09/28/2005
Jo-Hoos dagbok
Nye opplevelser
De tre siste ukene i mitt nye hjem har vært fulle av nye opplevelser. Ja, så mange
at jeg har tenkt at nå kan det jammen ikke være plass til mer i det lille hodet mitt.
For eksempel å kjøre bil. Det er kult. Har jo kjørt bil mange ganger, i hvert fall bra mange, men av og
til får jeg sitte på mors fang og da er det ekstra kult. Hun liker det ikke, så det
blir bare når det er korte turer og så fullt i bilen at hun ikke kan ta med huset mitt.
Mor har så stort hus at jeg ikke har nådd å undersøke overalt. Jeg har og hus, til og
med to, men de er ikke så store. Det ene får plass under kjøkkenbordet og dit
piler jeg når det skjer noen skumlerier. Det andre står på mors soverom, rett ved siden
av senga hennes. Egentlig trenger jeg ikke det lenger, for jeg har fått mine egen hode-
pute ved siden av mors. Mye koseligere, spør du meg!
Morgenstyr
Hver morgen når vi står opp, løfter hun meg opp og så går vi rett ut. Da skal vi tisse, sier hun.
Akkurat det er ikke så vanskelig når jeg har lagt og sovet hele natta. Til å begynne med
stoppet vi på verandaen, men nå bærer hun meg ned trappa så jeg kan gjøre fra meg i gresset.
Egentlig liker jeg det - selv når det regner - for det er så innmari mange gode lukter der. Noen ganger
tror jeg mor kjeder seg litt. Hun står jo bare der og ser seg rundt. Det er sikkert fordi jeg har mye
bedre nese enn henne.
Når vi kommer inn igjen, forsvinner nesten alle de andre i huset og mor og jeg har hele huset for
oss selv. Før jeg får maten min, må jeg se på hennes øyne. Det er fordi vi skal ha kontakt, sier hun.
Og det er helt greit for meg. Bare jeg får brødskive med leverpostei etterpå, for det er nesten det
beste jeg vet. Og når det er bare meg der, behøver jeg ikke dele.
Noen ganger får hun låne pipedyret mitt. Da blir hun så glad at hun legger seg flatt ned på gulvet
og vi har konkurranse om hvem som først klarer å ta leken. Av og til er hun snarest, men så mister
hun den og da snapper jeg den lynkjapt og springer i full fart bortover stuegulvet. Det er kjempegøy.
Bli-kjent-møter
Mange store og små mennesker har vært på besøk hos oss for å hilse på meg. Er litt sjenert og
ikke så vant til å bli beundret ennå, så det hender jeg gjemmer meg under kjøkkenbordet hvis det
kommer mange mennesker. En liten stund i hvert fall. Som den nysgjerrig-per jeg er, varer
ikke sjenansen lenge. Er forresten ikke helt sikker på om alle som kommer, tilhører flokken vår,
men så lenge de er snille, er det bare koselig med besøk.
En dag fikk jeg være med til et stort hunde-"møte". Og der var det mange av mine artsfrender. Alle
gikk pent sammen med menneskene sine, men jeg fikk sitte på armen til mor. Det så litt kjedelig
ut - spør du meg - at de de hang fast med et tau mellom seg, mener jeg. Men stort sett så de for-
nøyde ut både menneskene og hundene. I hvert fall de som hadde fått sløyfer og rosetter i fine
farger. Når jeg blir stor nok, får sikkert jeg også sånne. For det sier mor.
Etterpå tok menneskeflokken min på seg finstasen, børstet "pelsen" sin og så kjørte vi til byen.
Til et kjempestort hus - mye større enn vårt. Først fikk jeg ikke være med inn, for mor hadde ikke
lyst til at jeg skulle lage småflekker på gulvet eller forstyrre de andre menneskene. Hun sa det var barn-
dåp og da måtte alle være stille og sitte i ro først. Det var det minste menneskebarnet i flokken
min som skulle få navn. Litt rart egentlig for jeg heter jo Jo-Hoo - og det uten å ha vært i det store huset.
Da jeg endelig fikk komme inn å hilse på, var det nesten på tide å dra hjem igjen.Men ikke før alle
menneskene fikk beundret meg og jeg fikk hilse på Agnete som hadde fått både gaver og navn.
