10/23/2005
Alene-hjemme-helg
Trodde det kom til å bli ei kjempekjedelig helg når "alle" var dratt til det store hundemøtet og bare mor, Zippi og meg ble igjen på Skjomnes. Det merkelige var at egentlig var det mektig godt å ha hele huset med leker og griselabber helt for seg selv. Det var så godt at jeg nesten skjemtes. Men bare nesten.
Da Tromsø-farerne endelig hadde stresset seg avgårde et stykke utpå formiddagen, var det mors tur til å stresse. Hun ryddet og vasket og jeg hjalp henne så godt jeg kunne. Mor dro fram alle stolene og jeg dro fram alle lekene. Men tror dere ikke hun bare plukket dem opp igjen i full fart og satt bort lekekassen; uten å si takk for hjelpa engang.
Vi fikk nå likevel tid til en tur i storskogen vår og det gjorde godt; for det er så lengelenge siden vi har hatt så fint vær at jeg nesten hadde glemt at himmelen er blå. Vi gikk i over en time og all den tiden fikk vi springe løse, Zippi og jeg. For sånn er det bare i vår skog; nesten ikke mennesker og mest bare de ville dyrene som bor der og de tør nok ikke gjøre oss noe så lenge mor er med. Hun syntes forresten ikke særlig om at jeg koste meg med elgbæsj og så snart jeg puttet ei kule i munnen, så var hun der og tok den fra meg.
Tror egentlig mamma'n min hadde tenkt å slappe litt av da vi kom fra skogen, men så hadde det seg sånn at askeposen fortsatt sto på kjøkkengulvet.Siden jeg er ganske vitebegjærlig, sier det seg selv at jeg måtte undersøke hva som befant seg i posen, og ikke viste jeg at aske var så lett at den føk avgårde enda jeg bare såvidt "pirket" litt i den. Men da ble det nesten "månelyst" inne. Mor satte meg i huset mitt, støvsuget og vasket huset for andre gang den dagen. Kanskje derfor hun ble så ekstra glad da onkel Viggo ringte og ba henne med ut på middag. Og jeg tror jammen hun trengte å bli luftet litt; så svett og rød i kinnene som hun var!
Brrrrr...
Tenk, i dag morres da jeg kom ut på min sedvanlige morgenrunde, var alt det grønne, myke gresset rundt huset blitt helt hvitt og stivt. Stråene var så stive at de bare knakk under labbene mine - enda så små de er, og det var vanskelig å lukte om det hadde vært noen der i nattens mulm og mørke. Det verste var nå likevel at det var så kaldt. Jeg løftet labbene så høyt jeg bare klarte. Først den ene og så den andre, men da jeg prøvde meg på tredjefoten, gikk det galt. Jeg klarte ikke å holde balansen og tippet overende. Og da ble det kaldt på hele meg.
Det var godt å komme innomhus igjen. Mor hadde stappet aviser og mange av mine trepinner inn i et svart "skap" og nå satte hun fyr på det. Men det var ikke farlig, for døra var igjen. Rundt det svarte skapet ble det kjempevarmt og dere kan ikke tro hvor deilig det var for min frosne, lille kropp. Mor sa vi hadde fortjent en lang, deilig frokost og ikke hadde jeg tenkt å motsi henne. Jeg tok det nesten for gitt at jeg var medregnet i vi-en.
Så fin frokost har jeg aldri fått før. Mor hadde dekket på egne fat til Zippi og meg og der var det både kokt egg, små-gulrot, svensk skinke og brødskive med leverpostei. Riktignok ikke på bordet, for det er bare for de to-beinte. Det har jeg forstått - men jeg har nok sett at Zippi er der av og til for å snoke etter noe godt.
Heldigvis var det ikke like kaldt neste gang vi kom ut og selv om sola ikke var så veldig varm, var det deilig å være i skogen. Nå springer jeg foran mor nesten hele tiden, men jeg er nødt til å ha et øye på henne, for rett som det er så går hun en helt annen vei enn meg. Og hver gang er det jeg som må springe etter henne.
Trodde egentlig at vi skulle trene på å gå opp bakke og ned bakke i dag, men mor sa det fikk vente litt. Først måtte jeg skjønne at det var til henne jeg skulle komme når hun ropte på meg. Akkurat som jeg ikke forstår det - får jo bare lyst å bestemme litt sjøl innimellom. Egentlig vet jeg godt at det er hun som er lederen, men det er vel lov å prøve seg?
Familiebesøk
Mor sa det luktet jul i huset da vi kom inn etter skogsturen. Det var fordi hun hadde ei stor lammestek i ovnen og hvis det er sånn det er når det er jul, da blir det kult. Jeg skjønte nok at det ikke bare var mor som skulle spise det store kjøttstykket helt alene - så stor mage har hun ikke - og ble kjempeglad da jeg så hun dekket på med mange fat på spisebordet i stua.
Da besøket endelig kom, ble jeg enda gla'ere. For det var Magnus, pappa'n og mamma'n og lille Agnethe og de kan jeg godt like å få besøk av. Særlig Magnus som er en kløpper til å dele godterier med meg. Agnethe spiser ikke så mye - mest får hun mat av mamma'n sin - så hun kan ikke dele med meg. Ikke ennå.
Pappa'n til Magnus er veldig flink med data. Det er han mor ringer til når datamaskinen ikke vil lystre henne. Men det gjør hun ikke før hun har snakket både lenge og høyt. Jeg også blir glad når han kommer for å hjelpe henne, for jeg synes det er litt guffent med sånne høye stemmer og synes egentlig det er fredeligere når hun gjør som i gamle dager - bruker blyant og papir.
Denne gangen ville ikke dataen høre på pappa'n til Magnus engang; enda han strevde så lenge at det var blitt helt mørk og nesten natt. I hvert fall så sent at det var blitt leggetid for de yngste i flokken. Og så var den dagen over. Men jeg kan glede meg til i morra for da kommer resten av flokken hjem.
23:35 Permalink | Comments (0) | Email this
The comments are closed.