10/29/2005
Str exstra small
Dagen begynte bra selv om det fortsatt var helt bekmørkt ute da vi tok vår første tisserunde, mor og jeg. Jaja, det var nå bare jeg som tisset ute da - og sånn er det hver gang selv om hun sier; nå skal vi ut å tisse. Mor har nemlig sitt eget lille rom inne i huset der hun gjør sånne ting. Av og til har jeg "lurt" meg inn dit og sluppet ut noen dråper, men da er hun straks der med vaskebøtta og sier det igjen; vi må tisse ute, lille venn. Egentlig er nå det ei grei ordning, for jeg liker jo at omverdenen vet at her er det jeg som bor.
Heldigvis var det ikke så kaldt lenger. Alt det hvite var borte og gresset var blitt helt mykt igjen. Det kunne både snute og små poter like. Og så alle de gode luktene da. Ikke rart morgenrunden tok litt ekstra lang tid; vi har jo et stort område som må sjekkes. Men mamma'n min sto nå mest i ro og sjekket hva jeg gjorde - tror nok ikke hun har like god luktenese som meg.
Vi trener litt hver dag på forskjellige ting. Ikke fordi jeg er så tunglært, men jeg er bare str extra small og da er man nødt å passe seg. Det har jeg lært av hundemamma'n min og hvis mor er for brå i bevegelsene, spretter jeg som regel en meter eller to bakover. Tillitsbrist, sier Kristin-tante da, fornøyd over å få brukt et av ny-ordene hun har lært på by-kurset.
Muligens har hun rett i det, for det er ikke til å stikke under en stol at jeg ikke føler meg helt trygg på at mor har kontroll med hvor den lille kroppen min befinner seg til enhver tid.
Bad og bordtrening
Vet dere hva; menneskevalper og hundevalper har det egentlig ganske likt. Det vet jeg alt om. Nesten. For jeg følger godt med når de minste i flokken er på besøk. Da sier menneske-foreldrene både støtt og stadig; ikke røre, sitt pent eller kom her, og så får de godbit etterpå. Sånn er det bare. Nesten akkurat det samme som mor lærer meg.
Bade må de sikkert også. Det må i hvert fall jeg. Til og begynne badet jeg bare i vasken, men nå som jeg er blitt stor gutt, har mor bestemt at det er på tide å gjøre seg kjent i badekaret. Og det er stort, det. Så stort at til og med mor får plass i det. Og veldig glatt. Derfor var det kjekt at det lå ei matte i bunnen så jeg ikke skulle skli min vei. Tenk om jeg bare ble vekk med badevannet!
Heldigvis var det nå ikke så skummelt, hverken å være i badekaret eller å bli sprutet vann på. Det var faktisk ganske så behagelig med akkurat passe varmt vann. Mors hender masserte meg forsiktig før jeg ble skyllet helt ren for såpe og tullet inn i et stort, mykt badehåndkle. Rene luksus-behandlingen, spør dere meg.
Men så var det opp på bordet igjen. Greit nok helt til den bråkete varmluftblåsegreie satte i gang. Den er virkelig skummel for ei sart, lita sjel som meg. Heldigvis blåser den bare litt av og til og så tier den helt stille ei stund. Akkurat lenge nok til at jeg når å snappe til meg godbiten. Ned av bordet slipper jeg likevel ikke før vi har brukt både kam og børste, men så er nå resultatet høvelig vakkert da. Det er vi skjønt enige om, mor og meg.
Ikke snøfjelltur
Det ble ikke noe snøfjelltur på meg for i løpet av natten var det blitt mildvær og all snøen regnet bort. Litt kjedelig for jeg hadde gledd meg til å kjenne på alt det hvite. I stedet ble det tur til Harstad. For å komme dit, må vi kjøre bil ganske lenge - i hvert fall to timer - og over et lite fjell. Vi stoppet litt på det lille fjellet - mest for at mor ville ha bilde av et tre med hvite baller på, men de ballene syntes ikke jeg var noe morsomme. Det var alt for dårlig sprett etter min smak.
Jeg har vært i Harstad før og det er nesten det samme som når vi er i vårres by. Masse folk, biler og høye lyder. Men det hender jo man treffer et og annet hyggelig på to eller fire også. Denne gangen, f eks, traff vi en hyggelig mann i orange dress som trillet på en stor boks. Først syntes jeg ikke han så det minste hyggelig ut og ville slett ikke bort å hilse på enda han satt pent på huk og ventet lenge. Men så snakket han så koselig med mamma'n min at jeg glemte å være skeptisk. Veloppdragen som jeg er, lot jeg meg til og med løfte opp så vi kunne hilse ordentlig på hverandre ansikt til ansikt.
Harstadbyen ligger like ved havet og der er det mange forskjellige båter, både store og mindre store. Vi gikk bort til en av de mindre store for der var det noe spennende som foregikk. Noen mennesker trillet esker på ei tralle over ei lita bru og kom tilbake med tomme traller over den samme brua, men en mann sto bare helt i ro og så på. Han hadde pentøyet på og hver gang noen passerte han, løftet han hånden til den flotte lua si. Mor sa han hilste på alle - i hvert fall alle som hadde samme pentøyet på.
Men noen av de tobeinte som gikk over brua, kom ikke tilbake. Det var litt forunderlig og derfor bestemte jeg meg sporenstreks for at der skulle nå ikke jeg gå. Heldigvis slapp jeg å gå så alt for nært. Mor var visst ikke særlig lysten på å gå over den brua hun heller, for vi gikk tilbake til bilen. Men Harstadbyen må være mye skitnere enn vår, for jeg som var helt nybadet og ren da jeg kom, så nesten ut som jeg hadde lagt og rullet i våt jord. Skrekk og gru; det blir nok en ny badeseanse når vi kommer hjem i kveld!
13:35 Permalink | Comments (0) | Email this
10/26/2005
Den store ventedagen
I dag kommer resten av flokken min hjem fra det store hundemøtet. Jippi! Blir glad i hjertet mitt bare med tanken for de har aldri vært så lenge borte fra meg før. Men mor har sagt at vi må nok vente til det blir mørkt. Jeg vet godt hva vente er; for det sier hun ganske ofte til meg og da betyr det at jeg skal sitte pent til hun sier jeg får lov. Men det blir skrekkelig vanskelig å bare sitte pent i ro helt til det blir mørkt...
Heldigvis ble det ikke en sitte-å-vente-dag hele dagen for vi gjorde nå stort sett det vi bruker å gjøre; var ute på tisserunde, øvde litt på kontakt og inn til frokost. Vi var ute og lekte henteleken også, men det var etterpå og vi gikk ikke tur i storskogen - ikke postkassetur engang - enda det var veldig fint vær.
Mor stakkar, hun måtte vente minst dobbelt så mye som meg. Først måtte hun vente på pappa'n til Magnus. Så ventet hun mens han strevde og strevde med å få dataen opp å gå - for det var det han sa - selv om ikke jeg kunne se se at den gikk noe sted som helst. Til sist ventet hun til lenge etter middag og det var blitt helt mørkt og nesten natt - og da først kom endelig Tromsø-farerne.
Bygave
Egentlig hadde ikke alle behøvd å dra til Tromsø for Cinco er så ung at han fikk ikke være med på valpeshow engang. Men Kristin-tante sa bare; tidlig krøkes som god krok skal bli - hva hun nå måtte mene med det! Tror nå mest det var hun som hadde lyst å være der etter bildene å bedømme.
