor jeg er - og det er vanskelig når himmel og skog er helt mørkesvart. Hun skjønner visst ikke at jeg begynner å bli stor gutt og godt vet å passe meg sjøl, for hun så litt snurt ut da jeg endelig var ferdig med mine gjøremål.
Egentlig tror jeg bare hun var litt "misunnelig" fordi storhundene skulle avslutte bykurset med tur til snøfjellet og stekte pølser på bål, og mor er mye mere glad i svartbrente pølser enn kake. Akkurat som om det var noe problem. Vi kunne jo bare ta med pølser og lage vårt eget bål. Dessuten synes nå jeg at kalde pølsebiter smaker mye bedre.
På vårres trening var vi så mange at jeg nesten ikke kunne telle så langt; den store afrikanske løvehunden, to små pudler, to hundesøskenbarn, søstra til det nye hundesøskenbarnet, minst tre menneskevalper pluss alle flokklederne og øversteleder Ronny. Ja, og så meg da. Stakkars mamma'n min, det kom ikke til å bli helt enkelt for henne å holde på min oppmerksomhet.
Det ble det ikke, selv om det nå ikke gikk helt galt heller. Til å begynne med - mens godbitene enda fristet - var jeg ganske lydhør. Gikk pent, nesten uten å leke med båndet, satt meg når hun stoppet og la meg helt "paddeflat" når det var det hun ville. Men så skulle vi prøve å gå uten bånd og da var ikke verken mor eller godbitene like fristende som en hilserunde på alle de nye treningskameratene.
Det var gøy. Jeg føk som en liten tornado rundt og inviterte alle til lek, men det var visst bare meg som hadde lyst å leke, Jaja, tenkte jeg, hvis det er sånn det skal være, tar jeg meg heller en runde på egen labb. Da ville plutselig mor også gå tur. Det var nå helt greit for meg. Jeg viste vei, og mamma'n min og meg vandret rundt både på treningsplassen og gikk opp-og-ned-bakken vår et par ganger, før vi luktet oss inn i den skogen jeg trodde det kanskje var løver. Men det var i går - og da var det jo helt mørkt.
Vi var så lenge på tur i "løveskogen" at mor fikk ikke verken kaffe eller kake. Og det var nok ikke helt bra, for trener Ronny prøvde å trøste henne så godt han kunne med å si at jeg var den som hadde hatt mest fremgang av alle og at mor egentlig skulle være glad for at jeg var blitt så selvstendig. Jeg kunne ikke sagt det bedre sjøl. Nemlig.
Ronnys trøstende ord og kaffetåren hjalp på. Humøret steg betraktelig, munnvikene gikk oppover og faren for at hun skulle snuble i underleppa var over. Vi trente litt innkalling etterpå. Med båndet på, og det gikk bare godt. Heldigvis for oss!
10:20 Permalink | Comments (0) | Email this
The comments are closed.