11/02/2005
Bare kosedag
Selv om det var koselig å være i Harstad, ble jeg litt sliten av å være der så lenge. Men det var fordi mamma'n min først måtte til en menneske-lege som vi ikke har i vårres by, og etterpå bare måtte hun innom en butikk eller tre. Butikk-runden var nok vellykket, etter det fornøyde uttrykket og alle plastposene å bedømme. Og jeg var fornøyd for at jeg ikke måtte til dyrelege, men bare kunne kunne gå kosetur gatelangs.
På hjemturen bestemte mor at vi skulle stoppe midtveis mellom Harstad og Narvik. Der skulle vi på hyttebesøk til eieren av den store vannskåla hjemme i vår by. Mamma Unni har jeg jo hilst på før og vet er koselig. Pappa Terje var også koselig og da var sikkert Heros som er en bearded collie i sin beste alder, også koselig.
Men jammen var han kjempediger. I førstninga fant jeg det tryggest å gjemme meg mellom bena til mamma'n min. Deretter tok jeg tilflukt under bilen og stakk såvidt hodet fram for å snutehilse, men Heros var bare snill og veldig forsiktig. Han brydde seg nå egentlig ikke så veldig mye om min lille kropp, og så i hvert fall ikke på meg som noe passende kveldsmåltid. Heldigvis. Jeg våget meg helt ut og undersøkte det meste av området hans nesten uten innblanding. Det var kult det; ja at jeg var så tøff.
Den "store" testen
I dag var dagen da trener Ronny skulle se om - og hva vi hadde lært. Vi må vel skjerpe oss litt ekstra i dag, sa mora mi før vi dro på treninga. Akkurat som om ikke jeg følger med hva hun vil. Likevel var det bra hun sa vi - for det er nå ikke bestandig hun heller følger like godt med.
Men jammen hjalp det med det lille ekstra. Mor fulgte meg med argusøyne, finstemmen og godbiter - og jeg kvitterte med å gjøre helt presis det jeg fikk beskjed om; gikk både pent og satte meg ned når hun stoppet - rett nok ikke helt inntil henne, men likevel. Stå og innkalling gikk bare godt og det enda jeg "verket" etter å leke med de to nye treningskameratene.
Selv bakkeøvelsen som mor hadde grudd seg så til, gikk helt etter programmet. Vi gikk opp bakken og ned bakken,opp bakken og ned bakken. Og jeg fulgte med på alt. Kikket opp på mamma'n min og satte meg så snart hun stoppet. Resultatet ble: Test bestått. Det var vi rimelig fornøyde med, mor og meg. De andre treningskameratene hadde nok skjerpet seg de med, for alle besto den "store" testen med stil.
Kult ny-ord
Nå gjenstår bare perfeksjoneringen, sa trener Ronny etter pausen. Jippi, tenkte jeg, endelig har vi også fått et ny-ord. Kanskje det ikke er sånn helt splitternytt, for menneskene mener jeg, men jeg har i hvert fall ikke hørt det før. Og ikke har jeg hørt Kristin-tante si det heller etter by-treningstimene.
Resten av treningen gjorde vi alle de tingene vi har lært om igjen og om igjen. Finpussing, kalte mor det og forklarte at det var det samme som perfeksjonering. Var det ikke det jeg skjønte; at mitt ny-ord var best. For by-ordene har jeg mest bare hørt når de to-bente ikke har fått oss til å gjøre som de vil.
Egentlig lærte jeg to ny-ord på denne treninga. Etter finpussingen øvde vi oss på kast- og hent-leken, og når jeg kom med leken for å bytte den med en godbit, sa mor; apport. Det var et kult ny-ord, syntes jeg. Men mor sa det bare helt lavt sånn at kun jeg fikk høret det - og da er det nok en hemmelighet
17:37 Permalink | Comments (0) | Email this
The comments are closed.