Men Maria, dere vet hun som hentet meg, hun måtte være der for hun hadde lovet å stille ut Tara dalmatiner. Det er nok fordi hun er ganske flink og det skjønte heldigvis dommeren også; for "Taratustra" som ikke er blitt ei voksen dame engang, fikk både sløyfer i fine farger og ble nummer to i vinnerklassen. Hurra for henne! Og litt hurra for Maria også.
I vår flokk har vi det sånn at hvis ikke alle er ute og reiser, så får de gjerne en liten overraskelse når bortefarerne kommer hjem. Men overraskelsen lot vente på seg. De pratet og pratet og til sist måtte jeg gi fra meg et par forsiktige bjeff - mest bare for å se om det da kom noen overraskelse. Og jammen virket det. Opp fra bagen kom det deiligste øret jeg har smakt. Griseører har jeg spist mange ganger, men dette var et okseøre og det smakte enda bedre. Og så var det mye sunnere, sa Kristin-tante. Sikkert derfor det smakte så ekstra godt. Mamma'n min fikk ikke okseøre - hun fikk bare et bilde - men det lignet på meg og det ble hun glad for!
Øve og øve og øve...
Et hunde-liv er ikke like enkelt bestandig. Nå har mor øvd og øvd på at jeg skulle legge meg pent ned når hun sa dekk. Derfor legger jeg meg like godt ned med en gang jeg skjønner hun har en godbit gjemt i handa, men da er det plutselig ikke det hun mener. Ikke vil hun at jeg skal åle meg langs gulvet heller; for det er en klasse tre-øvelse og det har vi ikke bruk for på lenge ennå, sier hun bare da, men hun drar nå litt på smilet hvis jeg sitter som et lite ekorn og vifter med forlabbene. Det ser jeg nok, selv om det ikke blir noen godbit da heller.
Ennå har jeg ikke helt forstått hva mor vil; ikke hver gang hun sier noe i hvert fall. Noen ganger prøver jeg meg bare litt fram for å se hva som virker best. Det har nok mor skjønt og derfor øver vi litt på de samme tingene hver dag. Gjetter jeg feil, sier hun bare trøstende; vi har nå tida for oss. Hadde jeg kunnet menneske-språket, skulle jeg nok fortalt henne hvor fornøyd jeg er med kontakten oss i mellom. Eller jeg kunne gitt henne en av mine godbiter. Det ville hun nok satt pris på.
Men kjøkkenbordet er jeg ikke noe glad i. Da slår jeg kul på ryggen og prøver å krype opp i halsgropa til mor. Og sånn sitter vi ei lang, lang stund mens nesen min vibrerer; skal jeg ta sjansen på godbitene som ligger så langt bort - helt på den andre siden av bordet. Som regel vinner godteri-lysten og da er det nestverste unnagjort. Det verste er når klo-tanga kommer fram. Da vet jeg hva som venter meg og jeg liker slett ikke at noen holder småfotene mine fast. Men må man, så må man, sier mor og er veldig bestemt i stemmen. Og da blir det sånn.
12:55 Permalink | Comments (1) | Email this
10/23/2005
Alene-hjemme-helg
Trodde det kom til å bli ei kjempekjedelig helg når "alle" var dratt til det store hundemøtet og bare mor, Zippi og meg ble igjen på Skjomnes. Det merkelige var at egentlig var det mektig godt å ha hele huset med leker og griselabber helt for seg selv. Det var så godt at jeg nesten skjemtes. Men bare nesten.
Da Tromsø-farerne endelig hadde stresset seg avgårde et stykke utpå formiddagen, var det mors tur til å stresse. Hun ryddet og vasket og jeg hjalp henne så godt jeg kunne. Mor dro fram alle stolene og jeg dro fram alle lekene. Men tror dere ikke hun bare plukket dem opp igjen i full fart og satt bort lekekassen; uten å si takk for hjelpa engang.
Vi fikk nå likevel tid til en tur i storskogen vår og det gjorde godt; for det er så lengelenge siden vi har hatt så fint vær at jeg nesten hadde glemt at himmelen er blå. Vi gikk i over en time og all den tiden fikk vi springe løse, Zippi og jeg. For sånn er det bare i vår skog; nesten ikke mennesker og mest bare de ville dyrene som bor der og de tør nok ikke gjøre oss noe så lenge mor er med. Hun syntes forresten ikke særlig om at jeg koste meg med elgbæsj og så snart jeg puttet ei kule i munnen, så var hun der og tok den fra meg.
Tror egentlig mamma'n min hadde tenkt å slappe litt av da vi kom fra skogen, men så hadde det seg sånn at askeposen fortsatt sto på kjøkkengulvet.Siden jeg er ganske vitebegjærlig, sier det seg selv at jeg måtte undersøke hva som befant seg i posen, og ikke viste jeg at aske var så lett at den føk avgårde enda jeg bare såvidt "pirket" litt i den. Men da ble det nesten "månelyst" inne. Mor satte meg i huset mitt, støvsuget og vasket huset for andre gang den dagen. Kanskje derfor hun ble så ekstra glad da onkel Viggo ringte og ba henne med ut på middag. Og jeg tror jammen hun trengte å bli luftet litt; så svett og rød i kinnene som hun var!
Brrrrr...
Tenk, i dag morres da jeg kom ut på min sedvanlige morgenrunde, var alt det grønne, myke gresset rundt huset blitt helt hvitt og stivt. Stråene var så stive at de bare knakk under labbene mine - enda så små de er, og det var vanskelig å lukte om det hadde vært noen der i nattens mulm og mørke. Det verste var nå likevel at det var så kaldt. Jeg løftet labbene så høyt jeg bare klarte. Først den ene og så den andre, men da jeg prøvde meg på tredjefoten, gikk det galt. Jeg klarte ikke å holde balansen og tippet overende. Og da ble det kaldt på hele meg.
Det var godt å komme innomhus igjen. Mor hadde stappet aviser og mange av mine trepinner inn i et svart "skap" og nå satte hun fyr på det. Men det var ikke farlig, for døra var igjen. Rundt det svarte skapet ble det kjempevarmt og dere kan ikke tro hvor deilig det var for min frosne, lille kropp. Mor sa vi hadde fortjent en lang, deilig frokost og ikke hadde jeg tenkt å motsi henne. Jeg tok det nesten for gitt at jeg var medregnet i vi-en.
Så fin frokost har jeg aldri fått før. Mor hadde dekket på egne fat til Zippi og meg og der var det både kokt egg, små-gulrot, svensk skinke og brødskive med leverpostei. Riktignok ikke på bordet, for det er bare for de to-beinte. Det har jeg forstått - men jeg har nok sett at Zippi er der av og til for å snoke etter noe godt.
Heldigvis var det ikke like kaldt neste gang vi kom ut og selv om sola ikke var så veldig varm, var det deilig å være i skogen. Nå springer jeg foran mor nesten hele tiden, men jeg er nødt til å ha et øye på henne, for rett som det er så går hun en helt annen vei enn meg. Og hver gang er det jeg som må springe etter henne.
Trodde egentlig at vi skulle trene på å gå opp bakke og ned bakke i dag, men mor sa det fikk vente litt. Først måtte jeg skjønne at det var til henne jeg skulle komme når hun ropte på meg. Akkurat som jeg ikke forstår det - får jo bare lyst å bestemme litt sjøl innimellom. Egentlig vet jeg godt at det er hun som er lederen, men det er vel lov å prøve seg?
Familiebesøk
Mor sa det luktet jul i huset da vi kom inn etter skogsturen. Det var fordi hun hadde ei stor lammestek i ovnen og hvis det er sånn det er når det er jul, da blir det kult. Jeg skjønte nok at det ikke bare var mor som skulle spise det store kjøttstykket helt alene - så stor mage har hun ikke - og ble kjempeglad da jeg så hun dekket på med mange fat på spisebordet i stua.
