10/26/2005
Den store ventedagen
I dag kommer resten av flokken min hjem fra det store hundemøtet. Jippi! Blir glad i hjertet mitt bare med tanken for de har aldri vært så lenge borte fra meg før. Men mor har sagt at vi må nok vente til det blir mørkt. Jeg vet godt hva vente er; for det sier hun ganske ofte til meg og da betyr det at jeg skal sitte pent til hun sier jeg får lov. Men det blir skrekkelig vanskelig å bare sitte pent i ro helt til det blir mørkt...
Heldigvis ble det ikke en sitte-å-vente-dag hele dagen for vi gjorde nå stort sett det vi bruker å gjøre; var ute på tisserunde, øvde litt på kontakt og inn til frokost. Vi var ute og lekte henteleken også, men det var etterpå og vi gikk ikke tur i storskogen - ikke postkassetur engang - enda det var veldig fint vær.
Mor stakkar, hun måtte vente minst dobbelt så mye som meg. Først måtte hun vente på pappa'n til Magnus. Så ventet hun mens han strevde og strevde med å få dataen opp å gå - for det var det han sa - selv om ikke jeg kunne se se at den gikk noe sted som helst. Til sist ventet hun til lenge etter middag og det var blitt helt mørkt og nesten natt - og da først kom endelig Tromsø-farerne.
Bygave
Egentlig hadde ikke alle behøvd å dra til Tromsø for Cinco er så ung at han fikk ikke være med på valpeshow engang. Men Kristin-tante sa bare; tidlig krøkes som god krok skal bli - hva hun nå måtte mene med det! Tror nå mest det var hun som hadde lyst å være der etter bildene å bedømme.
Men Maria, dere vet hun som hentet meg, hun måtte være der for hun hadde lovet å stille ut Tara dalmatiner. Det er nok fordi hun er ganske flink og det skjønte heldigvis dommeren også; for "Taratustra" som ikke er blitt ei voksen dame engang, fikk både sløyfer i fine farger og ble nummer to i vinnerklassen. Hurra for henne! Og litt hurra for Maria også.
I vår flokk har vi det sånn at hvis ikke alle er ute og reiser, så får de gjerne en liten overraskelse når bortefarerne kommer hjem. Men overraskelsen lot vente på seg. De pratet og pratet og til sist måtte jeg gi fra meg et par forsiktige bjeff - mest bare for å se om det da kom noen overraskelse. Og jammen virket det. Opp fra bagen kom det deiligste øret jeg har smakt. Griseører har jeg spist mange ganger, men dette var et okseøre og det smakte enda bedre. Og så var det mye sunnere, sa Kristin-tante. Sikkert derfor det smakte så ekstra godt. Mamma'n min fikk ikke okseøre - hun fikk bare et bilde - men det lignet på meg og det ble hun glad for!
Øve og øve og øve...
Et hunde-liv er ikke like enkelt bestandig. Nå har mor øvd og øvd på at jeg skulle legge meg pent ned når hun sa dekk. Derfor legger jeg meg like godt ned med en gang jeg skjønner hun har en godbit gjemt i handa, men da er det plutselig ikke det hun mener. Ikke vil hun at jeg skal åle meg langs gulvet heller; for det er en klasse tre-øvelse og det har vi ikke bruk for på lenge ennå, sier hun bare da, men hun drar nå litt på smilet hvis jeg sitter som et lite ekorn og vifter med forlabbene. Det ser jeg nok, selv om det ikke blir noen godbit da heller.
Ennå har jeg ikke helt forstått hva mor vil; ikke hver gang hun sier noe i hvert fall. Noen ganger prøver jeg meg bare litt fram for å se hva som virker best. Det har nok mor skjønt og derfor øver vi litt på de samme tingene hver dag. Gjetter jeg feil, sier hun bare trøstende; vi har nå tida for oss. Hadde jeg kunnet menneske-språket, skulle jeg nok fortalt henne hvor fornøyd jeg er med kontakten oss i mellom. Eller jeg kunne gitt henne en av mine godbiter. Det ville hun nok satt pris på.
Men kjøkkenbordet er jeg ikke noe glad i. Da slår jeg kul på ryggen og prøver å krype opp i halsgropa til mor. Og sånn sitter vi ei lang, lang stund mens nesen min vibrerer; skal jeg ta sjansen på godbitene som ligger så langt bort - helt på den andre siden av bordet. Som regel vinner godteri-lysten og da er det nestverste unnagjort. Det verste er når klo-tanga kommer fram. Da vet jeg hva som venter meg og jeg liker slett ikke at noen holder småfotene mine fast. Men må man, så må man, sier mor og er veldig bestemt i stemmen. Og da blir det sånn.
12:55 Permalink | Comments (1) | Email this
Comments
Vi savnet dere sånn i tromsø, hade jo gledet oss til å se hvor stor han har blitt lillegutten, kommer dere til Hamar da??
Posted by: Linda og Linus | 10/27/2005
The comments are closed.