På formiddagen dagen etter sa mor plutselig - nå kommer Naboen. Det hørtes spennende ut og
jeg satte meg rett ned med ørene til værs for å se hva som kom. Hadde jo aldri sett en
Nabo før så kanskje det var tryggest å gjemme seg bak bena til mor. Men det var ikke det minste farlig.
Naboen var den koselige damen i huset ved siden av vårt, og hun og jeg blir helt sikkert gode venner
etterhvert. I hvert fall hvis jeg ikke graver i blomsterbedene hennes. Mor har forklart meg at det bare
er menneskene som skal grave der, så jeg får nok ikke lov å grave i hennes bed heller. Snakk om
urettferdighet!
På bytur
En dag sa mor at nå var det på tide at vi sosialiserte oss litt igjen. Det hørtes vondt ut, men mor så ut til
å glede seg. Kanskje det ikke var så farlig å sosialisere seg likevel.Vi kjørte til byen med det kjempe-
store huset, men det var ikke dit vi skulle. Denne gangen var det et annet stort hus med mange
etasjer oppå hverandre. Først kjørte vi inn, så rundt og rundt og rundt og til sist kjørte vi ut igjen. Da var
vi på taket, sa mor. Og der skulle jeg hilse på andre mennesker som ikke tilhørte vår flokk.
Det var gruelig nifst. Ikke en eneste, koselig liten gressflekk. Bare vått og vind på en stor,åpen flate
med masse biler og mennesker som gikk inn og ut av ei dør.
Jeg var så redd at jeg skalv. Det nytte ikke at mor løftet meg og menneskene var hyggelige. Jeg ville
bare hjem fortest mulig. Det eneste hyggelige var å få hilse på mors turkamerat. Hun sa at når jeg
bare ble stor nok, ble vi helt sikkert å få mange koselige fjellturer sammen, vi tre.
Dyrlegebesøk
I dag skal jeg ha Vaksine. Det har mor sagt at alle små valper må ha. Hvis ikke, får jeg ikke leke med
de store hundene. Jeg har vært hos dyrlege før, før for lenge siden mens jeg enda bodde i Egersund
sammen med mamma og søstrene mine, men det var liksom noe annet. Hun bare kjente litt på meg
og sa jeg var veldig fin. Da hørte jeg ikke noe om Vaksine.
Det var litt kjedelig å være hos dyrlegen denne gangen. Først måtte vi vente, og vente og vente. For det
var mange andre dyr og mennesker der. Og ikke fikk jeg leke med dem. Egentlig hadde jeg nå ikke
lyst til det heller. Følte meg tryggere med å sitte i huset mitt.
Men endelig var de vår tur. Først skulle jeg veies og så kjente dyrlegen forsiktig på den fine kroppen
min. Alt var heldigvis som det skulle være og så fikk jeg et lite stikk. Det var ikke så ille. Men jammen
stakk han ikke en gang til, og det likte jeg ikke noe særlig. Måtte rett og slett gråte en skvett.
Etterpå sa mor at jeg hadde vært veldig flink. Og at nå kunne vi reise nesten hvor vi ville i verden for
jeg hadde fått noe som het rabbis-vaksine. Og det er nok bra å ha.
09:15 Permalink | Comments (0) | Email this
09/15/2005
Den første uka
Den første uka
Jeg har hatt det skrekkelig travelt hele uka. Både mandag og tirsdag gikk med til å undersøke kjøkkenet. Og litt av stua fikk jeg og tid til,men bare litt, for den er kjempediger.Heldigvis fant jeg fort ut at jeg akkurat kunne smette under sofaen hvis det var fare på ferde.Der kunne jeg også gjøre andre, unevnelige ting. Mor har nemlig lagt seg til den uvanen at når hun ser jeg har tenkt å gjøre noe, så kommer hun trampende og løfter meg opp. Og ut med meg.
Onsdag fikk jeg en ny "lillebror" som het Cinco og han kom også fra langt sør i landet. Men hadde nå ikke reist med fly, bare kjørt bil - så det så. Og selv om han er helt splitterny, er han minst dobbel så stor som meg. Hans familie heter hollandsk gjeterhund så han blir sikkert flink å gjete både meg og resten av flokken.
07:00 Permalink | Comments (0) | Email this