Da besøket endelig kom, ble jeg enda gla'ere. For det var Magnus, pappa'n og mamma'n og lille Agnethe og de kan jeg godt like å få besøk av. Særlig Magnus som er en kløpper til å dele godterier med meg. Agnethe spiser ikke så mye - mest får hun mat av mamma'n sin - så hun kan ikke dele med meg. Ikke ennå.
Pappa'n til Magnus er veldig flink med data. Det er han mor ringer til når datamaskinen ikke vil lystre henne. Men det gjør hun ikke før hun har snakket både lenge og høyt. Jeg også blir glad når han kommer for å hjelpe henne, for jeg synes det er litt guffent med sånne høye stemmer og synes egentlig det er fredeligere når hun gjør som i gamle dager - bruker blyant og papir.
Denne gangen ville ikke dataen høre på pappa'n til Magnus engang; enda han strevde så lenge at det var blitt helt mørk og nesten natt. I hvert fall så sent at det var blitt leggetid for de yngste i flokken. Og så var den dagen over. Men jeg kan glede meg til i morra for da kommer resten av flokken hjem.
23:35 Permalink | Comments (0) | Email this
10/22/2005
Ny uke
Så var det mandag igjen og vi var tilbake til våre daglige, små gjøremål. Morgenrunden synes jeg egentlig er ganske kul selv om det er nesten helt mørkt ute for jeg er ikke mørkeredd lenger. I hvert fall ikke hvis utelyset står på og mamma'n min er med. Og heldigvis er hun stort sett i næheten. Noen ganger kan jeg kjenne at det har vært fremmede på besøk i løpet av natten og da blir jeg så ivrig at jeg glemmer det jeg egentlig skulle gjøre. Ikke før vi er kommet inn, husker jeg det og resultatet blir en våt dam på gulvet. Mor blir ikke sinna, hun bare vasker bort dammen så vi ikke skal labbe rundt med "tisse-poter" over hele huset.
Mor vasker mye. Hver kveld og noen ganger midt på dagen også, men det er ikke bare min skyld. Vi er jo en stor flokk og storebror Cinco som ikke er så veldig mye eldre enn meg, faktisk bare tre dager, har sine små uhell, han og. Men hans dammer blir mye større enn mine. Cinco er forresten veldig glad i aviser, men jeg tror ikke han kan lese enda for han bare river dem i fillebiter. Og hvis ikke mor kommer først med kost og feiebrett, så er jeg gjerne med på leken.
Garnkurven hennes er også et fristende bytte. Det er nesten enda kulere enn avisen; for da triller jeg nøstet bortover gulvet og mor "triller" etter så fort hun kan. Som regel når jeg å snurre nøstet rundt de fleste stolbena i stua før hun får tak i det. Og så er den leken over.
Vi trente ikke noe i formiddag. Jo, forresten på en måte gjorde vi det; vi "øvde" meg på å sitte pent i bilhuset mitt mens mor handlet. Akkurat som om det var noen sak så stor og flink som jeg er blitt. Det var nok mor enig i for det ble ei ekstra lekestund ute da vi kom hjem enda hun var travel og skulle lage middag.
Lenge etter at det var blitt mørkt, kledde mor på seg uteklær og sa vi skulle gå måneskinnstur. Det var flott; ikke like lyst som når det er sol, men nok til at vi så hvor vi gikk. Vi gikk både lenge og langt bortover den lille veien, den ved siden av den store med alle bilene og tror dere ikke Cinco og mamma'n hans også var ute og gikk tur. Enda jeg trodde det var bare vår vei, sa jeg ikke et eneste bjeff da jeg oppdaget at det var andre ute og gikk også. Det gjorde ikke Cinco heller og det var bra, sa mor. Men jeg lurer nå på om det var så helt tilfeldig at vi møttes?
Nyttig å vite
De store hundene går på kurs og trener i Klubben - det er i alle fall det de sier når de drar sin vei og jeg ikke får være med. Det gjør egentlig ikke noe for min del - vi har det kjempefint alene hjemme og finner som regel på noe gøy sammen, mor og jeg. Noen ganger er Zippi også hjemme og det er ekstra stas, for vi to har det helt toppers i lag.
Dessuten synes jeg ikke storingene virker så sprudlende fornøyde når de kommer hjem. Mor vil bestandig vite om de har lært noe nytt, men selv om voksenleder Kristin påstår de har lært masse, vet jeg ikke helt om jeg skal tro på det. Cinco gjør i hvert fall ikke noe annerledes enn det han gjorde før han dro.
Men menneskene lærer mange fine og nye ord. Ord som ikke mine ører har hørt før. Tror ikke mamma'n min heller har hørt de for hun hører nøye etter og sier hmmmm... på en måte som jeg ikke helt vet om jeg liker. For eksempel "lederbrist". Før - i gamle dager - var det sånn at gjorde vi ikke som lederen sa, var det fordi vi enten var litt sene i utviklingen eller i verste fall; ulydige. Det var i hvert fall ingen som sa lederbrist, så det er kanskje ikker så dumt egentlig med alle disse nymotens ordene. For oss firbente, mener jeg.
Kanskje det er det som "feiler" meg når jeg spretter en meter eller to bakover på innkalling. Men det er nok helst fordi hun har lagt seg til en lei uvane hvis jeg ikke kommer med en gang. Da "lurer" hun meg med en godbit eller leke - og vips - så fanger hun meg.Hadde jeg kunnet menneskespråket, ville jeg nok sagt som Kristin-tante; en helt typisk tillitsbrist.
Muligens er ikke mor så uenig i alle disse nymotens ordene som hun later som, for hun har visket meg i øret at det er nok best at vi går tilbake til start. Og det synes jeg og.
"Høstferie"
Det blir ikke noe trening på kaia denne helga. Alle" skal til en enda større by enn vår, for der har hunder fra nær og fjern avtalt å møtes og hadde jeg ikke vært så ung, hadde jeg nok vært der, jeg og. Kunne jo vært litt kult og sett om det virkelig var noen som var vakrere enn meg der. Det tror nå hverken mor eller jeg noe på, men Kristin-tante sier vi er inhabile.Cinco er også for ung til å være med, så da er det vel mest mora hans som blir å si at han er den vakreste i verden, men hun er nok inhabil, hun med.
Selv om vi er hjemme, blir vi helt sikkert å gjøre mange av de tingene vi vi pleier å gjør når vi er på kaia. Sitt og dekk er fortsatt greit; de øvelsen gjør jeg gjerne. Verre blir det når mor sier stååå eller kom. Skjønner hva hun mener, men vil helst bestemme sjøl. Sist helg på kaia, for eksempel, syntes jeg det var veldig morsomt at mor lå på bakken innimellom buskene, men jeg labbet ikke bort til henne av den grunn. Bare danset rundt henne akkurat nok langt nok unna til at hun ikke nådde å ta meg. Det ble det ikke mye hverken skryt eller godbiter av. Derimot sa mor at vi måtte nok trene mere hjemme.
Så nå har vi øvd og øvd og øvd, men heldigvis bare litt hver gang og jammen tror jeg ikke mor også har lært litt. Hun er i hvert fall helt sluttet å "lure" meg. Kommer jeg ikke når hun sier det, ja så går hun bare sin vei og lar meg sitte der. Det blir jo litt kjedelig etterhvert - særlig når det er Zippi som stikker av med mesteparten av godbitene.
