10/29/2005
Str exstra small
Dagen begynte bra selv om det fortsatt var helt bekmørkt ute da vi tok vår første tisserunde, mor og jeg. Jaja, det var nå bare jeg som tisset ute da - og sånn er det hver gang selv om hun sier; nå skal vi ut å tisse. Mor har nemlig sitt eget lille rom inne i huset der hun gjør sånne ting. Av og til har jeg "lurt" meg inn dit og sluppet ut noen dråper, men da er hun straks der med vaskebøtta og sier det igjen; vi må tisse ute, lille venn. Egentlig er nå det ei grei ordning, for jeg liker jo at omverdenen vet at her er det jeg som bor.
Heldigvis var det ikke så kaldt lenger. Alt det hvite var borte og gresset var blitt helt mykt igjen. Det kunne både snute og små poter like. Og så alle de gode luktene da. Ikke rart morgenrunden tok litt ekstra lang tid; vi har jo et stort område som må sjekkes. Men mamma'n min sto nå mest i ro og sjekket hva jeg gjorde - tror nok ikke hun har like god luktenese som meg.
Vi trener litt hver dag på forskjellige ting. Ikke fordi jeg er så tunglært, men jeg er bare str extra small og da er man nødt å passe seg. Det har jeg lært av hundemamma'n min og hvis mor er for brå i bevegelsene, spretter jeg som regel en meter eller to bakover. Tillitsbrist, sier Kristin-tante da, fornøyd over å få brukt et av ny-ordene hun har lært på by-kurset.
Muligens har hun rett i det, for det er ikke til å stikke under en stol at jeg ikke føler meg helt trygg på at mor har kontroll med hvor den lille kroppen min befinner seg til enhver tid.
Bad og bordtrening
Vet dere hva; menneskevalper og hundevalper har det egentlig ganske likt. Det vet jeg alt om. Nesten. For jeg følger godt med når de minste i flokken er på besøk. Da sier menneske-foreldrene både støtt og stadig; ikke røre, sitt pent eller kom her, og så får de godbit etterpå. Sånn er det bare. Nesten akkurat det samme som mor lærer meg.
Bade må de sikkert også. Det må i hvert fall jeg. Til og begynne badet jeg bare i vasken, men nå som jeg er blitt stor gutt, har mor bestemt at det er på tide å gjøre seg kjent i badekaret. Og det er stort, det. Så stort at til og med mor får plass i det. Og veldig glatt. Derfor var det kjekt at det lå ei matte i bunnen så jeg ikke skulle skli min vei. Tenk om jeg bare ble vekk med badevannet!
Heldigvis var det nå ikke så skummelt, hverken å være i badekaret eller å bli sprutet vann på. Det var faktisk ganske så behagelig med akkurat passe varmt vann. Mors hender masserte meg forsiktig før jeg ble skyllet helt ren for såpe og tullet inn i et stort, mykt badehåndkle. Rene luksus-behandlingen, spør dere meg.
Men så var det opp på bordet igjen. Greit nok helt til den bråkete varmluftblåsegreie satte i gang. Den er virkelig skummel for ei sart, lita sjel som meg. Heldigvis blåser den bare litt av og til og så tier den helt stille ei stund. Akkurat lenge nok til at jeg når å snappe til meg godbiten. Ned av bordet slipper jeg likevel ikke før vi har brukt både kam og børste, men så er nå resultatet høvelig vakkert da. Det er vi skjønt enige om, mor og meg.
Ikke snøfjelltur
Det ble ikke noe snøfjelltur på meg for i løpet av natten var det blitt mildvær og all snøen regnet bort. Litt kjedelig for jeg hadde gledd meg til å kjenne på alt det hvite. I stedet ble det tur til Harstad. For å komme dit, må vi kjøre bil ganske lenge - i hvert fall to timer - og over et lite fjell. Vi stoppet litt på det lille fjellet - mest for at mor ville ha bilde av et tre med hvite baller på, men de ballene syntes ikke jeg var noe morsomme. Det var alt for dårlig sprett etter min smak.
Jeg har vært i Harstad før og det er nesten det samme som når vi er i vårres by. Masse folk, biler og høye lyder. Men det hender jo man treffer et og annet hyggelig på to eller fire også. Denne gangen, f eks, traff vi en hyggelig mann i orange dress som trillet på en stor boks. Først syntes jeg ikke han så det minste hyggelig ut og ville slett ikke bort å hilse på enda han satt pent på huk og ventet lenge. Men så snakket han så koselig med mamma'n min at jeg glemte å være skeptisk. Veloppdragen som jeg er, lot jeg meg til og med løfte opp så vi kunne hilse ordentlig på hverandre ansikt til ansikt.
Harstadbyen ligger like ved havet og der er det mange forskjellige båter, både store og mindre store. Vi gikk bort til en av de mindre store for der var det noe spennende som foregikk. Noen mennesker trillet esker på ei tralle over ei lita bru og kom tilbake med tomme traller over den samme brua, men en mann sto bare helt i ro og så på. Han hadde pentøyet på og hver gang noen passerte han, løftet han hånden til den flotte lua si. Mor sa han hilste på alle - i hvert fall alle som hadde samme pentøyet på.
Men noen av de tobeinte som gikk over brua, kom ikke tilbake. Det var litt forunderlig og derfor bestemte jeg meg sporenstreks for at der skulle nå ikke jeg gå. Heldigvis slapp jeg å gå så alt for nært. Mor var visst ikke særlig lysten på å gå over den brua hun heller, for vi gikk tilbake til bilen. Men Harstadbyen må være mye skitnere enn vår, for jeg som var helt nybadet og ren da jeg kom, så nesten ut som jeg hadde lagt og rullet i våt jord. Skrekk og gru; det blir nok en ny badeseanse når vi kommer hjem i kveld!
13:35 Permalink | Comments (0) | Email this
The comments are closed.