At vi fikk "høstferie", betydde altså slett ikke trenings-ferie. I tillegg til det vi så smått har begynt å lære, skulle vi også øve på noe leder-Ronny kalte "fri ved fot". Det var vanskelig. Veldig vanskelig. Vi gikk opp en bakke - og ned en bakke - opp en bakke - og ned en bakke - med småstopper innimellom. Greit nok. Er jo blitt ganske flink å gå ved siden av mora mi da. Men ikke nok med det, vi skulle ha kontakt og. Det var det som var det vanskeligste for lille meg. Mamma'n min er kanskje ikke så stor i menneskeøyne, men for meg er hun diger og kontakten hennes sitter veeeldig laaangt opp - nesten helt oppi himmelen. Vi må nok tenke ut noe ekstra lurt skal vi få det til!
08:30 Permalink | Comments (0) | Email this
10/18/2005
Travle dager
Vi har hatt det kjempetravelt og gjort masse hele helga. Det er nesten så det er godt vi er tilbake til vår vanlige hverdag med morgenritualet og andre faste gjøremål. Egentlig begynte travelheta allerede fredag morgen da vi var ute på morgenrunden. Gråpus hadde fanget ei mus og han virket veldig fornøyd med seg selv. Tror nok mor bare lot som, for vi flyttet oss til den andre siden av verandaen. Men jammen fulgte gråpus etter med musa dinglende i munnen, og da ville mor gå inn enda jeg ikke var helt ferdig.
Etter museseansen skulle vi sosialisere oss, mor og jeg. Da dro vi inntil den store byen, for det er visst mest der det foregår. Heldigvis skulle vi ikke inn i det store huset der vi måtte kjøre rundt og rundt, bare til et helt vanlig hus nesten maken til vårt. Ikke var der så mange mennesker som i det andre store by-huset der Agnete fikk navn heller.Vi skulle besøke mors venninne og hennes flokk. Det ville vi ha godt av begge to, påsto hun.
Men jeg syntes bare det var "skummelt". Så skummelt at jeg rett og slett måtte klamre meg til mors arm og snu ryggen til de to-beinte enda jeg godt vet det er uhøflig. Men mor hadde bestemt seg for at hilse-seremonien skulle gjøres, så da sto vi bare der helt til jeg ble så nysgjerrig at jeg måtte se hvem den koselige, lille stemmen tilhørte. Og så var det ikke skummelt i det hele tatt. Bare Vilde, barnebarnet til mors venninne og da måtte jeg logre masse med den lille halestumpen min så hun skulle skjønne at jeg egentlig likte henne.
Etterpå fikk jeg ligge på silkepute ved siden av mor. Jaja, det var vel kanskje ikke helt silkepute da, men jeg fikk nå min egen stol ved kjøkkenbordet. Bestemoren til Vilde, Unni, prøvde å friste meg med alle mulige slags godsaker. Men jeg lot meg ikke friste. Mamma'n min trodde det var fordi jeg kjente ei fremmed hundelukt. Det hadde hun helt rett i, og tenk hvis den hunden som bodde der ikke likte at jeg spiste opp all leverposteien hans. Jeg så nok at den måtte være stor, for jeg kunne nesten tatt et bad i vannskåla hans, Men det gjorde jeg nå ikke og ikke var han hjemme og passet på leverposteien sin heller. Heldigvis for lille meg.
Det ble ikke trent mer den dagen for jeg var helt utslitt av all sosialiseringen. I stedet gikk vi bare en kosetur i storskogen, jeg og resten av flokken vårres.
Nye treningskamerater
I dag skal vi på kaia og møte treningskameratene våre, men ikke før etter middag. Derfor dro vi til byen for å handle først. Ikke stor-byen, men en bitteliten by med bare litt mennesker og noen få butikker. "Søskenbarna" mine, Kristoffer og Joakim, var også der. De skulle på kafè, sa mor og der fikk ingen hunder lov å komme. Det var nå en underlig bestemmelse, men av og til er de jo litt merkelige, disse menneskene.
Kristoffer og Joakim spiste middag sammen med oss og det var kjekt for meg. Da ble det nemlig en smaksprøve av mors hamburgere på meg og. Det var kanskje ikke helt lurt sånn rett før vi skulle trene for jeg var stappmett i magen min, og det tror jeg mor også var. Selv om hun ikke akkurat sa noe om det.
Kanskje derfor det gikk litt tregt da vi skulle vise at vi hadde gjort hjemmeleksa vår. Eller kanskje det var fordi det var to fremmede hunder der. Egentlig var det tre nye, men en av dem hadde jeg hilst såvidt på en gang før for lenge siden så det var greit. Da var det litt verre med de to helt splitternye. Den ene var litt stor og den andre var mye stor - i hvert fall mye større enn meg - og jeg var litt usikker på om de så på meg som et passelig kveldsmåltid. Heldigvis for meg brydde de seg fint lite om min lille kropp så jeg kunne godt gjort alt mor sa. Det var bare det at det ble så innmari vanskelig å både høre etter henne og følge med i hva de store holdt på med.
Selv om hun ikke sa noe, tror jeg ikke hun var helt fornøyd med innsatsen min. Men for å være helt ærlig, så fulgte nå ikke hun heller så godt med på hva jeg gjorde. Ikke så mye at hun hadde fortjent alle de kremgodbitene hun koste seg med i pausen. I hvert fall ikke så mange.
I trassalderen?
I dag var jeg helt "umulig" på treninga. Mor sa hun trodde jeg måtte være kommet i noe som het trassalderen. Er ikke helt sikker på hva det betyr, bare at det hørtes ikke bra ut. Kanskje det er smittsomt for jeg syntes "alle" virket litt umulige. Menneskelederne også. Tror nesten de hadde stått opp med feil pote i dag.
Helt umulig var jeg nå ikke, for jeg hentet kasteleken til henne, satt pent enda hun gikk fra meg, og gikk pent i bånd. Ganske pent vil jeg nå våge å påstå. Så var det hvilepause for oss alle. Det var kjekt tenkte jeg; menneskelederne pleier å bli i godt humør når de har fått en ekstradose "sukker til hjernen".
Er ikke helt sikker på hva de gjorde i pausen, men sukkeret hjalp visst ikke noe særlig. Alle prøvde liksom å gjøre sitt beste, men det var ikke noe særlig futt i de to-beinte etterpå heller. Det må i hvert fall ha vært smittsomt for jeg hadde helt mistet treningslysten og gledet meg bare til vi kunne dra hjem. Neste gang håper jeg alle er "smittefrie" så kan vi ha det like gøy som før. Skal øve masse hjemme for da blir helt sikkert mamma'n min "å vise alle tennene" og da vet jeg hun er ekstra fornøyd.
Det ble ikke mere trening den dagen for da vi kom hjem, kom Magnus og Agnete på besøk sammen med mamma'n og pappa'n sin. Da ble det mere godterier på meg og jeg fikk "snakket" mye med Agnete. Det var skikkelig koselig. Fullt så koselig var det ikke da mor måtte ut med meg midt i svarte natta. Den lille magen min hadde nok fått for mange godbiter. Tror vi har lært leksa vår, begge to. Mor må passe bedre på hva jeg putter i munnen og jeg må ikke være så glupsk. Tror jeg.
14:00 Permalink | Comments (0) | Email this
10/16/2005
Innetrenedag
I dag var det skikkelig "drit"vær, sa mor. Det betyr at regnet pøste ned og vinden flyttet alle blomsterpottene til en plass de egentlig ikke skulle være. Så måtte vi flytte de til et bittelite, gjennomsiktig hus; så lite at det nesten bare var plass å stå der for mor og meg, men med masse deilig jord å grave i på begge sidene. Den gleden ble nå kortvarig for så snart pottene var på plass, var det ut i regnet igjen. Heldigvis hadde mor plukket av noe som hun kalte grønne tomater og de gikk fint an å leke hente-leken med.
Vi har et stort hus til og det heter garasje. Ikke like stort som huset vårt, men med minst like mye rart i. Og dit vandret vi i lag, mor og jeg. Hun først og jeg pent i hælene på henne for jeg synes det er litt skummelt der borte med storskogen og alle de "ville" dyrene så nært.
Jeg ryddet og ryddet og var nesten ferdig å samle alle løse gjenstander i min størrelse da mor sa; nei nå er det nok, din rotekopp. Og så var den gleden også over. Jaja, jeg fikk nå hjulpet henne litt. Ble faktisk litt sliten av alt strevet også, så det var godt å komme inn i storhuset til en velfortjent formiddagshvil.
Når mor jobber med datamaskinen, ligger som regel jeg i kurven og hviler ved siden av henne. I dag ble de visst ikke enige, hun og maskinen, for hun brukte ikke finstemmen for å få den til å høre etter og ikke sa hun braaaa heller. Endelig ble hun nå lei den kjedelige firkanten og ga meg litt oppmerksomhet i stedet. Det var sikkert mye bedre for henne, spør du meg.
For jeg gjør jo som hun sier. I hvert fall mesteparten. Vi så hverandre i øynene, jeg hentet kasteballen til henne og la meg pent ned på gulvet. Om ikke helt hver gang, så i hvert fall når det var godbitlukt i lufta. Det tror jeg hun var fornøyd med for jeg hørte ikke noe til den sinte datamaskin-stemmen.
Ny dag og nye muligheter
Etter morgenritualet og frokosten sa mor det var på tide med en liten skogstur igjen. I dag fikk Zippi også være med oss og det var gøy. Egentlig hadde ikke mor behøvd å være, med for Zippi vet det meste om skogen vår. Det er litt rart at ikke mamma'n min vet like mye, hun som er voksen. Men neida, tror dere ikke hun klarte å tulle seg bort i dag også. Heldigvis har Zippi god nese så hun fant henne nesten med en gang og jeg trengte ikke bruke nesen min til annet enn å følge etter henne.
Hjemme igjen måtte Zippi gå inn først for vi skulle trene litt for oss selv på verandaen og da ville mor ha all oppmerksomheten min. Jeg er forresten blitt riktig flink nå. Se mor i øynene gjør jeg helt av meg selv. Kjempeofte. Sitt og dekk går også bra, særlig hvis hun viser med handa hva hun vil jeg skal gjøre. Litt vanskeligere blir det når hun vil jeg skal gå ved siden av henne og samtidig se henne i øynene. Det er litt vrient for meg for hennes øyne er jo laaangt der oppe og jeg får nesten kink i nakken hvis jeg skal ha hodet på skakke lenge.
Til lunch i dag serverte mor gulrøtter helt akkurat i min størrelse. De smakte så fortreffelig at jeg knabbet like godt Cinco sin lunch også og tok den med til "hula" mi bak sofaen. Gjett om han ble sur da! Heldigvis er han ikke langsint for da jeg kom ut på gulvet igjen, var han overlykkelig for å se meg igjen. Jeg var ikke like lykkelig da mor sa at nå var det tid for bordtrening. Da må jeg sitte så høyt til værs at jeg ikke behøver skakke på hodet engang for å se mor i øynene. Tror nok jeg har litt høydeskrekk for jeg sitter en god stund i armkroken hennes før jeg våger meg bort til godbitene. De spiser jeg opp i full fart for da vet jeg at den prøvelsen straks er over.
Søskenbarnbesøk
Jeg blir kjempeglad hver gang vi får besøk, og særlig når det nestminste søskenbarnet mitt, Magnus, kommer. Han pleier å få en Mikke Mus-boks helt for seg selv og jeg vet nok at det er godterier i den. Hvis jeg legger ørene mine helt flatt bakover og skakker litt ekstra på hodet, pleier de store menneskene nesten med en gang å si; se hvor søt han er. Da ser Magnus det også og jeg får en ekstra godbit.
Hvis ikke mor passer på, blir det faktisk ganske mange for Magnus gjør ikke som meg; gjemmer både mine og andre sine godbiter. I dag var det noen ekstra gode kjekser med sjokoladeglasur på i boksen. Tror nok jeg likte de bedre enn Magnus. I hvert fall fikk jeg et helt lite berg med sjokoladekjekser. Men den gleden varte ikke lenge. Mor syntes det ble litt i meste laget for den lille magen min og sa jeg kom til å se ut som en godt stappet kjøttrull hvis jeg skulle spise alle de kjeksene. Og vekk var de.
Da søskenbarnbesøket var over, gikk mor og jeg en liten postkassetur. Det er nå ikke det morsomste jeg vet, men jeg er heller ikke så alvorlig redd lenger. Noen ganger tar jeg båndet i "egen munn" og da stopper mor og bare står der. Og står der. Og står der. Det blir jo litt kjedelig etterhvert, så jeg slipper båndet og ser meg rundt for å finne ut hvorfor det ikke skjer noe. Og da plutselig begynner hun å gå igjen. Sånn er det visst bare med den saken for det skjer nesten hver gang vi går postkassetur. Ikke rart det tar litt tid når vi to henter post.
03:30 Permalink | Comments (0) | Email this
10/13/2005
En jättekul dag
Dette har vært en jättekul dag. Etter morgenritualet skulle vi til Utlandet. Ikke det Utlandet der jeg trengte rabiesvaksine. Bare til Sverige,sa mor. Jeg måtte sitte i bilhuset mitt og syntes etterhvert det ble ganske kjedelig. Prøvde først å få mors oppmerksomhet med litt "godsnakk". Da det ikke hjalp, skrudde jeg opp volumet. Det hjalp heller ikke. Mor sa bare at nå var vi straks fremme.
Endelig stoppet bilen og jeg fikk komme ut. Det var ikke fritt for at jeg ble litt skuffet,for det så presis ut som hjemme-landet. Men så lekte vi en morsom gjemme-lek og da måtte jeg velge mellom flokken og mor. Da hun plutselig trillet overende i en liten bakke, var det ikke så vanskelig. Når mor trenger hjelp, er hun førstevalget mitt. Sånn er det bare.
Mor smakte på noe blått hun plukket av lyngen. Det smakte ikke særlig godt syntes jeg. Sjokoladebiten fra mors lomme smakte mye bedre. Etterpå dro vi tilbake til vårres land og gikk i fjæra. Der var det også kult å være. I hvert fall hvis man ikke kom for nært havet og storbølgene. De kom i full fart etter meg opp på sanda. Jeg ville heller leke finne-leken med mor. Er ikke sikker på hvem av oss som fant mest, men mor så mistenkelig fornøyd ut.
Hjemme trener vi fortsatt på leksa til i morra. Har nok ikke forstått alle de merkelige ordene mor sier men noen ganger bruker hun finstemmen, og da skjønner jeg at jeg har gjort noe hun liker.
"Lekseprøve"
I dag skal Ronny instruktør se alt vi har øvd på. Det blir spennende for vi har øvd masse, mor og jeg. Først viste Cinco alt han hadde lært. Han var kjempeflink. Det var Max også. Og så var det min tur. Jeg viste at jeg også kunne masse, om ikke riktig alt, så bra mye av det vi hadde øvd på.
Tara dalmatiner var ikke der i dag. Det gjorde nå ikke så mye for jeg er litt redd henne selv om hun er kjempesnill. Den snertne lille puddel-frøkna var heller ikke der og det var litt trist siden jeg har et ekstra godt øye til henne.
Men det ble kjempemoro likevel for mor hadde med seg kasteleken min. Det var kult. Hun kastet og jeg hentet. Syns nå det var litt rart at hum måtte sette seg ned så ofte. Og så med ryggen til, men ok.Hvis det er sånn det skal være, så går jeg bare rundt henne og så får jeg godbiten min likevel. Håper vi blir å leke sånn flere ganger. Til kvelds fikk vi noen stekte kjøttbiter som smakte alldeles himmels, Det var hele flokken enig om.
Bedre og bedre
Mor var skrekkelig travel i morges for vi skulle tidlig på trening og hun hadde mye å gjøre før det. Vi skulle tisse ute, lukte og helst gjøre noe mer, og det enda klokka ikke var mer enn seks og det var nesten mørkesvart ute. Men vi hadde nå tid å se hverandre i øynene før vi spiste frokost. Jeg var fortsatt trøttog snek meg bak sofaen. Der går det nemlig an å få litt fred for både to- og firbente. Mor laget kake, forberedte middagen og vasket over gulvene. Det fikk ikke Cinco være med på enda han hadde kjempelyst å hjelpe til. Han måtte bare sitte pent på badet sammen med mamma'n sin, han.
Vi var bare tre på treninga i dag og, men det gjorde ingenting for da fikk vi ekstra mye oppmerksomhet. Tror nok Ronny er leder for alle som er på kaia for når han sier noe, står alle helt i ro og sier ingenting. Så får min, Max og Cinco-lederen si det videre til oss. Vi skal ikke si noenting vi, helst bare gjøre som de sier. Da blir alle lederne fornøyde og vi får godbiter.
Det går stadig bedre med meg og båndet selv om jeg fortsatt har litt lyst å gå en annen vei enn mor av og til. Sitte pent i ro gjorde jeg mange ganger. La meg ned gjorde jeg også. Mange ganger. Det var ordentlig kult å se hvor overrasket mor ble. Men da mor sa stååå, ble det litt vanskeligere. -Det er bare for der ikke har øvd nok, sa Ronny og ga oss det i lekse til neste gang.
Mens vi hvilte litt, koste menneskeflokken seg med kaffe og kake. Det var nok lurt at de også fikk noen godbiter for etterpå var de ekstra fornøyde selv om de måtte løpe ganske mye. Egentlig løp de veldig mye; for først kastet de leketingene våre og når vi tok dem, snudde de og sprang sin vei. Og så måtte vi springe etter dem igjen. Men det gjorde ikke noe for meg, for jeg har jo fire føtter og mor bare to!
19:30 Permalink | Comments (0) | Email this
10/12/2005
En vanlig dag
Dagen begynte bra. Vi sto opp kjempetidlig og ute gjorde jeg først det jeg måtte, Men så kom begge kattepusene og ville leke og da var selvfølgelig det mer fristende enn å gjøre som mor sa. Gikk litt bedre inne. Der trente vi på sitt og sånn. Det morsomste er når mor kaster noe og jeg må hente det, men når jeg ikke orker å hente, da orker ikke hun heller mer og det synes jeg er helt greit.
Jeg kan egentlig masse nå - det er bare ikke bestandig vi vil det samme, mor og jeg. Noen ganger løper jeg kjempefort opp mot storskogen når hun roper på meg, og da tror jeg hun blir litt fornærmet. I hvert fall snur hun og går stikk motsatt vei så jeg må løpe etter henne.
Max kom på besøk i dag. Da ble det liv i stua. Vi raste rundt, alle sammen etter hverandre. Ikke riktig alle forresten. Kattene syntes nok det ble vel mye styr og søkte dekning under sofaen. Dit er det bare jeg som kommer meg, men jeg blir litt redd når de logrer; da er det best å passe seg.Det endte med at Max måtte sitte i band og vi alle måtte ta en pause.
-Nå skal vi gå en tur på Tomta, sa mor etter middag. Aldri godt å vite hvilke farer som lurer, tenkte jeg og fulgte spent i hælene på henne. Men det var jo bare som å gå i storskogen. Oppover bakken og mellom busker og trær. Det tok litt tid for Tomta var kjempestor og jeg måtte snuse på nesten hvert eneste strå og hele tida måtte jeg passe på at ikke mor gikk seg bort. Vi var så lenge ute at jeg giddet ikke engang leke springe-fra-leken med henne da vi skulle inn.
Inneleke-dag
I dag skulle mor til den store byen å gå på Kontor - hva nå det måtte være. Det hørtes kjedelig ut så jeg var bare glad til jeg fikk være hjemme. Men jeg ble hoppende glad da hun kom hjem, for hun hadde kjøpt pakke til meg. Den kastet hun bortover gulvet og så spent på meg. Jeg måtte selvfølgelig snuse litt på den nye tre-leken, men syns nå den var i største laget for lille meg.
Papiret var ganske morsomt så lenge det varte. Det kunne jeg rive i småbiter og lage masse fint mønster utover gulvet. Helt til mor kom med kost og støvbrett. Da var den leken over. Kosten er forresten også morsom å springe etter synes jeg. Det synes ikke mor. Hun bare løfter den høyt opp i lufta og sier; ikke røre. Og da har hun ikke finstemmen.
Når mor og jeg er ute alene, vil hun støtt at jeg skal komme bort til henne. Tror nesten hun er litt redd forå være alene, så noen ganger løper jeg bort for å trøste henne. Da blir hun så glad i fjeset at hun nesten viser meg alle tennene. Siden de to-bente ikke har hale, må de gjøre sånn for å vise at de er glade. Av og til trener vi bare inne. Sånn som i dag. Det blåste så mye at mor var redd jeg skulle blåse bort for henne, God-bit-leken er ganske gøy. Da gjemmer hun noen godsaker rundt omkring og så gjør jeg som storhundene; snuser rundt til jeg har funnet alle sammen og mor sier brrraaaaa.
På besøk
Var riktig flink i morges. Både satt, sto og la meg ned når mor sa det, men så ble det jo noen godbiter av det da. Etter frokost dro vi på besøk til Agnete og mamma'n hennes. Storebror Magnus var i barnehagen. Det var litt kjipt for han er nesten flinkere enn meg å springe fort. Mor holdt Agnete på fanget for at vi skulle hilse på hverandre og jeg synes hun er veldig søt. Vi blir sikkert å få mye moro i lag når hun har lært å bruke bena.
Apropos det å bruke bena; da vi skulle hjem, ville mor at vi skulle spasere. Det ville jeg og, så da ble det sånn; vi gikk kjempelangt på en liten vei ved siden av en stor vei der bilene kjørte. Det var jeg jammen glad for, for de kjørte styggfort og laget mye bråk i ørene mine. Særlig de kjempestore; de var så skumle at jeg måtte stå helt i ro og slå kul på ryggen. Ikke rart mor har sagt jeg måtte passe meg for bilene.
Om kvelden slapp jeg å gå postkassetur. Heldigvis. For det er ikke noe særlig spennende å bare gå ned bakken og så opp igjen med en gang uten nesten å få snust noe. I stedet kjørte vi tur og tok huset mitt med i bilen. Der måtte jeg sitte for å bli vant til å kjøre husbil, sa mor. Tror nok hun var ganske fornøyd med meg for jeg lå pent i ro hele turen og sa ikke et eneste lite bjeff.
09:42 Permalink | Comments (0) | Email this
10/11/2005
Utedag
I dag, kjempetidlig, var det masse vind og vått ute, men det var nå ok å være ute helt til kattene kom og blandet seg. Ikke fritt for at jeg ble litt redd da det kom to store "pantere" i jaktsprang. Måtte ta bena på nakken og springe det forteste jeg klarte til mor. Hun kan være grei å ha innimellom.
Maria som var og hentet meg, har også hund. Og han er stor han, men veldig snill. Av og til når de er sammen med oss, får jeg lov å leke med buskehalen hans. Det er kult. Maria er også kul. Hun hadde noe kjempegodt i handa si og da la jeg meg helt ned i full fart. Mange ganger. Og det selv om Shabby også lå der. Men jeg ble så sliten av all lærdommen at jeg bare måtte ta meg en liten lur i huset mitt under kjøkkenbordet.
Bra at mor "oppdaget" de deilige godbitene for da ble det plutselig mye lettere å legge seg. Helt paddeflat og det til og med ved siden av den svarte "panteren". Han er forresten bare en luring som først logrer masse til meg og så blir han kjempesur når jeg tror vi skal leke. Men sånn er det visst i katteverden. Vi har også øvd litt på at jeg skal komme til mor når vi er ute og leker og hun roper Jo-Hoo. Da hender det at Cinco, Zippi eller en av kattene kommer og ikke jeg. Av og til kommer jeg også, men mest kommer jeg ikke.
Tror helt sikkert instruktør Ronny kommer til å synes jeg er blitt veldig flink neste gang vi møtes. Har lovet mor å være stor gutt og gjøre akkurat som hun sier. Nesten i hvert fall. Lurer forresten på om hun prøver å "bløtgjøre" Ronny litt, for nå steker hun kake og det lukter skrekkelig godt. Kanskje det blir en smakebit på meg og hvis jeg sitter ekstra pent med hodet på skakke?
Nå har vi vært i storskogen, mor, Zippi og meg og det var skikkelig gøy. Hun, Zippi altså, og jeg sprang masse. Hun først og jeg etter. Mor sprang ikke så mye som meg. Bare gikk der og plukket grønne kvister som stakk masse. Ikke luktet de noe godt heller. Mor var litt kjedelig i dag, for hun snudde og gikk nedover bakkene igjen enda jeg slett ikke var ferdig med å utforske skogbunnen. Men da Zippi og sprang nedover i full fart, skjønte jeg helt av meg selv at det måtte jeg også gjøre.
På kaia igjen
Så var vi på plass på den gamle fergekaia igjen. Men skrekk og gru; ikke før var vi kommet ut av bilen, så kom det en bil til og ut av den føk et stort, sort og hvitprikket "uvær". Vet godt at hun er en dalmatiner for jeg har jo sett filmen "101 dalmatinere" sammen med mamma'n min. Det var bare at de hoppet og spratt ikke sånn. Og jeg som syntes vi hadde det så kjekt og trygt, måtte sitte på armen til mor. Lenge. Men så sa heldigvis Ronny instruktør at alle skulle være i bånd. Menneskene i den ene enden og hunden i den andre. Og da ble det straks bedre.
Det var ei lita puddel-frøken, bare litt større enn meg som også var der. Hun skulle egentlig gå bak meg når vi gikk i en ring rundt etter hverandre. Det syntes jeg var litt kjedelig. Hadde jo vært mye greiere hvis vi hadde gått ved siden av hverandre så hadde jeg sluppet å gå baklengs. For ikke å snakke om hvor moro det hadde vært hvis vi to kunne rast rundt på plassen alene.
Prøvde nå likevel så godt jeg kunne å gjøre som mora mi sa, men det var neimen ikke bare enkelt. Ikke hadde jeg lyst å sitte. Ikke ligge i ro heller forresten, Det hjalp ikke at Ronny lokket med noen ekstra godbiter som han delte med meg. Men mor delte nå sine "godbiter" med han da de hadde kaffepause og vi fikk hvile. Pausen gjorde godt for oss alle tror jeg, for etterpå gjorde jeg nesten alt jeg fikk beskjed om. Ronny sa jeg hadde vært riktig flink og det tror jeg ikke var bare fordi han hadde fått kake. Da jeg kom hjem, var jeg helt utslitt og sov mesteparten av den kvelden.
Løp etter-mor-lek
Vi øvde litt på sitt og øyekontakt med det samme vi sto opp i dag. Det gjør vi forresten hver morgen når vi har vært ute, og det er helt greit for meg. Inne ble det mest rasing rundt i huset med Cinco. Zippi var litt sur, men hun er jo ei "gammel" dame som liker å ta det litt med ro sånn tidlig på morgenkvisten. Hun skal også være med på trening i dag. Det blir sikker gøy. Mor har lovet å ta med resten av kaka, så da blir kanskje Ronny å synes jeg er flink i dag og. I hvert fall hvis jeg henter ting og tang som hun hiver i fra seg.
Var ganske fornøyd med meg selv på treninga i dag. Fikk skryt av mor for jeg var så flink å gå i den andre enden av båndet. Kunne nok tenkt meg at hun gikk litt mer samme vei som meg. Det hadde vært mye bedre og da kunne hun fått litt av mine godbiter og. Noen ganger holdt Ronny i den andre enden og når han slapp, sprang jeg det forteste jeg kunne tilbake til mor. Da brukte mor finstemmen og jeg fikk godbit.
Vi har fått masse lekse til neste gang, men mor har trøstet meg med at vi skal bare gjøre litt hver dag for ellers blir jeg lei. Høres greit ut i mine ører. Ellers dro vi til den store byen igjen. For å øve oss på å møte "farlige" saker og ting når det er mørkt. Men det var slett ikke så mørkt der som det er hjemme hos oss på landet for det sto kjempehøye "trær" overalt. Uten løv, men med masse lys i toppen, så jeg så det meste. Tror jeg.
Noen ganger kom det mennesker ut av bilene, og da sa Cinco fra at vi måtte passe oss, men det var visst ikke så farlig likevel. Vi hilste til og med på noen av dem.Men bare de som sa; å så søte dere er! Tror likevel jeg liker "landet" vårt best. I byen er det ikke så mye fint gress å legge igjen visittkortene våre i selv om det var noen gresstuster her og der rundt de store "trærne". Skjønner godt mor når hun sier; borte bra, men hjemme best.
Rotekopp
Har ikke sett så mye til mora mi i formiddag. Vi trente og lekte litt ute først, men så måtte hun til byen og ordne noe. Jeg ble ikke det minste lei meg for jeg er jo stor gutt nå og ikke redd for å være "alene" hjemme. Egentlig var jeg ikke alene heller for tante Kristin og de andre hundene var også alene hjemme og jeg fikk mange ekstra godbiter.
Om ettermiddagen dro storhundene på trening, men mor og jeg trente masse for oss selv hjemme, vi. Først kom jeg når hun ropte på meg, så hadde vi øyekontakt og deretter satte jeg meg ned. For så å måtte springe rundt og hente ting som hun bare kastet bortover gulvet. Noen ganger synes jeg hun roter fælt. Og hvem tror dere det er som må plukke opp etter henne. Det er nok lille meg, men til takk får jeg bestandig noen ekstra gode godbiter.
Endelig oppdaget mor at jeg sto pent med døra for å få lov å gå ut å gjøre noe. Da ble hun så stolt at jeg ble nesten flau. Gjør jo bare som hun har mast om helt siden jeg kom i huset og så ville jeg vise henne at jeg er blitt så stor at jeg godt klarer å gå ut selv. Hun behøver alldeles ikke bære meg . I hvert fall ikke hver gang, bare av og til når jeg er ekstra nødig.
10:35 Permalink | Comments (0) | Email this
10/10/2005
Sitt, dekk og stå
Sitt, dekk og stå
I dag var mora mi kjempesein å stå opp og jeg klarte nesten ikke å holde meg til vi kom ut. Og tror dere ikke hun ville jeg skulle legge meg igjen ute. Men den gikk ikke, for jeg skulle tisse mange ganger og springe rundt for å sjekke alle de gode luktene som var kommet i løpet av natta. Og så var det tid for frokost. Men først måtte jeg se mor i øynene. Deretter satte jeg meg på rumpa og da sa hun brrraaaa med finstemmen og jeg ble så forskrekket at jeg spratt to meter bakover.
Svartepus ville og være med å leke og da kunne jo ikke jeg legge meg. Tenk om bare han fikk godbiter. Heldigvis ble han så trøtt av å vente at han gikk og la seg, og da gjorde jeg som mora mi sa; sklei bakover og la meg så pent som bare det - minst tre ganger. Og da skulle dere hørt på finstemme... Vet forresten ikke helt om jeg forstår hva hun vil når hun sier ståååå - jeg har jo bare reist meg opp på alle fire føttene. Men da tar hun den fine stemmen. Og jeg tar godbiten.
Vi har prøvd noe som mor sier er innkalling. Da roper hun Jo-Hoo med finstemmen, men hvis kattene er ute, er det mer gøy å springe etter dem. Selv om det ikke blir noen godbit på meg da.
Øyekontakt har vi ganske ofte for mor sier jeg har sånne pene øyne. Og det har hun jo helt rett i. Alle store hunder trener med klubben sin i Rombak. Der har ikke jeg vært enda, men det gjør ikke så mye for storesøster Zippi, kattene og jeg har det sikkert like morsomt når vi raser rundt i "vår" skog. Ekstra glad blir jeg når jeg oppdager mor innimellom buskene. Etter alle strabasene i skogen er jeg som regel så sulten at jeg sluker all maten på et blunk og sovner om så midt på stuegulvet.
En fredelig dag
I dag har jeg hatt en "fredens" dag for mor har vært opptatt med å lage til middagsselskap og ville slett ikke ha min hjelp. To store og to små mennesker skulle komme på besøk. Jeg gledet meg litt til det for de tilhører flokken vår. Agnete som er den aller minste, liker jeg best for hun ligger helt i ro. Det gjør ikke storebroren hennes, Magnus. Han farer som en liten virvelvind rundt i huset og jeg er ikke helt sikker på om han ser lille meg. Men bare vent, snart når jeg han igjen og da skal vi springe om kapp.
Litt trening innimellom har vi nå likevel hatt tid til og jeg er blitt riktig flink til både å sitte pent på rumpa og å se mor i øynene. Men ligge helt flatt og i ro bare for at hun vil det, det haddde jeg ikke lyst til akkurat i dag. Ikke engang da jeg fikk smake på "selskapsmaten" og den var kjempegod.
Nå har jeg vært nesten overalt i huset vårt og der er mange ting som trenger en nærmere undersøkelse. Tror ikke mor er helt enig i det for hun er så snar å lukke dørene. Gråpus og Svartpus for eksempel, er egentlig veldig flinke til å gå ut når de vil gjøre noe,men de har likevel sitt eget toalett i samme rom som jeg blir badet. Der er det finfin sand til å grave i, men det er ikke lov. Det syns jeg er litt urettferdig. Ikke helt rettferdig er det vel at når jeg gjør fra meg noe på gulvet, kommer hun straks farende og så er det ut på marka. Der skal jeg tisse. Så gjør jeg det, men jeg gjemmer en liten skvett til vi kommer inn igjen og det tror jeg ikke hun blir glad for. Hun sier i alle fall ikke brrraaaa med finstemmen da.
På tur i storskogen
Maamma'n min var veldig fornøyd med meg i dag. Jeg så henne dypt inn i øynene både når jeg skulle ut og inn. Og to ganger la jeg meg pent ned bare for å få gotterier. Men jeg vet ikke hva hun vil når hun bare sier; sitt - sånn ut i lufta og jeg ikke kan kjenne lukta av noe godt engang. Da sier hun; vi må nok øve mer og så finner vi på en ny lek.
Som å gå tur i storskogen. Så langt hjemmefra at jeg nesten ikke kunne se huset vårt engang. Og tenk det, mamma'n min gikk seg bort to!!! ganger, men heldigvis for henne fant jeg henne ganske fort og kunne vise henne veien hjem. Det var egentlig litt vanskelig da vi skulle inn igjen, for mor brukte helt feil trapp og jeg måtte løpe rundt forbi hele verandaen for å vise henne hvor vi skulle gå. Der bare sto jeg pent og ventet til hun kom.
Det er ei trapp inne i huset også. Noen ganger, når det er mørkt og natt, forsvinner noen av flokken opp den trappa, og da sier de; vi går på loftet. Der har jeg ikke vært enda for trappe er litt glatt og skummel. Ikke engang storebror Cinco får lov å gå der. Både min og Cincos mamma var forresten på loftet en dag, og da hadde vi to konkurranse om hvem som kunne lage den største dammen. Cinco vant, men det var litt urettferdig for han er jo mye større enn meg.
Middagsbesøk
Vi skal ha middagsgjester i dag og. Da kommer Max og hans menneskeflokk. Det er nå bare tre av dem som kommer i dag da, og de kjenner jeg godt fra før for de har vært her mange ganger. Max er ganske kul. Han er like gammel som meg,og helt svart. Tror mor kaller rasen hans "gatekryss", men han ser på en prikk ut som en labrador og er riktig pen gutt, spør du meg. Han er kjempestor så han virker litt "skummel" å rase rundt med foreløpig. Derfor liker jeg best å leke med han når han sover.
Menneskemiddagen luktet veldig godt, men ingen andre enn de tobeinte fikk smake, for sauebein er farlige greier, sa mor. Max måtte sitte i band og det likte han ikke noe særlig. Det var nå helt greit for meg så kunne jeg svirre rundt å lage ablegøyer uten å bli forstyrret. Da selskapet var over, var det blitt helt mørkt ute. Det var rett og slett litt skummelt. Jeg måtte nesten liste meg rundt hushjørnet og under syrinbuska for å gjøre mitt fornødne. Det var så mørkt at jeg kunne jo ikke se om noen av skogens "ville" dyr lå og lurte i buskene. Heldigvis var mor også ute og passet på, men jeg hadde nesten ikke tid til øyekontakt så fort ville jeg inn igjen.
Etter at vi kom inn, skulle mamma'n min rydde på kjøkkenet.For å hjelpe henne litt, gikk jeg inn på det rommet der menneskene enten gjør fra seg eller vasker klærne sine. Og der var det mye å "rydde". Da jeg var ferdig å sortere diverse klær, måtte jeg få vekk alt papiret som hang nedover veggen. Det var ikke enkelt.Jeg dro og dro, men det ble bare mer og mer papir utover gulvet. Til sist ga jeg opp og bare dro det etter meg ut i kjøkkenet så mor skulle få se hvor jeg hadde strevet.Selv om jeg syntes det var veldig morsomt at hun lå på alle fire på gulvet og plukket papir, så ikke hun så særlig glad ut. Men hun sa hverken brrraaa eller flink gutt. Bare at sånn skal vi ikke gjøre; papiret skal henge på veggen og skittentøyet må ligge i kurven. Nå når jeg vet det, blir jeg nok ikke å gjøre det flere ganger. Tror jeg.
09:30 Permalink | Comments (0) | Email this